Erasmus Montanus og disputaser på Holbergs tid

Vårt bilde av 1700-talls-universitetet er preget av Holbergs komedie ”Erasmus Montanus”. Det man bedrev ved Universitetet var latterlig – og latterligheten var inkarnert i disputasene: Nille er en sten!

Ludvig Holberg. Maleri av Johan Roselius, antagelig 1747.Eier: Sorø Akademi.

Av Anton Fredrik Andresen

Holberg kunne tale pent, eller i det minste nyansert, om Københavns universitet i andre sammenhenger. Han var selv en representant for dette universitetet, både som professor, økonomiansvarlig og rektor. Men det som er blitt stående, er hans harselas i Erasmus Montanus. Enkelte har ment at disputerkunsten vi møter i Erasmus allerede ved uroppførelsen (1747) tilhørte en svunnen tid. Og utviklingen gikk sant nok gradvis i retning av andre former for vitenskap. Men samtiden var slett ikke fri for trekk som Holberg betraktet som dårskaper.

Hva var en disputas?

Det var mange forskjellige ting. Det var doktorgradsdisputaser, professordisputaser og studentdisputaser. Det var disputaser som fant sted i undervisningstimene; det var disputaser under måltidene på «Kommunitetet»; og det var offentlige diskusjoner, hvor studentene disputerte med hverandre under professoralt oppsyn. Ved en doktorgradsdisputas var ikke det som ble diskutert det viktigste. Hovedpoenget var selve forsvaret. Tesene som ble lagt frem, var ofte ikke engang kandidatens egne. Kandidaten skulle bare vise at han hadde forstått dem rett og at han visste hvordan man skulle argumentere for dem, stilt overfor opponenter, som gjerne gjorde sitt beste for å vippe ham av pinnen. 

Professordisputas

Professordisputasene hadde mer til felles med vår tids doktorgradsdisputas. Dansk lov påla professorene å disputere – i forbindelse med ansettelse og deretter flere ganger i året, som en del av sitt embete. Ved ansettelse måtte den nye professoren legge frem en tese, en avhandling, med de øvrige professorer som opponenter; den skulle trykkes før eller etter disputasen.

Også for professoren var det viktig å vise at han kunne stå seg i en disputas. Men nå dreide det seg om materiale professoren selv ønsket å legge frem. Opponentene ble plukket ut blant de eldre studentene. De skulle oppøves i å behandle vitenskapelige spørsmål. Heller ikke her var det noe krav til nye forskningsfunn. Som oftest var det godt etablert, ukontroversiell kunnskap. Men fremstillingen skulle altså underkastes debatt, og ved siden av at det ga de utplukkede studentene trening, innebar det ideelt sett en slags offentlighetens prøving av det professoren fremla.

Disputas eller publiseringsplikt

Når professorene disputerte flere ganger i året uten å legge frem nye funn, kunne det synes mer nærliggende å sammenligne disse disputasene med originale forelesninger enn med det vi i dag forbinder med disputaser. Men et forslag i 1750-årene om å erstatte disputasplikten med en publiseringsplikt, ble imøtegått – og avvist – med argumentet om betydningen av et offentlig forsvar av det som ble fremlagt. Professorene skulle vise for allmennheten at Universitetet var en betydningsfull lærdomsinstitusjon, der professorene bokstavelig talt kunne svare for seg. Disputasen var altså likevel var noe mer enn en forelesning.

Med økt vektlegging av nyttig kunnskap ble det hyppig fremsatt krav om at publiseringen skulle være på dansk for å øke nytteverdien, blant annet innen landbruket. Andre fremhevet publisering på latin for å vise utlandet at Københavns Universitet var betydningsfullt. Det lyder kanskje kjent også i dag: Vi må publisere på vår tids latin for å vise at vi får til noe som teller internasjonalt – et målbart bevis på Universitetets kvalitet?

Hovedelement i undervisningen

Studentdisputasene var et hovedelement i undervisningen. Professoren fungerte her som preses, mens en student forsvarte de på forhånd bekjentgjorte teser og en opponent angrep dem. Formålet var å lære studentene opp til å argumentere for og mot en tese. Poenget var å lære å utlegge og begrunne den kunnskap man hadde, hvilket også innebar at man måtte kunne skjelne og argumentere mot falske påstander. Opprinnelig var dette likevel også en metode for å finne frem til sannheter.

Nye vitenskapelige idealer

Men på Holbergs tid var vitenskapenes formål i hovedsak blitt et annet. Nå dreide det seg for mange om å vinne praktisk nyttig naturvitenskapelig, historisk og samfunnsvitenskapelig erkjennelse. Det trengtes observasjoner, eksperimenter, teori- eller systemdannelse. I en slik kontekst kan disputasøvelsene virke latterlige, spesielt fordi de så ofte utartet til komiske spillfekterier om besynderlige og totalt unyttige emner som man fremsatte for å demonstrere elegant latinsk retorikk. Det finnes da også virkelige eksempler på emner som for oss umiddelbart virker latterlige: Hadde Adam og Eva navler? Hva var karakteren av Kristi svette? Hvilken tresort hørte Kunnskapens Tre til? Men var de nå så latterlige? Formålet var jo å trene opp den logiske argumentasjonen, så hvorfor ikke velge emner som åpenbart ikke kunne avgjøres empirisk?

