Bildevisning: Historisk omvisning - i Historisk museum

Bli med inn i salene til Historisk museum - for mer enn hundre år siden! Se etnografiske utstillinger, arkeologiske utstillinger og norsk middelalder i arkitekt Henrik Bulls kontroversielle interiører. Elsket - og hatet? Les mer i våre artikler om Bull og Historisk museum.

Fotografiene er hentet fra Nasjonalbibliotekets samlinger. De er klassisifisert som "public domain", det vil si uten opphavsrett. God fornøyelse!

  • 5. apr. 2020

    Velkommen til det nye museet på Tullinøkka! Bygningen har allerede blitt et landemerke i byen. Frederiks gate er akkurat bred nok for byens hestetrafikk. Det gir plass til beplantning langs sidene. Nasjonalgalleriet i bakgrunnen venter fremdeles på sin nordre fløy.

    Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket. Ca. 1905.

  • 5. apr. 2020

    For å henholdsvis beundre og føle avsky for den moderne arkitekturen går vi rundt den store bygningen for å se østfasaden på god avstand. På Tullinløkka spaserer byens borgere mellom ballspill og lek. 

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1910.

  • 5. apr. 2020

    Vi går rundt bygningen og står med ryggen mot St. Olavs gate. Derfra er fasaden med sin bølgende form og dekorative utsmykking på sitt mest imponerende. 

    Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket. Usikker datering.

  • 5. apr. 2020

    Inne i vestibylen. På veggene er det grønn stucco lustro, imitert marmor. Trappene og gulvet er i terasso. Bygningen er en av de første i Norge hvor en slik støpt steinimitasjon er gjort i så stor skala. Ellers er det kleberstein som dominerer, sammen med de imponerende gitrene støpt av Krisitania Kunst- og metallstøberi. "HM" for Historisk museum!

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1902. 

  • 5. apr. 2020

    Første museumssal! 1. etasje viser samlingen til Universitetets Oldsaksamling. Utstillingene er ordnet etter kronologi. Vi begynner med samlingene fra steinalderen i denne salen. Etter en rundtur gjennom historien vil vi ende opp i middelalderen på andre siden av vestibylen. Her i Steinaldersalen har veggene blitt dekorert med malte norske landskap. De er både pedagogiske og setter oss i stemning mens vi vandrer mellom montrene. Gjenstandene er stilt opp etter typologiske prinsipper. 

    Foto: Ukjent/Kulturhistorisk museum. Usikker datering. 

     

  • 5. apr. 2020

    Bronse- og jernalder. Fra vinduene ser vi ut på Tullinløkka. Det er gjennomgang til alle de tilstøtende museumssalene. Alle montre og lysekroner er tegnet av arkitekten selv, Henrik Bull. Vi ser at terrassoplatene på gulvet er rammet inn av tynne messinglister. Det er ennå ikke teknisk mulig å produsere større terrassoflater. Men messinglistene står da elegant opp mot både lyskronene i messing og takets stripedekor i gull?

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1928. 

  • 5. apr. 2020

    Vikingtid. Utenfor vinduene er det trolig ballspill på Tullinløkka. På vinterstid morer byens befolkning seg på en skøytebane. I denne salen må vi se nøyere på maskene i overgangen mellom veggpilastrene og takets dragere. De går går igjen i hele 1. etasjes dekorative plan. Kanskje var arkitekten inspirert av maskelignende ansikter vi finner utskåret i tre i enkelte stavkirker, av stavkirkeportalenes slyngende drager og fabeldyr eller ornamentikken på andre gjenstander i samlingene? Samtidig leker han med klassiske arkitekturmotiver, her er det fantasimasker i stedet for antikkens kapiteler. Vinduene har lyse gardiner, hengt opp under en rett stoffkappe med striper. Her tas stripedekoren fra taket opp i gardinarrangementet. Gjennomført!

    Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket. 1904-1905. 

  • 5. apr. 2020

    Samme sal, litt nærmere den buede åpningen som leder oss tilbake til bronse- og yngre jernalder. Pultmontrene i eik har de typiske tre spilene under sargen, et dekorativt elment som går igjen på mange av Henrik Bulls møbler. Også mange andre av samtidens arkitekter og designere bruker dette motivet. 

