Av Anne-Mette Vibe
Cecilie Thoresen var første kvinne som tok artium i Norge (1882). Mange kjenner til henne. De som fulgte tett etter er imidlertid ganske glemt, men deres vei til artium var også et stykke pionerarbeide. Disse var: Marie Geelmuyden i 1883, Alette Hansen (Heyerdahl) og Laura Rømcke i 1884, Anna Bugge (Wicksell), Minda Ramm (Kinck), Louise Qvam og Marie Holst i 1885. De måtte alle gå opp som privatister, noe som var en dyr fornøyelse. Gundersens skole i Oslo og Trondhjems katedralskole var først ute med å få en kvinnelig student hver i 1888.
Guvernanteklassen på Nissen
Før kvinner fikk adgang til examen artium i 1882, var den høyeste utdanningen de kunne ta den såkalte ”guvernanteklassen”. Dette var et ettårig kurs på Nissens Pigeskole for Voksne som startet i 1861, og som skulle utdanne lærerinner. Telegrafistinne og lærerinne var i annen halvdel av 1800-tallet blant de få ”respektable” yrker for kvinner fra kondisjonerte familier.
Selv med avlagt artium arbeidet flere som guvernanter (privatlærerinne) før sin studietid. Gudrun Ruud var guvernante hos presten i Lærdal. Emily Arnesen jobbet tilsvarende på prestegården i Seljord, hos statminister Blehr, og i Spania. Thekla Resvoll var guvernante hos statsråd V. A. Wexelsen i Stockholm et års tid etter artium. Lillesøsteren Hanna dro til Østerdalen som guverante etter middelskoleeksamen i 1893. Det endte med et ulykkelig ekteskap som senere ble oppløst, og med en sønn som til hennes store sorg døde tidlig.
Fellesundervisning – radikalt eller bakstreversk?
I våre dager diskuteres det stadig om man skal dele undervisning etter kjønn i enkelte fag. Bildet forteller fra dengang: Kristine Bonnevie, Thekla Resvoll og Alette Falch (Schreiner) gikk sammen på Fru Nielsens Latin- og Realskole i Oslo og tok artium i 1892. Dette førte til senere vennskap mellom biologen Kristine og legen Alette. Ragna Nielsens skole var 2-årig latin- og realgymnas med fellesundervisning for gutter og piker, den første i sitt slag og meget radikalt for sin tid.
Elendige lønninger
”Selv en tømmerhugger tjener nu mer enn en alminnelig vitenskapsmann”. Dette slår Fritjof Nansen fast i 1917. Et lavt lønnsnivå i Staten generelt førte nok til nedgang av mannlige søkere, og hvem fylte så hullene som oppsto? Kvinnene, selvfølgelig. Kombinert med at universitetet økte sin lærerstab kraftig i perioden 1911-22, spesielt innen zoologi, botanikk, kjemi og geologi/mineralogi, kan dette forklare strømmen av kvinnelige realister til akademia. I perioden 1900 til 1921 ble 11 kvinner ansatt i fast vitenskapelig stilling på universitetet, alle innen realfag.
Kvinne-sportsdrakten
”Kan man tænke sig noget så latterligt, som at de kvinder, der vandrer omkring på ballerne med blottet bryst, skulde føle sin blufærdighedsfølelse krænket ved at vise sine medmennesker at de har to ben?” (Laura Rømcke Schjødt ca. 1884). Reformturistdrakten ble presentert i tidsskriftet Nylænde i 1886, og en modell av drakten ble stilt ut hos Steen & Strøm i Christiania samme år. Klatrersken Therese Bertheau tok i bruk den såkalte fire-delte sportsdrakt allerede på slutten av 1800-tallet. Først i 1918 ble den vanlig, og besto av jakke, bukse, langt spaserskjørt og kort sportsskjørt. Bruk av bukser var spesielt kontroversielt, og de måtte først skjules under skjørtet. Botanikeren Thekla Resvoll var derfor langt forut for sin tid da hun lot seg avbilde med bukser i 1896. Fra ca. 1910 overtok bruk av bukser mer og mer for korte og lange skjørt.
Over bekken etter utdanning
Overskriften er misvisende, for de norske kvinner som tok universitetseksamener i utlandet gikk slett ikke ”over bekken etter vann”. Akademisk utdanning fantes ikke for kvinner ved det norske universitet før i 1883. Til sammenlikning ble universitetsstudiet åpnet for kvinner i Danmark allerede i 1875.
