Fra spøk til alvor – Den Gyldne Gris’ historie

Hvordan kunne et halvgodt påfunn under en fest i 1859 bli utgangspunktet for den desidert mest kuriøse, men også en av de viktigste akademiske tradisjonene i Norge? Med over 150 år på labbene har Hans Majestet Grisen satt et sterkt preg på Det Norske Studentersamfund og norsk studentkultur.

Av Tor Ivar Hansen

Dette omslaget til marsjen komponert av Per Larsson viser hvor påkostet grisefestene var. Her fra grisefesten i 1882. Nasjonalbibliotekets musikksamling.

Men historien om Grisen er ikke bare en historie om fest og moro – den er også historien om studentenes hus, og ikke minst mangel på hus. Helt siden stiftelsen i 1813 hadde Studentersamfundet ført en omstreifende tilværelse, dels med tilhold i små kvistværelser, dels ved å leie seg inn i halvbekvemmelige lokaler. Da Grisen var i emning, på 1850-tallet, holdt Samfundet til i på hjørnet av Øvre slottsgate og Prinsens gate. Men heller ikke dette lokalet var tilfredsstillende i lengden. Allerede i 1850 ble det satt i gang et arbeid for å finne finansiering til et eget hus.

Fireskillingskomiteen

Gjennom en storstilt innsamlingsaksjon skulle man reise et byggefond – og innsatsen var imponerende! Innsamlingen ble den direkte foranledning for H.M. Grisens tronbestigelse. Ledelsen av innsamlingsarbeidet ble betrodd den sagnomsuste Fireskillingskomiteen – som skulle få studenter og andre av byens borgere til å avstå en fireskilling så ofte som mulig.

Og det kom ikke til å mangle på fantasifulle virkemidler for å lokke frem både fireskillinger og andre valører; man solgte livsvarige medlemskap, oppfordret til lån, ga offentlige fester, forestillinger, kunstutstilling etc. Studentersamfundets teater kom med viktige bidrag. Stykket Gildet paa Mærrahaugen, eller den fortryllede Agurk (høsten 1858) brakte inn stor penger og har blitt stående som et høydepunkt. Og bidragene lot ikke vente på seg – Fireskillingskomiteen møtte suksess. 10. juni 1859 kunne grunnsteinen legges ned for den nye Samfundsbygning i Universitetsgaten 26.

Å gjøre majestet av gris

Studentersamfundet var på denne tiden tydelig preget av menn (kvinnene hadde ikke adgang til medlemskap før i 1884) med et særskilt anlegg for å komme opp med kuriøse ideer – og en egen evne til å sette de ut i live. Under juletrefesten 1857 ble Grisen første gang konfrontert med sitt folk. Grisen, en sparegris av porselen, hadde akkurat kommet til Studentersamfundet som en gave fra studentene i København, og skulle være et virkemiddel i reisingen av byggefondet. Grisen avløste nå sin forgjenger i arbeidet med å samle inn penger – en lurvete hatt. Formannen, Ferdinand Roll, ønsket å hedre de energiske medlemmene av fireskillingskomiteen, og med et kort avertissement i Morgenbladet ble det innkalt til fest 9. april 1859: ”Studentersamfundet. Iaften Lag for Fireskillingsmændene”. Sparegrisen hadde allerede møtt sin apoteose, formann Roll hadde utropt ham til Studentersamfundets majestet. Men på denne festen grunnla H. M. sitt ordensvesen ved den velkjente samfundsgriselige kunngjørelse av 9. april 1859:

Vi, Samfundsgris, har fundet det tjenligt uden Henhold til nogen § i Samfundsloven at oprette en Samfundsgriselig studenterlig Ridderorden, hvilken Vi til ihukommelse af Os selv har besluttet at kalde Den Gyldne Gris og for hvilken Orden Vi erklærer os som Herre og Stormester.

Ordensregnet rislet

Dermed var griseordenen etablert. Statutter for ordenen, en parodi på statuttene for den Kongelige Norske St. Olavs Orden, ble vedtatt, og ordensregnet rislet for første gang over de håpefulle.

Det var til grisefesten i 1867 Karl Falk Wasserfall skrev sin udødelige grisehymne:

Søn af Dit Ophav!

Frugt af stærke Lænder!

Deiligste Krop af

Guld med hvide Tænder!

Huldt ifra oven

Du vort Svin paa Skoven

Smil til os svinepolisk!

Det var Fireskillingens medlemmer som ble de første i rekken av Grisens ranke ridderskare. Grisen ble for øvrig båret rundt i høytidelig prosesjon mens alle fikk anledning til å slippe sine skillinger ned i den. Til denne anledning var ”God save the Gris” skrevet, fortsatt den fremste av grisehymnene.