    Foto: Ukjent/Kulturhistorisk museum. Udatert.

  • 5. apr. 2020

    Vi går tilbake til starten på utstillingen for å få et bedre overblikk over rommet. Nå legger vi merke til at de store lysekronene i messing også har "HM"-monogrammet som en del av sin dekor. Vi ser også dekorative dragehoder, tistler og dekorative ringer som gir assosiasjoner til bergkunst. Kuplene er slepent krystallglass, produsert av Glasmagasinet. Det funklende elektriske lyser åpner opp museet også for de forbipasserende. Det er en attraksjon i seg selv å stå ute i mørket og se inn på de opplyste, strålende salene.

    Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket. 1904-1905.

  • 5. apr. 2020

    Et glimt inn i fremtiden! I 1928 har utstillingene blitt endret. Det har kommet til nye skap med gjenstander. Kanskje fordi samlingen vokser? I monteret til venstre ser vi deler av Hoen-skatten, det største skattefunnet fra vikingtiden i Norge. Vi ser også at veggåpningen inn mot Middelaldersalen har fått en grind, slik at salene kan stenges av for hverandre. Den er laget i et formspråk som hører til en senere periode enn Bulls jugendstil. 

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1928.

  • 5. apr. 2020

    Den trefliket spennen fra Hoenskatten har en hedersplass i vikingtidssalen. Den var opprinnelig en remfordeler, brukt på et sverdbelte i den karolingiske kulturkrets. I Norge ble den brukt som smykke før den ble lagt ned i jorden ved gården Hoen i Øvre Eiker, en gang mellom 875 og 900. e.Kr.

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1928.

  • 5. apr. 2020

    Vi blir i 1928. Her i Middelaldersalen vises det først og fremst stavkirkeportaler og kirkekunst. Salen er delt inn i flere rom ved hjelp av rammeverk trukket med lerret. I taket henger middelalderkroner av jern. Professor Gustafson ved Oldsaksamlingen mislikte Henrik Bulls moderne lysekroner sterkt.  Han fikk tidlig erstattet noen av dem med middelalderkronene. De ble trukket med elektriske ledninger og fikk lyspærer!

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1928.

  • 5. apr. 2020

    Fremtidsglimt! I 1966 er stavirkeportalene virkelig blitt portaler. De markerer overganger mellom mindre kabinetter, innfelt i platekledte lettvegger. Her ligger det til rette for nærkontakt med museumsgjenstandene!

    Foto: Jac Brun, Mittet & Co AS/Nasjonalbiblioteket. 1966.

  • 5. apr. 2020

    Tilbake til en helt nyoppført museumsbygning - og 2. etasje. På toppen av pilaren i kleberstein holder en ugle en klode i hver sin klo. Taket har dekor som senere går tapt. Er det lysbryteren vi ser på veggen? De moderne lysekronene ble opprinnelig planlagt for gass. På grunn av brannfaren og utviklingen av elektro-teknologien ble det istedet valgt elektrisitet, en sjeldenhet i store offentlige bygninger. Dermed kunne lysekronene få hengende kupler, i stedet for gasslampenes opplys. 

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalmuseet. 1902. 

  • 5. apr. 2020

    Gjenstandene fra Osebergfunnet ble konservert mellom 1904 og 1913. De er stilt ut i denne salen i 2. etasje. Utstillingen er en stor attraksjon, ikke minst for turistene. I utstillingen ser vi skjeletter av to hester som drar Osebergvognen. Skjelettene er ikke en del av gravfunnet, men av nyere dato, pent montert på sokler av tre. 

    Foto: Ukjent/Kulturhistorisk museum. Udatert. 

  • 5. apr. 2020

    Gjøa-salen i 2. etasje er en av museets best besøkte attraksjoner. Den nasjonale begeistringen fra 1905 har fremdeles ikke lagt seg. Hjembrakte gjenstander fra en norsk ekspedisjon til eksotiske strøk skjerper nysgjerrigheten hos byens museumspublikum. Denne utstillingen ble åpnet i 1907. Her feires Roald Amundsens ekspedisjon blant Henrik Bulls montere og lysekroner. De sjablonerte ornamentene på veggenes pilastre går igjen i hele 2. etasje.

