Studenter i nazistenes vold

De visste at tyske soldater var på vei, men forsatte eksamen.I løpet av halvannet år som student i tysk fangenskap fikk senere professor, dr. med. Elling Kvamme, god tid til å fundere over tre spørsmål.

Elling Kvamme. Foto: Anders Nordstoga.

Av Anders Nordstoga

Hvorfor holdt han seg ikke i Fredrikstad sommeren 1943? Hvorfor avbrøt ikke professor Monrad Krohn eksamen? Hvorfor var han så oppriktig med sin tyske forhører?

De hadde tilbudt ham fast jobb ved Østfold sykehus, men 25 år gamle Elling Kvamme ville tilbake til Oslo for å gjøre seg ferdig med medisinstudiene. Undervisningen på universitetet gikk som normalt høsten 1943. På dagtid var ikke Kvamme stort forskjellig fra dagens medisinstudenter. Kveldstid drev han illegalt arbeid.

Studentenes illegale arbeid

– De fleste studentene var opptatt med ett eller annet illegalt arbeid, for det meste bidrag til hemmelige aviser. Jeg også ble spurt om å gjøre dette – sikkert bare ved en tilfeldighet. Å si nei, var utenkelig. Det var en selvfølge at vi skulle gjøre det. Vi videreformidlet informasjon fra forskjellige kilder, blant annet britiske radiosendinger. Det var ingen voldsom stor innsats jeg gjorde, men det var vel et lite korn som de andre.
– Hvordan var frykten for å bli angitt og arrestert?
– I grunnen tror jeg ikke vi var redde. Vi var veldig forsiktige. Vi visste jo hva det innebar. En av dem som begynte på medisinstudiet sammen med meg ble arrestert i sin søsters bryllup, og senere skutt. Fremdeles vet vi ikke hvorfor. Sånt gjorde veldig inntrykk. Poenget var at man skulle vite minst mulig om hverandre. De fleste drev helt isolert. Jeg visste ikke hvem jeg skrev for. I ettertid har jeg fått vite at han var kommunist. Jeg tilhørte ikke den leiren, men det hadde ikke spilt noen rolle. Den gangen sto man samlet.

En dramatisk eksamen

Forholdet mellom universitetet og okkupasjonsmakten var blitt stadig mer tilspisset høsten 1943. Til slutt hadde Josef Terboven fått nok. Den 30. november kjørte tyske soldater rundt i Oslo og arresterte alle mannlige studenter de kunne finne.

Aksjonen kom fullstendig overraskende på Kvamme. Han var svært spent da han dro til Rikshospitalet denne morgenen, men av helt andre grunner. Han skulle opp til eksamen i nevrologi. Eksaminator, den formidable professor Georg Monrad Krohn, lederskikkelsen i den såkalte ”dekanlinjen”, gikk inn for å gjøre alle moralsk forsvarlige kompromisser med tyskerne for å videreføre driften av universitetet.

– Parvis hadde vi på forhånd fått tildelt pasienter som vi skulle undersøke klinisk, og stille en diagnose. Denne skulle fremlegges for hele kullet på rundt 50 studenter. Jeg husker fremdeles kasus. Det var multippel sklerose. I døren inn til det gamle Rikshospitalet sto Jon Lundevall, som senere ble professor i rettsmedisin. Han ga meg en lapp i hånden, hvor det sto at tyskerne kom til å ha en aksjon mot studentene. Han sa at jeg måtte komme meg unna. Jeg gikk inn til professor Monrad Krohn, viste ham lappen, og spurte om det ikke ville være fornuftig å avlyse klinikken. Til det sa han nei.

Arrestasjonen

– Vi fremla kasus, og det gikk greit. Vi stilte riktig diagnose. Så kom det plutselig en sykepleier inn og sa at tyskerne var på vei mot Rikshospitalet. Det samme skjedde to-tre ganger. Hver gang spurte vi professoren om det ikke var rimelig å avlyse klinikken. Hver gang det samme spørsmålet og det samme svaret. Til slutt sto tyskerne rundt hele bygningen. Da hadde vi ikke særlig retrettmuligheter.

– Husker du hva du tenkte da du så de tyske soldatene?
– Jeg kan ikke huske at jeg hadde tanker i det hele tatt. Det var en ganske ubehagelig situasjon. De kvinnelige studentene ble bedt om å ta plass på den ene siden av auditoriet og mennene på den andre. Etter hvert fikk kvinnene lov til å gå, mens alle de mannlige ble arrestert. En rekke professorer ble også innkalt til auditoriet, blant dem professor i indremedisin, Olav Hansen. ”Olav prof”, som vi kalte ham. Han var meget vred. Han brummet og ga tydelig uttrykk for sin absolutte mening. Det var for oss meget oppmuntrende.