Den neste store grisefest fulgte allerede to år senere, og i 1867 den 3. grisefest. Det var ved disse festene ordenens seremoniell ble grunnlagt. Særlig den 3. grisefesten var betydningsfull og grunnleggende for den form festene skulle få heretter.

Grandiost og pompøst tilpasset samtiden

Ordenens seremonier og grisefestenes form har blitt utviklet og tilpasset nye generasjoner studenter helt frem mot den 20. store grisefest i 2013. Det har blitt lagt adskillig vekt på at festene ikke skulle stivne og miste den humoristiske brodden, samtidig som man har holdt hardt på mange faste elementer. Flere av grisehymnene har blitt sunget helt fra de første festene; prosesjonen, kantaten og ridderslaget med deklamasjon av deviser har vært sentrale ledd i seremoniene helt siden starten; og ordenen innrettes fortsatt etter statuttene som ble utformet i 1867. En fellesnevner har vært den enorme innsatsen som har blitt lagt ned i å forfatte kantater og andre tekster, utforme kulisser, kostymer og effekter, og alt annet som må til for at en grisefest skal bli så overmåte grandios og burlesk-pompøs som den må være.

Hans majestet Grisen som vi kjenner ham i dag. Ukjent fotograf/MUV

Død og oppstandelse

Det har ikke manglet på faretruende situasjoner – fatale øyeblikk hvor hele grisetradisjonen kunne gått tapt. I 1865, under en mer enn vanlig belivet punsjefest, styrtet H. M. ut av vinduet og knuste mot gaten. Men det tok ikke lang tid før Grisen gjenoppstod i fornyet og forsterket drakt. Wilhelm Faye-Hansen, en utrettelig innsamler til byggefondet og en av samfundshistoriens varmeste grisevenner, fikk billedhuggeren Brynjulv Bergslien til å modellere Grisen i ny drakt. Den ble så skåret ut i tre av fanger på Botsfengslet (hvis direktør var den tro venn av Grisen og evige samfundsstøtte, Richard Petersen). Det er i denne skikkelsen vi kjenner Grisen i dag.

Udødelig tradisjon

Grisen har også måttet slite med sviktende oppslutning hos egne undersåtter. På 1920-tallet og på 1970-tallet så det ut til at de alvorstyngede studentene hadde latt sitt tungsinn trenge H. M. fullstendig ut i glemselen. Han har til og med flere ganger blitt fordrevet i eksil og erklært avsatt, endog brutalt bortført. Men tiden har vist at Grisen trenger sitt folk og folket trenger ham. I periodene Studentersamfundet har vært sentrum for sterke politiske motsetninger, har Grisen blitt stuet bort – men så snart stemningen har roet seg igjen, har Grisen atter dukket opp som sosialt samlingspunkt.

Under grisefesten ble portretter av kongelige griser hengt opp mellom bystene i Studentersamfundets festsal. Ukjent fotograf/MUV.

Grisens egenart

Man kan spørre seg hvordan grisetradisjonen har blitt så gammel. Svaret må vel ligge i Grisens egenart – som et unikt uttrykk for en akademisk satirisk humor, med en anelse av akademisk selvhøytidelighet. Som storkors av DGG Knut Bøckman uttrykte det: ”Det er i denne balansegangen mellom det grinaktige sludder og det seriøse snev av egendyrkelse, kombinert med et kritisk, men dog velvillig blikk på samfunnet og verden, at Grisens egenart ligger.” Men Grisens viktigste funksjon og overlevelseskraft må først og fremst være som symbol på Studentersamfundet som oslostudentenes fremste sosiale arena, på tvers av faglig tilknytning, interesser og politisk orientering.

Samfundsbygningen i Universitetsgaten 26 ble solgt i forfallen tilstand i 1918 av et Samfund som hadde vokst ut av bygget. Studentersamfundet gikk så ut i en ny husvill periode, før det endelig i 1973 kunne flytte inn i sitt Chateau Neuf. Selv om få mynter finner veien til H.M.s buk i dag, kan Studentersamfundet fortsatt nyte godt av det som ble grunnlagt i Grisens svennsdager.

 

Bilder fra den 14. store Grisefest i Oslo rådhus 1963

I 1963 feiret også Det norske studentersamfund 150-årsjubileum, så festen var ekstra grandios.

Se bildevisning:

grisefest-1963

 

Av Tor Ivar Hansen
Publisert 11. okt. 2013 11:21 - Sist endret 16. okt. 2013 09:10