Reale damer – introduksjon

Et klassebilde i svart-hvitt som er over hundre år gammelt. Seks kvinner og en mann stirrer alvorlig og høytidsstemt på fotografen i 1892. Forrest sitter Ragna Nielsen som startet sin private pikeskole i 1885. Gymnaset var toårig og ble en port for kvinner som hungret etter en ny mulighet – universitetsstudier.

Artiumskull fra Fru Ragna Nielsens pikeskole 1892: Thora Scheel, Ragna Nielsen, Alette Falch, ?, Kristine Bonnevie, Eva Crawford og Thekla Resvoll. Ukjent fotograf

Av Anne-Mette Vibe

Tre av de unge kvinnene på bildet skulle senere sette spor etter seg i akademia. Zoologen Kristine Bonnevie ble vår første kvinnelige doktorand og professor. Thekla Resvoll ble botaniker, klippet håret kort og dro på feltarbeid i bukser. Alette Falch, senere Schreiner, tok embetseksamen i medisin og fortsatte å arbeide innen faget i et tett samarbeid med sin mann Kristian.

Alma Maters døtre

Disse tre kvinnene var blant pionerene i akademia i Norge. Tidligere bibliotekar på geologisk bibliotek i Oslo, Vibeke Eeg-Henriksen, gjorde for en del år siden et formidabelt arbeid med å samle informasjon om de første kvinner som ble fast ansatt i vitenskapelige stillinger. Alt ble vist i utstillingen Alma Matres døtre, som nå ligger permanent ute som nettutstilling.

Reale damer

Hennes arbeid videreføres nå ved at vi konsentrerer oss om realfagene. Da kvinnene gjorde sitt inntog på universitetene var det til disse de kom. For mange betydde veien inn i universitetene også veien ut i verden: på ekspedisjoner i inn- og utland. Spesielt innen biologi og geologi ble det nødvendig å bytte ut hverdagsantrekket med klær som var egnet for ekskursjoner. Hvorvidt de beholdt korsettet under turdrakten eller hvordan de fikset den nødvendige hygiene, kjenner vi lite til. Men vi vet en del om kampen på den tiden for å kunne kvitte seg med de side skjørtene og iføre seg mer lettvinte plagg.

Kristine Bonnevie og Alette Falch vasker klær ved Gjendebu i 1896. Ukjent fotograf.

Strømmen til realfagene

I perioden 1900 til 1921 ble 11 kvinner ansatt i fast vitenskapelig stilling (Eeg-Henriksen 2005). Alle innen realfag, men ikke alle fagene er representert. Matematikk, astronomi og fysikk glimrer med sitt fravær. Innen fysikk ble forøvrig første norske kvinne ansatt i professorat i 1988. De biologiske fag tiltrakk de fleste av pionerene. Hvorfor? Blir botanikk og zoologi sett på som mer feminint, til tross for at man her altså har utfordringene med klesdrakt og overnattinger i felten med bare mannfolk? Matematikk krever tross alt bare et stille rom og noe å skrive med og på, omtrent som forfatteryrket.

Luselønn

En del av forklaringen ligger nok i at universitetet i Oslo økte sin lærerstab kraftig i perioden 1911-22, spesielt innen zoologi, botanikk, kjemi og geologi/mineralogi. Dette, kombinert med et lavt lønnsnivå i Staten generelt, førte nok til strømmen av kvinnelige realister. Ifølge Eeg-Henriksen hevder Fritjof Nansen på denne tiden at ”Selv en tømmerhugger tjener nu mer enn en alminnelig vitenskapsmann”.
Innen kjemi ble det faktisk opprettet et personlig dosentur for Ellen Gleditsch i 1916, slik at hun kunne bygge opp et fagmiljø i radioaktivitet. Hun hadde da tidligere arbeidet for Marie Curie i Paris i fem år.

Doktordisputaser

To kjemikere, Gleditsch og Milda Prytz, møttes offentlig under sistnevntes disputas i 1925. Gleditsch var opponent og hudflettet sin medsøster. ”Saa megen kvindelig ondskap iklædt en saa elskelig form har vi aldrig set” skriver journalisten fra Oslo Aftenavis. Bedre gikk det ikke med zoologen Aslaug Sverdrup Sømme som disputerte i 1931. Her er det ikke opponenten som er ondskapsfull, men journalisten. ”Jeg ville forstått mer av en bulgarsk teaterforestilling” skriver han, og latterliggjør den akademiske utilgjengeligheten ved oppgaven. Som om det var noe nytt at disputaser innen naturvitenskap er abrakadabra for folk flest.

Aslaug Sverdrup Sømme med sin sønn Lauritz. Ukjent fotograf.

Morsrolle i akademia

Da Sømme disputerte, ble hun spurt hvorfor arbeidet hadde tatt så lang tid. Hun svarte da at hun hadde hatt ”annet å gjøre”. Det var i all enkelthet at hun nettopp hadde fått et barn, og selv hadde måttet betale sin vikar i to måneder. Sømme var en av de tidligste vitenskapelige mødre ved Universitetet. Den første var Thekla Resvoll, som fikk barn i 1905.
Til slutt kan nevnes danske Jenny Munthe, født Hempel, som er eksempel på en mor som gikk en annen vei i livet enn Sømme og Resvoll. Hun var en lovende forsker innen plantefysiologi som forlot akademia i ung alder etter å ha fått to sønner.

Av Anne-Mette Vibe
Publisert 25. okt. 2012 18:56 - Sist endret 4. mai 2016 08:48