Samtidig må vi kunne anta at i det minste noen av professorene utvidet disse logikk- og argumentasjonsøvelsene til å kunne anvendes mer for å prøve nye hypoteser enn for bare å begrunne de gamle. Holberg selv høstet anerkjennelse for sine resonnementer i en berømt, liten avhandling om kvegpesten, der han trekker frem en rekke av de observasjoner som har vært publisert om denne sykdommen, og vurderer forskjellige hypoteser opp mot disse observasjonene.

Disputas i vitenskapelig brytningstid

Et kjent eksempel på at Holbergs karikaturer fremdeles kunne ha atskillig aktualitet selv helt på slutten av hans levetid er disputasen der Flora Danicas skaper – den berømte tyske botanikeren Georg Christian Oeder - skulle kvalifisere seg for et professorat i landbruksøkonomi ved Københavns Universitet. Hendelsen anskueliggjør konfrontasjonen mellom et gammelt og et nytt vitenskapsideal. Under forsvaret av sin avhandling ble han heftig angrepet ex auditorio av to studenter på grunn av mangelfull latin. Oeder kom fra et tysk universitet der disputasformen var forlatt, og kunne ikke stå seg mot de to studentene. Tilhørerne, med rektor i spissen, oppfattet det som om studentene hadde rett, og disputasen ble avvist.

Dette ble en skandale, og rektor viste i sitt forsvar at han synes å ha stått studentenes kverulerende opposisjon nærmere enn han sto Oeder, som utvilsomt var dem overlegen hva innholdet angikk. Flere ytre omstendigheter bidro til at Universitetet gjorde så mye ut av Oeders svakhet. Men hele forestillingen dokumenterer likevel at disputasvesenet fremdeles eksisterte i en ikke altfor stor fjernhet fra Holbergs karikatur.

Hva blir Erasmus hengt ut for?

«Vil een sige at dette bord er en lysestage, så vil jeg forsvare det; vil een sige at kød eller brød er strå, så vil jeg og forsvare det,» sier han, og vi ler trygt. Men så nevner han flere disputasemner: «Om englene ere skabte før menneskene; om jorden er rund eller oval; om måne, sol og stjerner, deres størrelse og distanse fra jorden og andet deslige.» Hva er dette? Er alt dette like latterlig? Mener han at metafysiske, geografiske og astronomiske spørsmål skal behandles på samme måte?

Faktisk ser det ut til at mens han mente at både empirisk naturvitenskapelig forskning og naturrett, historie og statsvitenskap kunne være til gavn for staten, næringslivet og moralen, betraktet han den moderne matematiske naturvitenskap som en nesten like ørkesløs beskjeftigelse som metafysikken. Holberg hadde en kollega ved Universitetet, en fremragende professor i astronomi, Peder Horrebow. Horrebow var en storartet foreleser og oppnådde at Copernicus’ teori ble akseptert av den dannede allmennhet i Danmark-Norge. Det var Horrebows teorier Holberg prøvde å harselere over. Og langt på vei kan det sies at det er Holbergs irritasjon over den oppmerksomhet Horrebows etter hans mening unyttige teori vakte, som avspeiler seg i Erasmus Montanus!

Dobbeltbunnet harselas

Holbergs harselas rommer dermed en mengde dobbeltbunner. Best som vi ler av Rasmus Bergs selvgode, perverterte lærdom, oppdager vi at veien ikke er så lang til dens motsats, Jacobs enfoldige, ikke lenger så «sunne» bondevett. Og dertil kommer altså at forskjellen mellom det sunne og det enfoldige iblant kan være så vanskelig å se at endog Holberg selv synes å ha latt seg villede.

I tillegg har vi sett at en tilsynelatende gammelmodig disputasinstitusjon og et omtrent like gammelt press til å publisere for en internasjonal sakkyndighet kan ses som rasjonelle midler for universitetet til å «svare for seg» overfor samfunnet. Kanskje bør alt dette mane oss til ydmykhet også når det gjelder våre egne dommer om disputasers, publiseringspåleggs og
tellekanters absurditet?

Kilder

  • Denne artikkelen er en kortversjon av Andresens ” Erasmus Montanus og tellekanter på Holbergs tid” i Nytt Norsk Tidsskrift 2008-2, der det også finnes enkelte kildehenvisninger.
Emneord: [] Av Anton Fredrik Andresen
Publisert 25. okt. 2012 18:57 - Sist endret 21. nov. 2012 14:52