– Hva mener du i dag om Monrad Krohns beslutning om å fortsette eksamenen?
– Den gang synes jeg oppførselen hans var svært eiendommelig, men i ettertid har jeg forstått at han var i en presset situasjon. Han gikk inn for den såkalte forsoningslinjen, og det han gjorde, var et ledd i det. Han ville ikke legge seg ut med tyskerne. Jeg har fått vite at han senere gjorde store anstrengelser på vegne av studentene. I dag ser jeg mildere på det enn jeg gjorde da. I fangenskap tenkte jeg mye på om vi kunne unngått å bli arrestert. Om jeg kunne ha dratt til Sverige.

Avhøret

Fra arrestasjonen i auditoriet skulle det gå halvannet år før Kvamme igjen skulle få se sine foreldre og sin ett år yngre søster.

– Da jeg ble arrestert, gikk det så fort for seg at jeg fikk ikke med meg vinterfrakken min. Jeg hadde bare min hvite legefrakk, og frøs noe gudsjammerlig, forteller Kvamme.

Studentene ble brakt til en leir i Stavern, hvor de ble avhørt av en mann som kalte seg ”Dr. Ohm”. Han ville vite hva slags holdninger studentene hadde til ”den nye tid”.

–Vi ble for eksempel spurt om vi trodde England ville vinne krigen. Det svarte vi ja på. Vi fortalte i grunnen sannheten. Vi var dumme. Unge og uerfarne.

Av de om lag 1200 arresterte studentene, ble 650 løslatt i løpet av de første månedene. Hvem de var, virket på Kvamme nokså tilfeldig. I desember 1943 ble en gruppe på ca 300 sendt til Tyskland.

– Da skjønte vi at det var stor sannsynlighet for at vi også ville ble sendt, forteller Kvamme.

Wildenveys farvel

Den 7. januar 1944 ble de ca. 350 gjenværende studentene kommandert ut av leiren i Stavern.

– Det mest skremmende var avreisen. Vi måtte først marsjere fra Stavern til nærmeste tog. Jeg husker godt at dikteren Herman Wildenvey, som bodde i Stavern, sto og vinket til oss. Det husker jeg godt, gjentar Kvamme.

Det er et øyeblikks tankefull stillhet før han fortsetter.

– Togtransporten var ikke spesielt dramatisk eller ubehagelig. Den gang gikk sporet under Akershus festning, helt frem til det beryktede fangeskipet Donau. Det var selvfølgelig en skremmende opplevelse å komme ned i Donau. Vi ble anbrakt nede i bunnen av skipet. Det var dårlige sanitære forhold, og i det hele tatt ingen hyggelig overfart. Vi tenkte også på at vi kunne bli torpedert. Vi ankom Stettin i Polen på en grå og kald dag med tett tåke. Det var en uhyggelig stemning. Derfra ble vi sendt sydover med tog. Det tok ganske lang tid å komme til Buchenwald.

Avkledd og barbert

Det var mørkt da de kom frem til Buchenwald ved Ettersberg, om lag åtte kilometer fra Weimar i Thüringen. Konsentrasjonsleiren var blant Nazi-Tysklands grusomste. Det anslås at 250000 fanger kom til leiren i løpet av de åtte årene den var i drift. 55000 av dem kom aldri ut igjen, blant dem de fleste av de 17 norske studentene som omkom i tysk fangenskap.
– Den første perioden i Buchenwald var vi vanlige fanger. Ved ankomst ble vi avkledd og barbert over hele kroppen. Brakkene var overfylt. Skitt og lus overalt. Det var en svært uhyggelig tid. Etter en stund fikk vi status som ”særfanger”. Vi ble isolert i en egen leir inne i leiren, uten tillatelse til kommunisere med andre fanger. Vi fikk bra med mat, og vi kunne få tilsendt bøker og brev, forteller Kvamme.

Nazistiske verdier

De norske studentene ble ikke satt til å arbeide, men ble undervist i nazistiske verdier av professorer fra universitetet i Jena. Det meste av tiden var de overlatt til seg selv.

– Jeg hadde med meg en dagbok, hvor jeg skrev litt nesten hver dag. Jeg skrev også flere verslinjer. Det var en måte å overleve på. Jeg fikk avreagert. Jeg skrev med forferdelig liten skrift, men jeg har faktisk klart å tyde det meste av det som sto der.

– Da du satt i Buchenwald, hva tenkte du om professor Harald Schjelderup og hans ”aksjonlinje”, som innebar konfrontasjon med tyskerne?

– Noen der nede tenkte nok det ville vært bedre å være mer medgjørelige, men de fleste av oss fortsatte å holde med Schjelderup-linjen. For oss var det ingen gråsone. Enten var man for okkupasjonen eller så var man aktivt imot.

