Av Arvid Mostad og Anne Vaalund
Sven Verner Furberg (1920-1983) ble født i Sande, men familien flyttet til Horten da han var 7 år. Som guttunge hadde han sans for biologi, og på gutterommet hadde han sitt eget laboratorium. Han var sønn av en garver. Morfaren var høvleriarbeider. Sven Furbergs klassereise i mellomkrigstiden førte ham til Universitetet etter avlagt artium i 1940 for å studere realfag.
Odd Hassels student
Studiene ble avbrutt da universitetet stengte i november 1943. Furberg var et ivrig friluftsmenneske og aktiv innen studentidretten, så da tok han skiene fatt over til Sverige for å delta i Milorg. I 1945 var han tilbake ved universitetet og gjennomførte studiene på normaltid, til tross for krigen. Han ble Cand.real i 1946 med hovedkarakter 1.32 og innstilling til Kongen. Odd Hassel var Furbergs veileder på hovedoppgaven innen fysikalsk kjemi. I 1969 fikk Hassel nobelprisen i kjemi for et arbeide han publiserte i 1943. Furbergs hovedfagsoppgave var studiet av molekylstruktur ved hjelp av elektrondiffraksjon. Etter eksamen fortsatte han som vitenskapelig assistent for Hassel.
Byggestein i DNA
I 1947 fikk Furberg et stipend fra British Council for å studere struktur av biologisk aktive molekyler ved Birkbeck College i London under J.D. Bernal. Her gjorde han et glimrende arbeid ved å klargjøre strukturen av cytidin, et molekyl som er en «byggekloss» i arvestoffmolekylene DNA og et såkalt nukleosid. Furberg fant ut at planene gjennom de to ringene i cytidinmolekylet sto tilnærmet loddrett på hverandre. Ut fra denne oppdagelsen var det rimelig å anta at det samme ville gjelde de andre nukleosidene. Arbeidet, som inngikk i doktorgradsavhandlingen hans, ble publisert i Nature i 1949. I avhandlingen presenterer han også en heliksmodell, men dessverre bygget han bare en kjede. På det tidspunktet var nemlig det spesielle forholdet mellom baseparene ikke publisert.
Furberg deponerte en rekke kopier av avhandlingen, som også inneholdt et forslag til DNA'ets struktur, i Science Library i London og reiste hjem til Norge til en amanuensis-stilling i uorganisk kjemi ved Kjemisk institutt UiO. Hans modell ble ikke lagt merke til av Bernal som senere erkjente at de hadde hatt nøkkelen til dobbelthelixen, og beklaget at de hadde latt muligheten gå fra seg.
Forskning i Bergen
Amanuensis-stillingen ga kanskje for lite rom for egen forskning. Men i 1952 fikk han et dosentur ved det nye Universitetet i Bergen. Der kunne han igjen konsentrere seg om bio-organiske molekyler. I Bergen skrev han On the Structure of Nucleic Acids, publisert i Acta Chemica Scandinavica i 1952, der han foreslår en «standard conformation» for nucleotider, som er repeterende enheter i «ryggraden» i nucleinsyremolekylet. En konformasjon som skulle vise seg å være riktig. Her understreker han også hydrogenbindingenes betydning for strukturen.
Watson og Crick
Som «alle» vet i dag fikk James Watson og Francis Crick Nobelprisen i 1962 for den korte artikkelen «Molecular structure of Nucleic Acids» i Nature 1953. Der presenterte de DNA-molekylet illustrert med en tredimensjonal dobbeltheliksmodell. Modellen tilfredsstilte alle de parametere som da var kjent om dette kjempemolekylet. Furbergs artikkel fra 1952 hadde blitt lest av Watson og Crick. Den ble referert til i en av seks fotnoter i artikkelen som kanoniserte Crick og Watson i vitenskapshistorien.
Essensielt bidrag
Vitenskapshistoriker H. F. Judson har presentert denne tiden i molekylærbiologien inngående i boka The Eighth Day of Creation: «Just this path had been taken several years earlier by Sven Furberg, a young Norwegian crystallographer studying under Bernal at Birkbeck College, London. Furberg, reasoning with marked brilliance and luck from data that were meagre but included his own X-ray studies, got right the absolute three-dimensional configuration of the individual nucleotide: Where Astbury had set sugar parallel to base, Furberg, in what he called the standard configuration, set them at right angles. As a structural element, the standard configuration was a powerful help. «Furberg’s nucleotide, correcting Astbury’s error, was absolutely essential to us» Crick said. » (s.115). Samtlige aktører i DNA-kappløpet kjente til Furbergs arbeider. Underlig nok er likevel Furberg falt ut av historien om DNA molekylet, mens langt mer perifere aktører blir husket.
