Doktorgrad i heder og ære

I 1817 ble den første doktorgraden avlagt ved Universitetet i Oslo. Begivenheten ble feiret som en nasjonal begivenhet. I dag er årlig rundt 2700 kandidater i gang med organiserte doktorgradsstudier ved UiO. I tillegg kreerer universitetet æresdoktorer. Egne seremonier markerer at kandidatene avlegger eller mottar sine doktorgrader.

Doktorhatt fra de første tiårene av 1800-tallet. Kanskje var det denne som var i bruk under den første kreeringen. Foto: Arthur Sand/MUV

Av Bjørn Vidar Johansen

En doktorgrad, eller en ph.d, er den høyeste forskerutdanningen som gis ved akademiske utdanningsinstitusjoner. I Norge har graden røtter tilbake til Københavns Universitet i 1470-årene. Tidligere var doktorgradstittelen avhengig av hvilken fagkrets avhandlingen var levert innenfor. I dag er ph.d (philosophicae doctor) benyttet for samtlige fagkretser. Kandidater som avlegger graden uten å ha deltatt i et organisert doktorgradsløp får tittelen dr.philos (doctor philosophiae). Den fremtidige doktoren, kandidaten, må igjennom en disputas. Der skal hun eller han offentlig forsvare sin avhandling. Det oppnevnes opponenter fra universiteter eller andre relevante institusjoner. Selve kreeringen, overrekkelsen av doktorgradsdiplomet, skjer samlet for en større gruppe av doktorander.

Den første doktorgraden

Det første norske universitetet, i dag Universitetet i Oslo, ble grunnlagt i 1811. Seks år senere avla medisineren Frederik Holst sin doktorgrad med avhandlingen Morbus, quem Radesyge vocant, quinam sit, quanamque ratione e Scandinavia tellendus? Også disputasen, utspørringen, var på latin. Avhandlingen handlet om hudsykdommen radesyke og hvordan den kunne utryddes. I dag antas det at radesyke var en form av kjønnssykdommen syfilis.  «Den megen Snak om Bylder og Knuder og Skorper var mig væmmelig», skrev slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. Holst hadde året før disputert for den såkalte licientiatgrad, datidens nest høyeste akademiske grad.

Doktorgradsdisputasen fant sted i Katedralskolens festsal. De danske doktorgradsforskriftene ble fulgt. I løpet av en lang dag fikk elleve opponenter ordet, også fra andre fagområder. En høytidelig doktorkreering skjedde umiddelbart etter disputasen. Den fulgte også den middelalderlige tradisjonen fra Københavns Universitet; overrekkelse av den åpne og lukkede bok, doktorhatt og doktorring. Til slutt fikk Holst broderkysset som markerte at han var en del av et fellesskap. Universitetets professorer holdt deretter middag til ære for den nye doktoren. Regjeringens medlemmer ble med fra disputasen. Enkelte deltakere fortsatte festen til langt ut på morgensiden.

Medisinsk særeie

I 1829 ble det fastsatt et omfattende seremoniell for disputas og doktorgradspromosjon. Høytider og seremonier i det øvrige offisielle Norge var generelt preget av nøktern enkelthet. Universitetet, derimot, fortsatte å la seg inspirere av middelalderlige seremonier. De kunne virke både eksotiske, alderdommelige og pompøse på utenforstående. Frem til midten av 1840-årene var det medisinerne som hadde eierskap til disputas og promosjoner. I denne perioden var medisin det eneste faget hvor det ble avlagt licientiatgrad og doktorgrad. Medisin var et akademisk fag i brytning. Det er nærliggende å tolke tradisjonsbærende seremonier som behov for en legitimering av verdighet og historiske røtter. Det ble også laget vakre diplomer som ble overrakt kandidatene. I 1829 ble det utformet dekorative segl for fakultetene.

Latin forsvinner

Universitetsloven ble endret i 1845. Da ble også kravet om bruk av latin i avhandling, disputas og kreering avviklet. Professor i historie, John Peter Collett, har i et intervju med nettavisen Khrono kommentert at det må ha vært en lettelse. Det skal ha vært mye hosting og harking for å kamuflere manglende latinkunnskap. Alle som ikke var latinkyndige hadde heller ingen idé om hva som ble sagt under disputasene. Det ble nå sett på som uholdbart. Samtidig med latinens bortfall begynte også doktorgradskreeringene å bli mindre høytidelige. Mangelen på utnevnelser av æresdoktorer bidro også til at omfattende seremonier ikke ble sett på som nødvendige.

