Krig, kjærlighet og integralkalkyle

Da student Mia Berner flyktet til Sverige i 1943 var hennes kjæreste forsvunnet. Først 60 år senere fikk hun vite hvordan det hadde skjedd.

Mia Berner. Foto: Anders Nordstoga.

Av Anders Nordstoga

Stavanger 1942. På kommunens bibliotek sitter en ung gymnasiast alene med en bunke bøker og stortingsprotokoller. Hun studerer ”Kielland-saken”. Katedralskolens undervisning holdt ikke tritt med 18 år gamle Mia Berners kunnskapstørst.

– Jeg hadde ingen bruk for den redselsfulle repetisjonen. Sa til lærerne at hvis det var noe de ville meg, kunne de oppsøke meg på biblioteket; jeg kunne stille til prøver på kort varsel. Merkelig nok godtok de det, forteller Mia.

65 år senere har hun fremdeles ingen tid å miste. Etter at hun flyttet tilbake til Oslo fra Sverige i 2003, har det ikke manglet oppdrag fra landets aviser og tidsskrifter. Denne junidagen i 2007 sto et dikt hun hadde lovet Morgenbladet ved en feiltakelse på trykk i Klassekampen.

– Det ble en hektisk morgen, men det gikk bra. På tjue minutter skrev jeg et nytt dikt tuftet på en gammel idé. Det var ikke et dårlig dikt heller, smiler hun.

Immatrikulering

Mia Berner visste tidlig hva hun ville. Fra hun var 15 talte hun dagene til hun kunne begynne å studere ved Universitetet i Oslo. Okkupasjonen la ingen demper på reiselysten. Høsten 1942 kunne hun endelig ta med koffertene og stige på toget østover.

Den 2. september satt 19 år gamle Mia i Universitetsaulaen med sort studenterlue og en dusk festet med forgylt sikkerhetsnål på skulderen. Rektor Adolf Hoel talte oppskriftsmessig om betydningen av kunnskap og forskningens ansvar.

– Immatrikuleringen var ett av de mest høytidelige øyeblikk i mitt liv. Nå var jeg blitt det jeg ville bli: en student i Oslo, forteller hun.

De høye forventningene ble ikke umiddelbart innfridd.

– Forelesningene i kunsthistorie var det gørreste jeg hadde vært med på. Uke etter uke snakket professoren om beinene på middelalderkister. Det er visst ikke måte på hva bein på kister kan være. Jeg holdt det ikke ut. Livet var fullt av viktige spørsmål. Kunst og historie kunne løfte folk i en tid med krig og konsentrasjonsleire, men ikke dette, sier Mia.

Møtet med Arne Næss

Heldigvis skulle hun også lese til forberedende prøve. I Studentenes skrivemaskinstue kjøpte hun billige brukte pensumhefter i logikk og filosofihistorie.

– Da åpnet himmelen seg for meg. På to dager hadde jeg lest ut logikkheftet. Jeg klarte å få kontakt med professor Arne Næss, som var en usedvanlig pen 34-åring, og spurte om jeg kunne få følge hans magistergradsforelesninger i logikk. Og så sier mannen faktisk ja, forteller Mia.

I en artikkel i Samtiden har Mia beskrevet møtet med Næss som ”eventyrlig”. Beundringen må ha vært gjensidig. Senere samme semester var hun engasjert som lærer for jevngamle studenter.

– Hver morgen klokken åtte kom jeg syklende på jobb. Jeg underviste 60 studenter i logikk. Vi holdt til i Vestbygningen,
Domus Bibliotheca, på Karl Johans gate. Her hadde Næss sitt kontor. Der hadde han en hvit rotte som bodde i papirkurven. Den het Xanthippe, etter kona til Sokrates, minnes Mia.

Wichstrøm-Nielsen

På en av de første forelesningene til Næss møtte Mia magisterstudenten Odd Wichstrøm-Nielsen fra Fredrikstad. De to ble kjærester.

– Vi gikk turer i skogen, var på konserter, drakk tynn eplete og spiste grovbrød med geitost og tyttebærsyltetøy i det lille rommet jeg leide hos en hyggelig dame på Besserud. Midt under denne fæle krigen kunne vi oppleve enklaver av lykke. Vi hadde alle interesser felles, deriblant musikken. Alt bortsett fra integralkalkyle. Han syntes integralkalkyle var vidunderlig. Det syntes ikke jeg.

Mia og Odd holdt sammen. Fremtiden var likevel ikke noe de kunne planlegge.

– Vi levde fra hånd til munn. Av og til snakket vi om hva ville gjøre etter krigen, men da følte vi oss litt som klovner. Det fikk et preg av surrealisme. Til slutt var vi bare glade for å klare oss gjennom dagen.

Faren for ikke å klare seg gjennom dagen ble raskt reel. I motstandsgruppen XU var Filosofisk institutt godt representert. Det gikk ikke lenge før Mia var rekruttert. Arne Næss var ifølge Mia på den tiden nestkommanderende, under jusstudenten Vilhelm Aubert. Hun skulle ikke vite hvem hennes overordnede var, men hun hadde en anelse.