Veileder ved Kjemisk institutt
I 1956 fikk Furberg et oppdrag av UNESCO om å etablere et røntgenkrystallografisk laboratorium i Montevideo, hvorfra han i 1957 vendte tilbake til et dosentur, senere et professorat, ved Universitetet i Oslo. Det var da jeg (Arvid Mostad) var heldig nok til å treffe ham. Jeg sto klar til å starte på min hovedoppgave i kjemi og siden jeg, etter endt studium i zoologi, var opptatt av biologisk aktive molekylers struktur, var Furberg midt i blinken. Dermed ble jeg hans første hovedfagstudent da han kom til Oslo som dosent. Jeg var også heldig som fikk en så generøs og hjelpsom veileder. Vi hadde kontorer ved siden av hverandre, med egen dør imellom. Kanskje var jeg inne hos ham oftere enn rimelig, uten at han noensinne ga utrykk for det. Jeg fikk en grundig innføring i røntgenkrystallografi, men også at det kjemiske perspektiv var det vesentligste. Da jeg fortsatte samarbeide med ham etter eksamen, lærte han meg å arbeide mer og mer selvstendig. Jeg fikk etter hvert ansvar for veiledning av nye hovedfagsstudenter. Tilslutt kunne jeg, etter hans forslag, starte på egne prosjekter.
God forskning med dårlig hjerte
I 1965 var Furberg gjesteprofessor i Marburg. I 1966 fikk han Fridtjof Nansens belønning av Det Norske Vitenskapsakademi, og i 1966-1967 var han i Seattle hos professor Lyle H. Jensen der han blant annet studerte strukturen av syklisk adenosinmonofostat (cAMP), et meget sentralt signalstoff i biologien. Hjemme igjen fortsatte han sitt arbeid med strukturstudier av biologisk aktive molekyler, og etablerte et miljø for dette. Men Furberg trivdes best med grunnforskning alene på laboratoriet.
Rundt midten av 1960-tallet ble hjerteproblemene hans diagnostisert. Disse var en plage. Ofte måtte han ha en liten hvil opp en lang trapp. Men selv dette kunne han harselere med, så hans utpregede humoristiske sans lot seg ikke kue. Han hadde hyppige hjertekontroller og en gang han kom tilbake til kontoret etter en slik kontroll, fortalte han lattermildt at pleiersken som kontrollerte kardiografen plutselig utbrøt: «Å huff da!», noe hun selvfølgelig ikke skulle gjøre. Men Furberg moret seg over hvor forfjamset hun ble over fadesen. Det var slike ting som gjorde ham så lett og behagelig å omgås.
Populært kurs på tvers av institutter
Fremsynt startet han opp et kurs i biologiske makromolekylers struktur, et kurs som raskt ble meget populært og fikk søkning av studenter også fra institutter og fakulteter utenfor Kjemisk institutt. Kurset eksisterer fremdeles og har på sett og vis kulminert i en aktivitet innenfor protein krystallografi ved instituttet.
«Quiet, courteous and clever»
Det er lett å tenke seg at Furberg kunne føle seg bitter ved å bli holdt utenfor i forbindelse oppdagelsen av DNA strukturen, men det var ikke tilfelle. Han hadde en genuin sans for rettferdighet, han var meget generøs og unødvendig beskjeden. Mitt inntrykk var at han var en ekte vitenskapsmann av den typen som synes det er viktigere at ting blir klargjort, enn at man får æren for det. Furberg ble en sentral person innen forskningen på biologiske makromolekyler internasjonalt. Han var medlem av EMBO, og i tiden 1975 til 1982 fant han også tid og krefter til å være redaktør av Acta Chem. Scand.
Furberg døde brått 15. mars 1983. Han ble bare 63 år gammel. 16. april 2020 ville han blitt 100 år. Han var forskningsaktiv til sin siste dag og hans brå bortgang kom som et sjokk. Han hadde enda så mye å bidra med både faglig og i miljøet. Han ble dypt savnet ved Kjemisk institutt. I en biografi om hans tidligere lærer Bernal blir Furberg karakterisert som «quiet, courteous and clever». Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer treffende.
Kilder:
«Sven Furberg». Artikkel i Norsk biografisk leksikon.
Benum, Edgeir 2009. «En forskerskole bygges» i Historisk tidsskrift 2009, bd 88.
Judson, H. F. 1996. The Eighth Day of Creation. Makers of the Revolution in Biology, Cold Springs Harbor.