Tannleger: Fra håndverk til akademisk øvelse

For 130 år siden Norge fikk sin første offentlige læreanstalt for tannleger, da man beskjedent åpnet Statens Poliklinik for Tandsykdomme i 1883. Siden den gang har tannlegene tatt spranget fra å være håndverkere, via høyskole, til å bli akademikere på universitetet.

Av Linn Stalsberg

Statens Poliklinikk for Tandsykdomme kom noe bardus på tannlegestanden selv. Statens medvirkning til opprettelsen skyldtes nok hensynet til at folk i alle samfunnslag led av mange tannsykdommer på den tiden. Folk trengte behandling, og dette motivet var vel så viktig som ønsket om en formell utdanning for tannleger. Unge menn gikk vanligvis inn i yrket gjennom å være lærlinger, og kvaliteten på lærlingeutdanningen var sterkt varierende.

Bildet kan inneholde: tann, kjeve, organ, munn, hånd.
Hel overkjeveprotese i nysølv og porselen fra 1880-årene. Fra De odontologiske samlinger.

Organisering av faget

Tannlegeyrket kom sent til Norge. På 1830-tallet kom utenlandske tannleger hit med tidsbegrensede autorisasjoner. Enn så lenge var tenner legenes arbeidsfelt. I 1857 fastsatte en eksamenskommisjon regler for hvem som kunne bli tannleger. Kvakksalverloven åpnet for at andre enn leger skulle få prøve seg. To år senere ble de første eksamener avlagt.

I 1884 ble Den norske tannlegeforening stiftet – året etter Statens Poliklinik for Tandsykdomme. Kravet om formell, faglig utdanning ble snart en hovedsak for foreningen. I 1909 ble Statens Tandlægeinstitut opprettet. 10 år senere fikk instituttet omsider sine første fire professorer.

Tenner som høyskolestudie

Statens Tandlægeinstitut ble i 1928 Norges Tandlægehøiskole, året etter at utdanningen flyttet fra en gardebrakke til nybygget i Geitmyrsveien 69 i Oslo. Oppgraderingen av studiet til høyskolenivå betød en betydelig statusheving. Høyskolestudiet var teknisk orientert, med fokus på blankpolerte amalgamfyllinger, praktisk skjønn overfor pasienter og gode proteser. Gullsmedlignende ferdigheter kunne kreves, til fortvilelse for noen studenter.

I 1938 ble studiet fireårig, og det begynte å bli trangt i huset. Likevel var bygningen hovedscene for tannlegeutdannelsen i Norge helt til Odontologisk institutt i Bergen ble etablert i 1962.

Klinikkundervisning på Kjeveortopedisk avdeling, 1930-tallet. Ukjent fotograf/MUV.

Fra høyskole til universitet

Biologiske og medisinske kunnskaper manglet i høyskolestudiet. Medisinerne mente at tannlegene hovedsakelig drev med håndverk ovenfor snippen, og at medisinsk forståelse av resten av kroppen ikke ble ansett som særlig viktig.

Utover 1950-tallet ble studentenes basale kunnskaper bedret skritt for skritt: Innen kjemi, mikrobiologi og patologi, samt gjennom sårt tiltrengte laboratoriekurs. Opptakskravene for å komme inn på høyskolestudiet ble hevet. Og i 1959 tok de et kjempesprang, da tannlegehøyskolen ble Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Et sprang fra høyskolestudium til akademisk fag. Ingen kunne lenger se på tannlegen som en type håndverker.

Øverst: Bygningene i Geitmyrsveien, nederst: Preklinisk odontologi på Blindern (i dag Georg Morgestiernes hus). Foto: Per Gran/MUV.

Ekspansjon og utflytting

I 1966 sto bygningen for preklinisk odontologi (PO-bygget) på Blindern ferdig, etterfulgt av klinikkbygningene i Geitmyrsveien 71 i 1968. På Blindern foregikk mesteparten av den prekliniske undervisningen av odontologistudentene. Å bli en akademisk læreanstalt ga faget både økt prestisje og faglig stolthet.

Preklinisk odontologi på Blindern skulle være en midlertidig ordning inntil man fikk bygget ut i Geitmyrsveien og skapt en felles arena der. Men dette skjedde aldri. I 1999 flyttet de prekliniske fagene, nå slått sammen til Institutt for oral biologi, videre til nye lokaler på Gaustad.

Prekliniske institutter og forskerutdanning

Hva var det egentlig som endret seg rent faglig, da Tannlegehøgskolen ble et fakultet under universitet? I første omgang gjaldt det å få i gang en systematisk forsker- og videreutdanning, med særlig vekt på å gi studenter biologiske basisfag som høyskolestudiet manglet, sammen med opplæring i statistikk og metode.

De splitter nye dr. odonter hadde kanskje aldri jobbet ved en tannlegestol - det ble stilt spørsmål ved den manglende overføringen av kunnskap fra forskningen til klinikkene. Over tid ble dette rettet opp med mer undervisning i forskningsmetode og basalfag parallelt med klinisk opplæring. Dette ga også en motsatt virkning: Kliniske problemstillinger ble i større grad fokus for forskningen.

Samfunnsodontologi

På 1970-tallet kom en økt interesser for å se sykdom og helse i forbindelse med samfunnsfaglige forklaringsmodeller. Dette påvirket også odontologien, som hittil kun hadde forholdt seg til naturvitenskapelig tradisjon. Dermed ble faget Samfunnsodontologi født ved UiO.

Felles utdanning med medisin

Fra høsten 1996 ble en ny studieplan innført, der medisin og odontologi har en felles preklinisk utdanning gjennom tre og trekvart semester. Den kliniske delen av studiet blir værende i Geitmyrsveien. Men lokalene er små, og tannlegene drømmer fremdeles om et nytt klinikkbygg.

På folkemunne

Selv i dag er det mange som ikke tenker over at tannlegene er en del av universitet. "Tannlegehøyskolen" er et begrep mange fremdeles benytter med den største selvfølge. For eksempel heter bussholdeplassen utenfor Geitmyrsveien 69 fremdeles Tannlegehøyskolen, og det er på Tannlegehøyskolen vanlige folk kan få rimelig tannpleie.

Kilder:

Edward.B. Messelt (red.), 1993, Fra lærlingtid i tannlegekunst til akademisk studium. Tannlegeundervisningen – 100 år.

Nettside: Det odontologiske fakultet, UiO

Det odontologiske fakultet 50 år 1959-2009  (Jubileumsbrosjyre)

Av Linn Stalsberg
Publisert 29. apr. 2013 13:22 - Sist endret 22. mars 2021 13:53