    Foto: Ukjent/Kulturhistorisk museum. Udatert.

  • 5. apr. 2020

    Myntkabinettet fikk to saler da museet flyttet inn her i 2. etasje i bygningen Historisk Museum. Montrene er ikke tegnet av Henrik Bull, men ble med fra Myntkabinettets tidligere lokale i Domus Academica ved Universitetsplassen. De er trolig tegnet rundt 1850 av universitetsanleggets arkitekt, Christian Heinrich Grosch. Lengst mot oss ser vi en monter med franske medaljer. 

    Foto: Ukjent postkort/Nasjonalbiblioteket. Udatert. 

     

  • 5. apr. 2020

    3. etasje! Her bades trapperommet i lyset som strømmer inn fra de store vinduene på hver sin side av museumsbygningen. Her ser vi mot Tullinløkka. Vinduet innrammet av kunnskapens ugler, et motiv vi har sett i forskjellige former og materialer gjennom hele bygningen. Sjabloneringen i trapperommets hvelving og vegger er trolig hentet fra  jugendstilsornamentikk i Østerrike. Det er også samme type sjablonering på veggene i trappereposet inne i selve 3. etasje.

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1902.

  • 5. apr. 2020

    Klar for montasje av utstilling i 1902. Eikedøren med det støpte dekorative overstykket er typisk for museumsbygningens saler mot sør. Dørene i enden av museumssalene er ikke bare et flott fondmotiv, men de leder også inn mot kontoravdelingen. Det gjør det enkelt for staben å komme til utstillingene. Døren her leder inn til Etnografisk museums administrasjon. Det ornamenterte messinggitteret som skal monteres foran døras glassfelt er ennå ikke på plass. Det er derimot radiatorene, som leder varmt vann opp fra den kullfyrte fyrkjelleren. 

    Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. 1902.

  • 5. apr. 2020

    Velkommen til Etnografisk museum og utstilling om Stillehavsøyene! Etter alt å dømme er vi nå i samme sal - to år seinere. Endelig treffer vi på menneskene i museenes stab. Her er museets bestyrer, professor Yngvar Nielsen, til høyre. Mannen til høyre ligner på amanuensis Ole Martin Solberg, Norges første fagutdannede etnograf. Drar vi kjensen på damen med åren? Hun er muligens Astri Brøgger, for en kort periode konstituert amanuensis og datter til W.C. Brøgger, universitetets rektor.

    Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket. 1904-1905 (?)

  • 5. apr. 2020

    Vi går inn i museets Afrika-avdeling. Midtpunkt i denne salen er et hus laget av gress, typiske for nomadiske befolkninger i Somalia. Somali-benevnelsen for slike hus er aqal. De er konstruert på en slik måte at de lett kan demonteres og fraktes i forbindelse med sesongmessig flytting. Materialet, tørt gress, er lett og kan derfor enkelt fraktes med kamel.

    Huset ble innkjøpt i 1898 av museumsdirektør Yngvar Nielsen. I tillegg til huset kjøpte han inn en større samling fra Somaliland som besto av en rekke andre gjenstander blant annet husgeråd, krakker, smykker, kniver, spyd og skjold.

    Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket. 1907.

     

  • 5. apr. 2020

    Vi forlater Historisk museum gjennom vestilbyen anno 1966. Til høyre for utgangsdøra ser vi Alstadsteinen fra slutten av 900-tallet. Her finner vi to forskjellige innskrifter, gjort med omtrent hundre års mellomrom. Begge er til minne om kjære familiemedlemmer. Legg forøvrig merke til stolene. De ble opprinnelig tegnet til Universitetets Aula av arkitekt Holger Sinding-Larsen.

    Til venstre for utgangsdøra har Oldsaksamlingen stilt opp Dynnasteinen fra ca. 1050. Den har motiver med hellige tre konger under betlehemsstjernen. 

    Velkommen tilbake - i 2020. 

    Foto: Mittet &Co/Nasjonalbiblioteket. 1966.