De norske studentene på appell-plassen i Sennheim. Ukjent fotograf.

Til Sennheim

Den 7. juni 1944 ble 120 av nordmennene i Buchenwald sendt til fangeleiren Sennheim i Alsace, ved grensen mellom dagens Tyskland og Frankrike. Her ble de gjenforent med de første studentene som var blitt sendt fra Stavern. Resten kom etter fra Buchenwald den 23. oktober. Dette til tross for at de allierte da sto bare få mil fra leiren.

– Da vi ankom, kunne vi høre torden fra de alliertes kanoner. Det er ganske utrolig at de brukte verdifullt togmateriale til å frakte oss dit. Det var sikkert noen underordnede som ikke turte å stille spørsmål ved ordrene. Vi var i Sennheim ca. en måned, inntil det ble klart at de allierte var i ferd med å omringe oss. Vi hadde håpet at de ville frigjøre oss, men det klarte de altså ikke. I november 1944 klarte tyskerne å få oss tilbake over Rhinen. Vi gikk gåsegang i mørket. Det var nok også litt flaks. De som hadde vært der lengst, hadde fått god kontakt med den franske undergrunnsbevegelsen. De kunne lett plaffet oss ned, men de visste om oss.

Streik

Studentene ble delt i grupper, og marsjerte til henholdsvis Freiburg, Bischoffingen og Burkheim. Kvammes gruppe ble satt til å bemanne et fergeleie i Jechtingen nær Burkheim. SS-offiserene fortalte at fergen utelukkende ble brukt til humanitære formål. Dette var løgn, oppdaget nordmennene. Fergen fraktet soldater på flukt fra Frankrike. De norske studentene var blitt en del av den tyske krigsmaskinen, og de kunne dermed bli mål for allierte bombetokter. Hvis de streiket, risikerte de å bli skutt. En avstemning blant studentene endte med knapt flertall for det siste alternativet. De forfattet et brev til kommandant Wilde, men han nektet å motta det.

– Neste morgen stiltes vi opp som normalt på rådhusplassen i Burkheim. Wilde erklærte at det ikke ville koste ham noe å skyte oss. Vi ble kommandert til fergestedet, men ingen rørte seg. Underoffiserene brølte til kommandanten at han burde skyte oss, men Wilde innså at han behøvde fullmakt fra sine overordnede før han kunne straffe oss. Han beordret oss opp på rommene, og dro så til Freiburg for å få sin fullmakt.

Bombet av de allierte

Samme kveld bombet allierte fly fergestedet i Jechtingen. De norske studentene ble ikke straffet, men sendt tilbake til Buchenwald, nå som vanlige fanger. Matmangelen var prekær. I mars 1945 ble de sendt i tog til Neuengamme ved Hamburg. På jernbanestasjonen i Erfurt ble togene bombet. Innelåst i en bekmørk godsvogn hørte Kvamme bombene smelle utenfor. Etter det som virket som en evighet, åpnet en SS-soldat døren til vognen. Studentene løp for livet. Fra Neuengamme ble de fraktet med Røde Kors’ hvite busser via Danmark til karantene i Sverige, og deretter hjem til Norge.

Tilbake på skolebenken

Den 25. mai 1945 kom Kvamme hjem til Oslo, velfødd, men med kronisk diaré. Allerede høsten 1945 fortsatte han medisinstudiene.

– Var det ikke vanskelig å konsentrere seg etter opplevelsene i Tyskland?
– Nei, vi skjøv det bak oss på en måte. Vi var også bare noen grå mus. Vi hadde ikke gjort noe spesielt. Andre kom hjem fra flyvåpenet og torpedobåtene med medaljer på brystene. De var i en helt annen situasjon. De var krigshelter. Ingen var særlig interesserte i å høre om hva vi hadde opplevd. Det var i grunnen greit. Det var noe vi forsto.

– Vet du om noen som senere i livet har slitt med minnene?
– For mange dukket det opp igjen. Det var store individuelle forskjeller. Jeg har stort sett greid å skyve det vekk. Jeg ble veldig opptatt av studiene og senere av mitt yrke. Jeg tror også det hjalp at vi var mange som hadde hatt de samme opplevelsene. Da ble det på en måte mindre ensomt, selv om vi egentlig har hatt lite kontakt etter krigen.

Kvamme gjorde seg ferdig med studiene i april 1947. I 1988 ble han offisielt pensjonert fra universitetet, men han har fortsatt å jobbe som forsker og veileder. I 1994 ble han den første lederen av Den norske Buchenwald-foreningen. Foreningen har i dag rundt 80 medlemmer.

Les Elling Kvammes egne erindringer:
Fangestudenter (PDF)

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:48 - Sist endret 15. mai 2013 14:13