Emerita artis communicandi

Gjennom førti år i UiOs kommunikasjonsavdeling brakte Unni B. Bjørge forskning til folket og eleganse til Universitetet.

Av Kari Andresen

 

-Det var rektor Otto Bastiansen som bestemte tidlig på syttitallet at vi skulle gå over fra å si "De og Dem” til ”du”. Da vi først begynte, gled vanen likevel fort inn, forteller den pensjonerte kvinnen som spilte en avgjørende rolle i oppbyggingen av UiOs informasjonsavdeling.

Unni på sitt kontor i 8. etasje i Administrasjonsbygningen. Ukjent fotograf/MUV

Kontoret for opplysningsarbeid

I Universitetets formålsparagraf fra 1955 heter det at Universitetet i Oslo har som formål å drive akademisk opplæring og vitenskapelig forskning. Så langt det kan forenes med disse oppgaver skal Universitetet også arbeide for å gjøre vitenskapens resultater kjent for allmennheten. For å ivareta det siste leddet ble Kontoret for opplysningsarbeid opprettet i 1962 og Brikt Jensen, den senere så kjente forlagsdirektøren hos Gyldendal, ble ansatt som kontorsjef. Samme år ble Bjørge ansatt som sekretær av den innflytelsesrike universitetsdirektøren Olav M. Trovik.
- Jeg kjente Brikt fra før, vi hadde jobbet sammen i Studentersamfundets Fri Undervisning i ett års tid, forteller Bjørge.

Teft for kommunikasjon

Hun døpte seg selv ”Tante Unni”. Tantete er likevel en dårlig beskrivelse. Unni Bjørge er en høyreist, elegant dame. Og fortsatt like røykende som i sine yrkesaktive år, til tross for flere runder på avvenningskurs hos psykolog og UiO-kollega Per Schioldborg. Teften for journalistikk og kommunikasjon preger fortsatt pensjonisten, som i stil kunne ha inspirert Mad Men, tv-serien med handling fra pionertiden innen amerikansk PR og kommunikasjon. Anekdotene om UiOs gullalder kommer trillende innimellom faktaopplysningene.

I de to første årene holdt Kontoret for opplysningsarbeid til i Urbygningen i Karl Johans gate. - Til å begynne med satt jeg på et kontor i 2. etasje ut mot Universitetsgaten. Hjørnekontoret hadde svære kakkelovner som det ble fyrt i hver morgen. Alle kjente alle, og rektor Johan T. Ruud utviste stor omtanke for min bisam buk som måtte henge på stumtjeneren ute i gangen for ikke å bli svidd av ovnsvarmen. Ruud var i tvil om hvilken post på budsjettet som skulle belastes dersom kåpen ble stjålet.

En moderne arbeidsplass

I 1964 flyttet Kontoret for opplysningsarbeid opp til 8. etasje i Administrasjonsbygningen på Blindern – den gang et prakteksempel på offentlig modernisme etter tidens ånd.

 - I 1. etasje var det en flott resepsjon med uniformerte betjenter, meget påpasselige og vennlige. Det var jo så moderne og spennende der, selv om jeg nok synes arkitekturen var mer steril enn stilig. Kontorene skulle være åpne, så når noen lukket opp døren mens en annen hadde vinduet åpent, fløy papirene rundt i hele avdelingen, forteller hun. Sytten mann troppet opp for å ta problemene på frøken Bjørges kontor i øyesyn før en glassdør kom på plass.
- Alt var mer formelt den gangen. Jeg synes i det hele tatt det var fantastisk tid, sier hun.

Kveldsmøter og lørdagsseminar

Lønnen fikk hun utbetalt i kontanter – fra det såkalte Kvesturet, som Universitetets regnskapskontor den gangen ble kalt. I 1965 sluttet Brikt Jensen for å bli forlagsdirektør i Gyldendal. Unni Bjørge fikk tilbud om å bli med, men valgte å bli værende. Før Jensen ble etterfulgt av Ingelise Udjus i 1965, styrte Bjørge i noen måneder avdelingen alene.

- Ingelise satte blant mye annet i gang pedagogiske kveldsmøter for universitetsansatte med universitetslektor Erling Nielsen og lørdagsseminarer med professor Egil A. Wyller, forteller Bjørge.

Konsulentene Halldis S Sandsdalen og Unni har røykepause på kontoret. Pressefoto av rektor Bastiansen og universitetsdirektør Trovik henger på veggen. Ukjent fotograf/MUV.

Studentopprør og teaterkasse for professorer

Under studentopptøyene på 1970-tallet okkuperte studenter rektors kontor. Sammen med avdelingsfotografen skulle hun dekke begivenhetene.

- De var så aggressive, og det kom til håndgemeng. Fotografen ble fratatt kameraet, forteller hun.

