Zoologisk museum: Nøkternt i norsk granitt

Zoologisk museum var det første museet som sto ferdig på Tøyen. Det ble planlagt i tett samarbeid mellom vitenskapsmenn og arkitekt og la grunnen for den moderne organiseringen av museer i Norge.

Av Bjørn Vidar Johansen

Med Zoologisk museum etablerte Holger Sinding-Larsen formspråket som skulle bli hans signatur som universitetsarkitekt: Monumental takhøyde i interiørene, vekt på romlig perspektiv og lysvirkninger, kontraster mellom lyse og mørke flater, sparsom dekor og en vektlegging av utvalgte materialer med høy kvalitet og soliditet.

Byggeprosjekt uten konkurranse

Høsten 1902 vedtok Stortinget å gi klarsignal til Zoologisk museum, men ikke uten debatt. Enkelte mente at plasseringen på Tøyen var feil. Noen mente at planene var for nøkterne, både arkitektonisk og budsjettmessig, noe som ville gi en for nødtørftig arkitektur og en uunngåelig budsjettsprekk. Andre så derimot utkastene som uttrykk for samfunnsansvar og økonomisk bevissthet. Stortinget vedtok også å ikke ha noen arkitektkonkurranse, noe som skulle kaste universitetet og ikke minst Sinding-Larsen ut i årelange, gjentatte konflikter med landets arkitektmiljø. Det ble nemlig heller ikke utlyst konkurranser for Sinding-Larsens fremtidige universitetsbygninger: Universitetsbiblioteket, Aulaen, Botanisk museum og Geologisk museum.

Universitetet var allerede med Zoologisk museum sikker på at Sinding-Larsen hadde det som skulle til for å realisere prosjektet innenfor dets nøkterne rammer. Tett samarbeid med de vitenskapelige ansatte var en forutsetning for suksess. Når så mye allerede var planlagt, og bygningene skulle være enkle, rasjonelle og funksjonelle, var en arkitektkonkurranse en unødig luksus som kun ville forsinke og fordyre prosessen, ble det hevdet. For de vitenskapelige ville utvilsomt en egenrådig arkitekt med ”kunstneriske” tilbøyeligheter skape støy i rekkene. For Sinding-Larsen ville Zoologisk museum være det største, mest avanserte og prestisjefylte han så langt hadde gjort i sin karriere.

Originaltegning i tusj av Zoologisk museums langfasade etter 2. byggetrinn. Bare litt over halvparten ble utført. Skissen er sannsynligvis av Sinding-Larsen.

Tysk prinsipp

Det såkalte tyske museumsprinsippet var utgangspunktet for museets planløsning. Mens engelskmennene mange steder fremdeles holdt på at hele samlingens mangfold burde vises frem for publikum i utstillingssalene, hadde de tyske museene videreutviklet et system med separate utstillingssaler, studiesamlinger og magasiner. I Norge ble Zoologisk museum en banebryter for et system som siden har vært rådende innenfor museenes organisering.

Fokus på funksjon og senere utvidelse

En grundig funksjonsanalyse lå også til grunn for byggeprosjektet. Både vitenskapelige og museale behov skulle være avgjørende. En administrasjonsfløy med egen inngang ble lagt mot syd. Fløyen fikk form av en kube med pyramidetak. Innvendig gikk en rotunde med galleri gjennom tre etasjer. Arkitekten kalte selv rotunden for ”det smukkeste rom i bygningen”. En tilsvarende kube med samlingsfunksjoner og heis ble lagt mot nord. Trapperommet ble plassert i en videre forlengelse nordover, med tanke på at det i fremtiden kom til å ligge midt i bygningen.

Detalj av monteringsplan for utstillingsinteriøret i museets 1. etasje. Blåkopi med pålimte lapper viser at det ble flyttet rundt på montre og deres innhold.

Mellom de to kubene lå utstillingssaler. Studiesamlingene ble plassert på gallerier over salene i begge etasjer. Salene var gjennomgående i bredden og treskipede, delt inn av slanke bærende jernsøyler. Interiøret i Patologisches Museum i Berlin kan ha vært en sentral inspirasjonskilde. Store vinduer gikk over både hoved- og gallerietasjer og skulle sørge for at lyset flommet inn fra begge sider av bygningen. Dagslys betydde innsparing av kostbar kunstig belysning. Fjerde etasje inneholdt rom for undervisning og ulike samlingsfunksjoner. I kjelleren var det laboratorier og forskningsfasiliteter i tillegg til vaktmesterleilighet. Bak kulissene var det avanserte tekniske anlegg for varme, ventilasjon og elektrisitet. 