Universitetet i Zürich var tidlig ute. Hit måtte våre tre første kvinnelige doktorander dra for å få sin eksamen: Agnes Wergeland i 1890, Elisabeth Stephansen i 1902 og Emily Arnesen året etter.
Uglesett i Studentersamfundet?
Allerede 10. februar 1883 ble Cecilie Thoresen innbudt til Studentersamfundet. De første kvinnene i akademia fant seg imidlertid ikke til rette i Studentersamfundet, og skapte sine egne fora. Med Thekla Resvoll som første formann ble Kvinnelige Studenters Klubb stiftet i 1902. Klubben hadde foredrag med diskusjon og kameratslig samvær på programmet. Etter ti år ble ordenen ”Den beduskede ugle” innstiftet. Kvinnelige Studenters Sangforening startet i 1895, og hadde blant sine medlemmer realistene Bonnevie, Gleditsch, Prytz og Ruud. Kvindelige Studenters Skiklub ble opprettet i 1912 i protest mot at dens mannlige motstykke hadde forbud mot kvinnelige medlemmer. Bonnevie, Gleditsch og Thekla Resvoll var aktive i stiftelsen, og Gudrun Ruud ble valgt til formann i 1916.
Er det noe med hjernen, tro?
”Født sånn eller blitt sånn” er det vel mer moderne å si. Uansett, kvinners manglende deltakelse i matematikk er interessant. De biologiske fag tiltrakk de fleste av pionerene. Hvorfor? Blir botanikk og zoologi sett på som mer feminint, til tross for at man her altså har utfordringene med klesdrakt og overnattinger i felten med bare mannfolk? Matematikk krever tross alt bare et stille rom og noe å skrive med og på, omtrent som forfatteryrket.
Ideen om at dette har med hjernen å gjøre, er ikke ny. Den mest kjente kvinnelige matematiker fra 1800-tallet er den russiskfødte Sonia Kovalewski, som fikk en betydelig vitenskapelig karriere i Stockholm. Ved hennes død skrev professor Brøgger i nekrologen om hennes hjerne at den ”viste sig ved Obduktionen ualmindelig fint og ædelt formet med talrige vindinger, tydende paa en usedvanlig aandelig begavelse.”
”- en ung, snytvakker frøken som assistent i fysikk og matematikk”
Slik beskriver en ung ingeniørspire sin nye lærer ved Bergen tekniske skole i 1899. Mary Ann Elizabeth Stephansen tok doktorgraden i matematikk i Zürich tre år etter sin undervisningstid i Bergen. Hun ble etterhvert dosent ved Landbrukshøgskolen på Ås. Det skulle gå nesten 70 år før kvinne nummer to i Norge fullførte en doktorgrad i matematikk. Hun heter Idun Reiten, tok doktorgraden i 1971, og ble i 1982 ansatt ved Norges Lærerhøgskole som første kvinnelige professor i dette faget .
Fysikkfaget var enda senere ute. Først i 1988 ble Anne Grete Frodesen ansatt som professor i eksperimentell fysikk ved universitetet i Bergen.
”Nu har hun høstet fra sig”
Det sies at professor Goldscmidt uttalte disse ord da geolog Mimi Johnson Høst vendte tilbake til Tøyen etter skilsmisse fra sin mann i 1924. Hun hadde sagt opp sin stilling i 1920 da hun ventet barn. For kvinner var utfordringene med famile og forskerkarriere sikkert ennå større enn i dag.
Ikke alle vendte tilbake til en vitenskapelig karriere. Jenny Hempel Munthe forlot akademia for godt i 1922 da hun fikk sitt tredje barn. Ingenting tyder på at hun angret på sitt valg.
Hvor er vi idag?
Vitsetegningen av den lærde damen illusterer klimaet den gangen norske kvinner fikk tilgang til høyere utdanning. Men hvor er vi i dag, og hvorfor? Vi vet at samfunnet etterlyser flere kvinner til realfagene. Vi vet også at flere jenter enn gutter starter på akademisk utdanning, men at forholdet endrer seg jo høyere opp i systemet vi kommer. Og når får vi vår første kvinnelige professor i astrofysikk?
Kilder:
Basert på utstillingstekster fra utstillingen Reale damer i Galleri Sverdrup våren 2011.