På den tiden fikk professorer og dosenter billige billetter til noen av de offentlige teaterinstitusjonene. En av oppgavene som fulgte med jobben var den såkalte teaterkassen som Bjørge selv administrerte. Kassen var kommet i stand etter initiativ fra universitetsdirektøren og Professorfruenens forening.

Informasjonsformidling internt og eksternt

En av Kontorets oppgaver var å gjøre resultatene fra forskningen kjent for folk flest, blant annet gjennom å popularisere pressemeldinger om doktorgrader, noe som ble Bjørges område. Samtidig skulle hun formidle interninformasjon til de ansatte gjennom publikasjonen ”Nytt fra Universitetet i Oslo”.

- Den første høsten kom vi ut med to utgaver. Senere ble det gitt ut ett nummer hver fjortende dag. Det hendte avisen ble kalt "Tørrfisken". Men det betydde i hvert fall at noen la merke til den. Etter hvert ble interninformasjonen utgitt i avisen UNIFORUM og forskningsstoffet i magasinet APOLLON, som fortsatt drives av UiO.

Aftenposten hadde en fast spalte kalt ”Hva skjer på UiO?” - aftenpostjournalisten Jenny Lippestad og jeg samarbeidet nært om innholdet, minnes Bjørge. Hun forteller at meldinger til offentligheten ikke nødvendigvis måtte gå gjennom Kontoret.  - Til gjengjeld måtte vi sørge for alltid å være så godt orientert at Kontoret var i stand til å etablere den mest effektive forbindelsen mellom de organer som stilte spørsmål og de personer som best kunne gi svar for å holde allmennheten orientert, sier Bjørge.

Forskning til distriktene

Nyhetsformidlere og universitetsfolk skulle bringes på talefot med hverandre, blant annet gjennom seminarvirksomhet for pressefolk. Etter hvert ble avdelingen større med ansettelser av både journalister, fotografer og kursarrangører. "Tante Unni" tenker med glede på de mange fine kollegene hun har hatt opp gjennom årene. Flere av dem har hun kontakt med fortsatt.
Det ble også arrangert pedagogiske seminarer og andre universitetskurs i distriktene. Bjørges ansvar var å rekruttere universitetslærere i samarbeid med Folkeuniversitetet og Folkeakademiet.
- På den måten fikk jeg møtt mange mennesker og reist en del, forteller Bjørge, som mener hun har hatt mulighet til å leve et langt mer sosialt liv enn de fleste kvinner på hennes alder.

Stenograf for Øverland

En av de oppgavene hun tenker tilbake på med ekstra glede, er de kveldstimene hun fikk være med som stenograf i ”Grotten” hos Arnulf Øverland i forbindelse med en bok som professor Daniel Haakonsen utga senere. Hun har også jevnlig tatt oppdrag for Gyldendal som korrekturleser - et fag hun har vært kjent for å mestre til fingerspissene, og som hun fortsatt holder ved like.
 - Jeg tjente jo aldri særlig godt, sier Bjørge som likevel er glad for at økonomien nå tåler litt mer – som et vinteropphold på Lanzarote. Hun har bronsebrun glød i huden og solbleket hår.

Unni ved arkivskapet, 1987. Antatt fotograf: Ståle Skogstad/MUV.

Giftet seg aldri

I 2005 gikk Bjørge av med pensjon etter 43 år ved UiO. Karrieren hennes gir et innblikk i et liv som yrkesaktiv kvinne på 1960-tallet. Hjemme hos Bjørge står fortsatt ting etter ham hun omtaler som sin ”forlovede” gjennom fem tiår og som døde i fjor.

-Jeg giftet meg jo aldri, sier hun. Tilbud var det nok av, det var ikke det. Selv tror hun valget hennes om å leve ugift skyldes at faren, som var motstandsmann, ble skutt under krigen.

- Jeg så hvordan moren min slet økonomisk som krigsenke. Å leve av inntektene som pianolærerinne og en liten krigsenkepensjon var et slit. Jobb og egen inntekt ble desto viktigere for Unni Bjørge.

Pioner innen forskningsformidling

Selv om hun må kalles en pioner innen moderne forskningsformidling, var det en universitetsutdannelse hun egentlig hadde tenkt å ta. Ex. Phil, fonetikk og språkvitenskap var allerede unnagjort.

- Da Brikt ansatte meg, mente han at studier var noe jeg helt fint kunne fortsette med på si. Men det ble bare med noen forelesninger. I stedet endte det med at jeg renskrev hans doktoravhandling om en bok av Francois Mauriac, sier Unni Bjørge.

Artikkelen er fra 2013. 26. mai 2014 gikk Bjørge bort.

Av Kari Andresen
Publisert 20. juni 2013 15:14 - Sist endret 11. nov. 2019 11:16