Til Svalbard! Hanna Resvoll-Holmsen

Av Anne Vaalund

Storesøster Thekla Resvoll ble amanuensis ved botanisk laboratorium i 1902. Hanna fikk en langt mer kronglete vei inn i akademia. Ungdomstiden var preget av sykdom, og etter en forsinket avgangseksamen i 1893 ble hun guvernante i Gudbrandsdalen og gift med en gårdbruker året etter. Det var et ulykkelig ekteskap, og etter få år var hun tilbake i Kristiania, med sin sønn som var odelsgutt igjen hos faren.

Forsinket artium

Etter en tid som naturfagslærer på Qvams skole bestemte hun seg for å studere, selv om hun nærmet seg 30 år. Hun tok latinartium i 1902 og examen philosophicum i 1903. Geologien var lenge et favorittfag, men det ble til at hun gikk videre til hovedfag med botanikk.

Til Svalbard med fyrsten av Monaco

I 1907 fikk studiekameraten Adolf Hoel innpass på en Svalbardekspedisjon Gunnar Isacsen hadde planlagt med støtte fra fyrsten av Monaco. Hanna ble inspirert, og fikk innpass da de manglet en botaniker. Dette var første gang de biologiske forholdene på disse øyene skulle studenes med norsk blikk, og forskningen inngikk i en plan om å gjøre øyene norske. Ekspedisjonen bestod av to skip: Princesse Alice og fiskebåten Kvedfjord. Brev i fyrsten av Monaco privatarkiv viser at han var svært fornøyd med Hannas energi og utholdenhet.

I slutten av juli gikk hun i land med knekorte skjørt, gevær og utstyr for innsamling og preservering av planter. Teltet omtalte hun som ”mitt luftige hjem”. Disse ensomme forskningsopphold rundt om på Svalbard sommeren 1907 ville være en voldsom opplevelse for de fleste også i dag! En drøy måned senere måtte hun avslutte.

Fargefoto av svalbardflora

Februar 1908 holdt hun sitt første vitenskapelige foredrag, og om sommeren var hun på ny på vei til Svalbard. Denne gangen på egen bekostning. Framme på Svalbard kunne hun slutte seg til en ekspedisjon ledet av Adolf Hoel. Med var også studiekameraten og Theklas svoger geolog Gunnar Holmsen og kaptein Hjalmar Johansen. Hun oppholdt seg først i Colesbukta i Isfjorden.Dette var et av Svalbards rikeste biologiske områder, og hun skrev entusiastiske reisebrev til Aftenposten. Fyrsten av Monaco hadde rådet henne til å fotografere, og på denne turen hadde hun med et fargefotoapparat som først kom på markedet året før! Hanna skal ha vært den første norske naturforsker som tok i bruk fargefoto i forskningen sin – som tillegg til herbariene.

Finnmark

To foredrag hun holdt i etterkant av ekspedisjonen resulterte i et reisestipend fra universitetet som gjorde nok en reise mulig, og denne gangen var det Norges arktiske vegetasjon som sto for tur: Finnmark. På denne turen ble ble hun mer skremt enn hun hadde vært blant isbjørn på Svalbard: Fulle menn nærmet seg teltet hennes. Hun fikk skremt dem vekk ved å dekke til hodet med fotoapparat og det svarte fotokledet og springe brølende ut av teltet. Sommeren 1909 giftet hun seg med Gunnar Holmsen, som senere ble statsgeolog ved NGU.

Stikkprøvemetode

Sommeren 1910 var avhandlingen om det nordlige plantelivet ferdig, basert på funnene fra Svalbard 1907. Hun ble den tredje med hovedfag i botanikk, og fikk glimrende karakter. Men det ventet ingen stilling ved universitetet på Hanna. I 1911 rettet hun fokus mot Tessevann i Nord-Gudbrandsdalen, sin barndoms hjemtrakter. Hun benyttet da Raunkiærs ”stikkprøvemetoden” fra 1909. Det nye var at hun klassifiserte botaniske områder kvantitativt med statistiske metoder ved å ta 50 prøver med en ramme på èn kvadratdesimenter (1/100 m2). Alle arter som forekom innenfor hver enkelt av rammene ble notert, og ga grunnlag for statistikk om utbredelse. Denne sommeren var hun gravid og hadde med Theklas 6 år gamle sønn som assistent – som passet på at ingen braste inn mens hun jobbet i ”mørkerommet” på seteren hun benyttet.

Statsstipendiat og dosentur

I 1915 ble hun statsstipendiat og fikk omsider uttelling for alt sitt forskningsarbeide. Med dette var hun omsider en del av det offisielle forskningsmiljøet på universitetet. De plantegeografiske feltarbeidene fortsatte sommer etter sommer, over imponerende mange områder i norsk fjellheim. I 1920 ble 8 år med feltarbeid etter Raunkiærs stikkprøvemetode sammensatt i utgivelsen ”Om Fjeldvegetationen i det Østenfjeldske Norge” primært en undersøkelse av fjelltraktenes viktigste plantesamfunn. Dette arbeidet er regnet som et pionerarbeid innen plantesosiologien. I 1921 fikk Hanna et dosentur på universitetet, 47 år gammel. Da ble undervisning en del av hverdagen hennes, og hun ble husket som en god pedagog, og for huskevers på rim studentene måtte memorere.

Glødende naturvernspionèr

Hanna var en del av den tidlige naturvernsbevegelsen, og satt i styret for Østlandske kretsforening for Naturfredning i Norge. Hun fikk gjennomført den første naturfredningen på Svalbard sammen med Hoel, og har mye av æren for at Gjende og Sjoavassdraget fikk ligge urørt.

Kilder