Æresdoktorene

Universitetet hadde fra 1824 hatt rett til å utnevne æresdoktorer, personer som hadde gjort en særlig innsats for vitenskapen eller arbeidet for vitenskapens fremme. Retten ble aldri benyttet. Stortinget inndro den igjen i 1845, da flertallet mente at å gi en slik tittel uten embete kunne være grunnlovsstridig. Først i 1905 gjorde lovendringer det mulig å på nytt utnevne æresdoktorer, da utenlandske menn og kvinner. Det var ikke krav om at de måtte ha avlagt doktorgradsprøve. Fra 1955 kunne også nordmenn bli utnevnt. Æresdoktorene ble kreert ved de samme doktorpromosjonene som doktorander med godkjente avhandlinger og doktorgradsprøve. Kreeringene skjedde omtrent hvert fjerde år eller i forbindelse med spesielle jubileer. I dag utnevnes det æresdoktorer hvert tredje år. Fra 1974 har dette skjedd i forbindelse med universitetets årsfest.

Kreering av æresdoktor: Professor J. F. Fulton utnevnes til æresdoktor ved UiO av Rektor Otto Lous Mohr i 1951. Ukjent fotograf/MUV

Kapper og kantater

I siste halvdel av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var det få som tok doktorgrad i Norge. Graden var ikke noe krav for å bli professor. Festivitasen var i forbindelse med årsfestene, det vil si universitetets stiftelsesdag 2. september. På tross av enkelte spesialskrevne kantater var også disse arrangementene nøkterne i forhold til mange av de utenlandske universitetene.

På 1920-tallet begynte interessen for det seremonielle igjen å ta seg opp. Rektorembetet var allerede innført, og rektor smykket seg med et eget rektorkjede som tegn på akademias verdighet og uavhengige posisjon. Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim var først ute med rektorkappe. Snart fulgte universitetet opp. I 1928 ble en kappe i fløyel og hermelin tatt i bruk. Fem år senere tok dekanene kapper i bruk. Hatter ble også laget. Det ble tegnet seremonistaver og annet utstyr sammen med en ny doktorring. Direktør ved Kunstindustrimuseet, Thor Bendtz Kielland, spilte en nøkkelrolle i den nye begeistringsbølgen for det seremonielle. Kielland tegnet både seremonistaver og ring. Han fungerte også som seremonimester.

Prosesjon uten stav og hatt

I dag er det rundt 1400 kandidater som årlig avlegger doktorgrad i Norge. Antallet har vært fordoblet siden tusenårsskiftet. Ved Universitetet i Oslo arrangeres høytidelig doktorgradskreering fire ganger i året. Da er det prosesjon med universitetsledelse, dekaner og direktører i kapper. Hattene, derimot, ligger tilbake i skapet. I samlingene til Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) er seremonistavene og den aller første rektorkappen pent emballert i syrefritt silkepapir. Der er også en doktorhatt i fløyel fra det tidlige 1800-tallet. Var det denne Frederik Holst fikk overlevert i 1817?

Kilder

Det Kongelige Frederiks Universitet. Hundredeaarsjubilæum 1911. Wallem, Fredrik B. 1911

Dress, Diplomer og doktor-ring for doktorer. Setten, Karen. Nettavisen Khrono. 19.03.2017

Hva er sykdommen som kalles radesyke, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia? Holst, Frederik. Michael, Det norske medicinske Selskab. 2005.

Hvor mange doktorgrader avlegges det? Regjeringen.no. 11.09.2017

Norges første doktorgrad. Andersen, Steinar Qvenlid. Forskning.no. 13.12.2005

Om æresdoktorgraden. uio.no. 11.05.2010

Universitetet i Oslo. 1811-1870. Universitetet i nasjonen. Collett, John Peter. 2011

Universitetet i Oslo. 1911-1940. Inn i forskningsalderen. Fure, Jorunn Sem. 2011

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 9. jan. 2018 17:54 - Sist endret 10. jan. 2018 12:57