Min barndoms hage

I etterkrigens Oslo, på østkanten. Skitne murgårder, gammel trehusbebyggelse med gårdsplasser og utedoer. Det var ikke plass til mange hager, men min hage lå akkurat der, som nærmeste nabo til gråbeingårder og løkke med tyskerbrakker.

Av Vera Andersen

Omgitt av et solid smijernsstakitt og med solide porter hvor jeg som en liten, tynn 4-5 år gammel jentunge ofte gikk inn og var i eventyret! Hagen og museene hadde for meg den gangen uforståelige navn, men Tøyenhagen var min barndoms hage. Som en prinsesse kunne jeg vandre rundt blandt blomster, høye trær, busker og velstelte plener. Jeg hadde stor familie og mange venner, men i hagen likte jeg best å være alene.

Mystiske Botanisk hage. Ukjent fotograf.

Våren med alle tulipanene og løkvekstene og blomstrende frukttrær var jo vakker. Men det var sommeren jeg satte mest pris på. Når bladverket var sprunget ordentlig ut og det eldgamle piletreet ved andedammen ble som en løvhytte. Jeg kunne sitte musestille bak de lysegrønne veggene og se på andefamilien i dammen og folk som spaserte på hagegangene. Holdt pusten i sitrende spenning når vaktmannen gikk runden sin. Fantasien blomstret. Hvilken tv-serie idag kan stille opp mot den gangs Intriger, spenning og romantikk i Botanisk hage på Tøyen hvor jeg hadde alle hovedrollene?

De bugnende blomsterbedene med navnepinner var nok flotte, men blomster var det i verandakassen, i vinduskarmen og på bordet hjemme. Det var trær og busker min hage besto av. Jeg kjente dem alle. Piletreet, som for lengst er borte, var ett av yndlingsstedene. Et tett kratt av bartrær hadde en åpen plass midt inni - mørkt og nifst. Jeg kjenner ennå frysningene. Hver gang jeg pilte inn mellom de tunge grenene var jeg overbevist om at noe grusomt kom til å skje.

Etter å ha sett filmen om Lille Lord Fontleroy, var den engelske hagen foran hovedgården populær. Hvorfor kunne ikke guttungen ha sitt kvinnelige motstykke i Norge? Jeg vandret fornemt rundt blandt blomster, statuer og klippede hekker, men det var en helt vanlig bestefar som hentet meg hjem til middag.

Midt i hagen lå tropene. Fuktig varme slo imot meg når jeg åpnet døren og luften var fylt med spennende lukter. Høyt der oppe var palmkronene båret av slanke stammer. Langs bakken var det blomster i alle farger og fasonger. Her var det også et basseng med verdens størst vannliljeblader. Et foto viste et lite barn på et slikt blad og det satte fantasien i sving. Tommelise hadde jo seilt nedover elven på et slikt blad. Eventyrlysten, fantasien og spenningen kjempet mot fornuften, redselen og tanken på vakten som aldri var langt unna. Jeg fikk aldri realisert drømmen.

Dammen i Victoriahuset. Ukjent fotograf.

De to store bygningene som rommet museene. Hvilken glede for en fantasirik jentunge! Det hendt jeg gikk inn
for å se på steiner og knokler, men med unntak av den store kjempeøglen var det ikke mye den gangen som vakte min interesse. Nei, da var det noe helt annet med deler av det andre museet.

Rett innenfor døren møtte jeg elgfamilien som var verdt en stopp, men ellers var det ikke mye som var av interesse i den etasjen. De norske dyrene og fuglene var kjedelige. Full fart forbi elefantskjelettet (Raslet det ikke litt i knoklene?) og opp trappen til annen etasje. Nå var jeg i jungelen! Bare Tarzan og Mowgli manglet, ellers var de her alle sammen. De store apene, løve, tiger, hyener, sjiraff, nesehorn og mange jeg ikke viste navnet på. Fantasien fløy på vinger, og det gjorde også tiden. Urskogens onde ånd i vaktens skikkelse loset meg ut ved stengetid.

Fra Zoologisk museum. Ukjent fotograf

Høsten med sin ufattelige rikdom av fargerikt løv og spennende frøkapsler var også en herlig tid. Jeg vasset i dynger av vått løv. Overbevist om at det ikke var lov, plukket jeg neven full av fargerike lønneblader. Med lommene fulle av kastanjer flyktet jeg med bankende hjerte ut av porten. Enda en gang hadde jeg unnsluppet vakten. Byttet kunne også plukkes på fortauet utenfor porten, men hvor var da dramatikken?

Den vinterkledde hagen. Stillheten! Noen ganger bare mine små fotspor. Den store spenningen var å sette tunga bortpå smijernstakittet! Jeg eide hagen.

Av Vera Andersen
Publisert 25. okt. 2012 18:57 - Sist endret 22. mars 2013 22:06