Norsk granitt

Materialene skulle så langt det var mulig være norske. Bygningen ble oppført i oppmurt tegl med jernbjelkelag. Fasadene ble forblendet med grorudgranitt i såkalt råkopp – jevnt tilskåren huggenstein med rustikk overflate. Gesims, dør- og vindusomramminger var i glatt granitt. Valget var ikke tilfeldig. I planleggingsfasen hadde tiltak for å øke bruken av norsk bygningsstein stått på dagsordenen, både i arkitekt- og politiske miljøer. Arkitektforeningen arrangerte egne medlemsmøter om saken i samarbeid med steinindustrien. Her deltok også Brøgger. Som politiker og geolog hadde han vært en forkjemper for å løfte opp steinindustrien som en fremtidig næringsvei for Norge. I tillegg kom den nasjonale symbolverdien steinen representerte. Til tekking av det høye saltaket benyttet Sinding-Larsen blå, glasert teglstein som skulle spille opp mot fasadens varmgrå granitt.

Museet ble grundig kommentert og fotodokumentert i Teknisk ukeblad 4 februar 1910. Her ser vi inngangen fra syd, med rotunde og publikumssal innenfor. Foto: Væring.

Stein preget også de mest representative interiørene i museet. Den monumentale hovedtrappen med smijernsrekkverk er i granitt. Bånd av samme bergart markerer overgangen mellom det flislagte gulvet og veggene. Sinding-Larsen planla at det skulle være høye brystninger av kleberstein i trapperom og rotunde. Dette ble aldri utført. Sannsynligvis var kostnadene her avgjørende. Det ble for dyrt, selv for nasjonal symbolikk.

Interiørene

Det gjennomgående hovedgrepet i utstillingssalene var pussete, lyse vegger og søyler mot mørkbeiset, høyglanspolert treverk i brystninger, montre og veggfaste benker. Gulvene var her mørk grønn, blankpolert linoleum. Kontorene ble også utstyrt med høye brystninger og innebygde skap, hylleseksjoner og sofaer. Treverket var norsk bjørk og furu, samt importert hegelwood fra USA. Ut fra besparelser ble det firt på kravet om å bruke norske materialer. Formspråket er en blanding av skandinaviske nybarokke former og østerriksk jugendstil med trekk av Arts and Crafts. Møbler og lysekroner ble hovedsakelig tegnet av arkitekten selv, uten fordyrende ornamentikk. Tegningene skulle være utgangspunkt for innredningen også i de andre fremtidige museumsbygningene. 

Presse og prinsipper

Det knyttet seg stor offentlig interesse til valgene universitetet foretok. Tilfellet Tøyen viste seg å handle om mer enn konflikt mellom øst, vest, arkitektkamp og politisk turbulens: På Tøyen ble det introdusert og gjennomført nye prinsipper innen norsk museumsarkitektur.

Fakta om Zoologisk museum

Offisielt navn: Zoologisk museum

Adresse: Sars' gt 1, Tøyen i Oslo

Arkitekt: Holger Sinding-Larsen

Byggear: 1904-1908

Stil: Senjugend

Funksjon:

Museumsbygning med bl.a. publikumsfunksjon, forskningsfasiliteter, magasiner og kontorer.

Annet:

Zoologisk museum var det første museet i Norge som hadde skreddersydde funksjoner for vitenskapelig virksomhet, og blant de aller første som skilte mellom utstillingssaler, studiesaler og magasin. Kun første byggetrinn ble utført. Store ombygninger i 1960-årene har endret både romløsninger og etasjeinndelinger.

Mens universitetets nye Historisk museum i sentrum hovedsakelig var en utstillingsbygning, var universitetets naturhistoriske museer bygd for helhetlig definerte vitenskapelige funksjoner, publikumsvirksomhet, undervisning og samlingsforvaltning. Det tette samarbeidet mellom Wille, Brøgger og Sinding-Larsen sørget for at arkitekturen imøtekom praktiske behov, helt i tråd med deres intensjoner. Relativt nye materialer, konstruksjonsformer og teknologi ble benyttet. Dekor ble tonet ned til fordel for rene flater, lysspill og romlige virkninger. Den nasjonale dimensjonen ble signalisert gjennom utstrakt bruk av naturstein.

Selv om deler av arkitektmiljøet fremdeles var kritiske, viser samtidens avisomtaler at bygningen ble godt mottatt i pressen. Fraværet av kostbare, dekorative løsninger ble sett på som en dyd, og formspråket som verdig og passende.

Kilder

Bjørn Vidar Johansen: Ekspansjon i Øst: Universitetsmuseene på Tøyen. i Byen og Blindern. Universitetet i Oslo 200 år, utstillingskatalog Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design 2011

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:34 - Sist endret 22. mars 2013 22:02