Illegale aviser

Ett av hennes oppdrag var å distribuere illegale aviser. Hver uke fikk hun en ny bunke av jusstudenten Jan Eeg-Henriksen. Hun gjemte dem i skapet sitt på Filosofisk institutt, bar dem rundt under klærne, og delte ut til dem hun følte seg trygg på.

– Det tok noen dager å bli av med dem. Jeg måtte være ekstremt forsiktig. Vi hadde en kodet kommunikasjon. Det kunne være små antydninger, men noe måtte stemme før jeg halte frem avisen, forteller Mia.

Eeg-Henriksen kunne hun bare møte om natten med mange sikkerhetsforanstaltninger. Ved å utgi seg som kollaboratør, hadde han oppnådd en høy stilling hos okkupasjonsmakten på Slottet.

-Etter krigen jobbet Jan med krigsoppgjøret. Han forhørte tyske offiserer. Etter hvert kom han inn i det amerikanske etterretningssystemet. Siden dro han også til Vietnam. Han bar på mye angst og sorg etter alt han hadde opplevd. Han var en fantastisk helt, denne lille Jan, sier Mia.

Studenter på Aulatrappen. Ukjent fotograf.

Drama på herretoalettet

Mia løp også selv en betydelig risiko. Det er én episode hun husker spesielt godt.

– Jeg hadde akkurat fått en bunke aviser, da jeg møtte tyskerne i hallen i Vestbygningen. Jeg løp ned i kjelleren, hvor det var doer. På herretoalettet var det heldigvis tomt. Jeg begynte å skylle ned avisene, men doene ville ikke svelge dem.

Mens hun holdt på med dette, kom tyskerne inn på toalettet.

– De spurte hva jeg gjorde der. Jeg fortalte om min blærekatarr, og at dametoalettet var opptatt. De trodde meg faktisk. Jeg måtte gå stille og pyntelig opp trappen. Hjertet var i halsen, men jeg visste at jeg ikke måtte løpe. Jeg kom meg over til Aulakjelleren, og stilte meg opp i forskjellige køer. Der var det jenter som fniste og snakket om gutter. Jeg var ikke spesielt fnisete, men jeg fant på noen navn, og fniste jeg også. På hjørnet av universitetsbygningen sto soldater med geværene i beredskap.

Da hun endelig satt på trikken mot Besserud, hadde hun fremdeles flere aviser på seg.

Legen i Gamlebyen

Oppdraget som virkelig fikk det til å brenne under Mias føtter, fikk hun høsten 1943 av psykologen Henrik Lunde. Mia tror han var Milorg-mann.

– Henrik var veldig ille ute, og kunne ikke sove hjemme. Det oppdaget jeg en morgen da jeg kom tidligere enn ellers til Filosofisk institutt. Der var han, nokså utsultet. Vi tok med en ekstra brødskive til ham hver dag, selv om det var vanskelig å få med mer enn nødvendig fra våre hybelvertinner.

En dag ba Lunde henne gå til psykiateren Johan Scharffenberg i Gamlebyen med noen papirer. Som ung pike, egnet hun seg til oppdraget. Scharffenberg var en kjent motstandsmann. I en kronikkserie i Arbeiderbladet i 1933 hadde han diagnostisert Hitler som en ”paranoid psykopat”. Tyskerne hadde ilagt ham taleforbud.

– Jeg måtte smyge meg dit, og ringe på døren på en bestemt måte, slik at han skulle vite hvem det var. Den ruvende mannen sto der, og sa: ’Å, kommer De med dette, De som er så ung!” Jeg husker fremdeles de ordene. Jeg skjønte jo at det var noe viktig. Jeg fikk med meg andre papirer tilbake, og smøg meg ut av huset. Uten hast i bevegelsene slentret jeg forbi tyskerne som var postet tvers over gaten, og tilbake til universitetet.

I etterkant har Mia forstått at besøket hos Scharffenberg bidro til at hennes overordnede i XU bestemte at hun måtte ut av landet.

– Hvis jeg da ble tatt av tyskerne, kunne jeg i torturen komme til å røpe linjene mellom to organisasjoner. Uten å vite det, hadde jeg krysset to organisasjoners samvirke. Det var veldig farlig.

I dekning

Livet som student, lærer, motstandsarbeider og kjæreste i okkuperte Oslo skulle vare ett og et halvt år. Høsten 1943 måtte Odd Wichstrøm-Nielsen flykte til England.

– Det siste han sa til meg da han gikk gjennom døren klokken tre om natten og ut av mitt liv, var: ’Hvordan har jeg kunnet elske deg så meget, du som ikke kan lære deg integralkalkyle.’

Det tok atskillige uker før Wichstrøm-Nielsen kom seg ut av Norge. Til slutt fikk han skyss med en fiskeskute fra Egersund.

En dag i oktober 1943 måtte Mia selv gå i dekning. Hun fikk bo hos et ungt par med en baby i en bitteliten leilighet i Jens Bjelkes gate. Mens foreldrene var på jobb, måtte Mia passe på barnet. Siden hun ikke kunne åpne døren, var det viktig at babyen ikke gråt.

– Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde ungen lykkelig til enhver tid. Jeg stakk til den melkeflasker og alt som kunne være av trøst, forteller hun.

Etter fem-seks enerverende uker i dekning, reiste Mia mot Sverige den 30. november 1943, samme dag som massearrestasjonene og stengningen av universitetet.

Flukten til Sverige

Flukten gikk først med tog til Elverum, og derfra på ski sammen med fire mannlige studenter. Losene våre var skeptiske, men Mia overbeviste dem om at hun ville klare strabasene. Tre døgn gikk de på ski, dag og natt, før de nådde grensen ved Värmland. Hele veien med usikkerheten om de ville bli oppdaget av tyskerne, og om de ville slippe forbi grensen. Alt ville til slutt avhenge av de svenske grensevaktenes politiske sympatier.

– Da vi gikk over isen inn mot Sverige, skjøt tyskerne etter oss. Jeg husker ennå hvordan det fløy en kule rett forbi øret mitt. Jeg kunne føle varmen fra den. Da visste vi at hvis vi ble sendt tilbake, ville tyskerne ligge i skogkanten og vente på oss. På grensen var de ikke særlig hyggelige, men de slapp oss i hvert fall inn, fortelle Mia.

Hun var den første kvinnelige flyktningen de hadde tatt imot ved den grensestasjonen. Mens mennene fikk sove i sengene til grensevaktene som var ute og patruljerte, krevde anstendigheten at Mia lå ute i gangen.

– Døren nede sto åpen til 20-30 kuldegrader, og kulden hadde ingen problem med å finne veien til meg. Da jeg våknet om morgenen, var jeg frosset fast til treverket. De måtte skjære meg løs med en stor opphetet kniv, forteller Berner.

Deretter ble alle fem tatt med ned i kjelleren for å vaskes.

– Vi kledde oss nakne, både guttene og jeg, men jeg var jo så sliten at det ikke spilte noen rolle. De helte bøtter med glovarmt vann over oss, så jeg fikk brennskader, og skuret oss. De så på oss som om vi var forbrytere, sier Mia.

”Nei, det skal du slettes ikke”

Under resten av krigen bodde Mia i Uppsala og i Göteborg, hvor hun jobbet under pseudonym som journalist i en kommunistisk avis.

– Som flyktning hadde jeg ikke lov til å ytre meg politisk. Hadde myndighetene oppdaget dette, kunne de ha sendt meg hjem, rett i armene på okkupasjonsmakten. Jeg burde ha vært mer forsiktig.

Da krigen var over, sto Mia sammen med et par hundre andre flyktninger i en fullstappet hall på havnen i Göteborg, i vente på å få reise hjem. Plutselig hørte hun at mannen med reisetillatelsene ropte hennes navn. Det var en bekjent fra Universitetet i Oslo.

– Over hundre hoder ropte han: ’Mia, hva gjør du her? Hva skal du gjøre når du kommer hjem, da, Mia?’ Jeg hadde ikke det minste lyst til å svare, men for å få tyst, sa jeg at jeg skal hjem og gifte meg med Odd. Så ropte han tilbake over alle hodene: ’Det skal du slettes ikke. For han er død.’ Da segnet jeg ned på kofferten. Siden husker jeg dårlig hva som skjedde.

Mia dro senere tilbake til Sverige. Der skrev hun flere bøker, deriblant romanen Österut om opplevelsene under krigen. Senere i livet var hun i åtte år gift med den finske poeten Pentti Saarikoski, frem til hans død i 1983.

60 år etter

Like etter at hun hadde flyttet til Oslo i 2003 skulle Mia forelese for en samling mennesker som hadde hatt med norske flyktninger å gjøre i Värmland. Hun fikk skyss dit med en norsk offiser. De snakket om krigen.

– Han ble meget forbauset da jeg fortalte at jeg var kjæreste med Odd Wichstrøm-Nielsen. Han kjente omstendighetene godt, og kunne fortelle meg hva som hadde skjedd.

Odd Wichstrøm-Nielsen ble fløyet fra England og sluppet i fallskjerm over Telemark mens Mia fremdeles var i Oslo. Skjermen løste seg ikke ordentlig ut. Han overlevde landingen på et islagt vann utenfor Kongsberg, men var ute av stand til å røre seg. Etter et døgns tid på isen frøs han i hjel.

– Det var litt fælt for meg å få høre dette, for ingen hadde fortalt meg det. Først etter krigen hadde jeg fått vite at han døde da fallskjermen ikke foldet seg ut, men jeg visste ikke noen detaljer om det som skjedde.

I første nummer av Samtiden i 2004 sto et dikt skrevet av Mia Berner med navet ”Odd man out”. ”Å sørge over det som ikke har vært/er drømmen som forblir/i alt, alle dager”.

Mia Berner døde 9. desember 2009. Et halvt år etter debuterte hun med sin første diktsamling, "Et leskur for vinden".

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:48 - Sist endret 12. des. 2012 08:31