UiOs kulturarv i et rotete bomberom
– Vi på MUV jobber med å ivareta kulturarven til Universitetet i Oslo i samarbeid med institutter og fakulteter. Vi jobber på den måten at vi går i dialog med fagmiljøene, de som eier gjenstandene, for å hjelpe dem med å ta ansvar for sin egen fortid, i samarbeid med oss» forklarer Jon.
Startpunktet for arbeidet med utstillingen var et støvete bomberom i Helga Engs hus på Blindern. På Institutt for Pedagogikk (IPED) var det ønske om å få ryddet ut av rommet og slik startet ballen å rulle. En mengde bokser fylt med såkalte «psykometriske» tester var lagret der.
For toneangivende forskere innen pedagogikkfaget, blant dem Helga Eng som grunnla Pedagogisk forskningsinstitutt i 1938, hadde testene vært viktige redskaper.
I en av boksene som ble åpnet, fant man Helga Engs korrespondanse med den berømte Rorschach-testens opphavsmann, Hermann Rorschach.
I andre bokser lå den amerikanske versjonen av IQ-testen «Stanford-Binet» sammen med instruksjonsboka «Measuring intelligence» av Terman og Merrill. Helga Eng hadde kjøpt disse testene inn til det nye forskningsinstituttet og skulle senere selv oversette disse til norsk og tilpasse dem til norske forhold.
Jon forteller at han med en gang tenkte at det han fant i roterommet var interessant materiale å forske på:
– Intelligenstesting har jo stor samfunnsbetydning. For eksempel er IQ-testing med på å skape oppfatninger om at visse samfunnsgrupper; raser, eller etniske grupper, er smartere eller dummere enn andre grupper. Jeg var ikke klar over at dette hadde vært så viktig ved Universitetet i Oslo, så jeg ble nysgjerrig på hva dette var og hvordan det hadde vært brukt. Det pågikk jo diskusjoner på den tiden som fortsatt pågår i dag om hvorvidt intelligens er arvelig og i hvilken grad menneskeskjebner er avgjort fra fødselen av; om det ligger i genene.
En samling, et forskningsprosjekt og en utstilling blir til
Forskere i fagmiljøet på IPED kjente til midler man kunne søke på for å finansiere en vitenskapelig assistent som kunne katalogisere materialet, Universitetsbiblioteket (UB) ble spurt om å bli med på prosjektet og takket ja, og MUV fikk ansvaret for å lede arbeidet.
Finansieringen gikk i boks og Solveig Siem fikk jobben med å gjennomgå alt materialet, lage et kategori- og klassifikasjonssystem og føre det inn i databasen Alvin som ble innkjøpt av UB.
– Det som er litt spesielt med dette prosjektet er at de gjenstandene vi snakker om her er en blanding av ting som naturlig hører hjemme innenfor en musealsammenheng og papir; som er arkivmateriale, eller bøker som kanskje hører hjemme på bibliotek. Og det er akkurat den typen gjenstander og samlinger som har en tendens til å falle mellom stoler. Så der har samarbeidet med UB vært veldig viktig, påpeker Jon.
– Samtidig med at Solveig jobbet med å ordne materialet fysisk; putte det i kartotekesker og legge det inn i et system, så ble det avfotografert av Helge Brekke, fotografen vår, forteller Jon.
– Det var både med tanke på at ting kunne gjøres tilgjengelig på nett, dokumentasjonsfoto og bilder som kunne brukes til formidling.
Jon påpeker at dette illustrerer godt hvordan man jobber parallelt med forvaltning og formidling på MUV. Forskning er en del av samme prosess:
– Det er et kunstig skille mellom disse tingene, fordi det arbeidet Solveig gjorde med å fremskaffe informasjonen, ordne materialet og kategorisere det, er en del av en forskningsprosess. Det gjør at vi andre bare kan gå inn i databasen og hente ut den informasjonen vi trenger.
På MUV er det slik man ønsker å jobbe:
– Vi lager prosjekter der vi gjør disse tingene i sammenheng sånn at vi kan spare tid og krefter og får til en «vinn-vinn situasjon», eller en gjensidig synergi, som det heter så fint.
Jon forklarer videre hvordan forskningsprosjektet og utstillingen ble til:
– Jeg bestemte meg for å lage et prosjekt og fikk en gruppe forskere med på å sende søknad til Forskningrådets SAMKUL-program som støtter prosjekter som er relevant for å forstå samfunnsutfordringene vi står oppe i nå. Prosjektet fikk penger, og en utstilling var den første tingen vi gjorde. Den bygde på det arbeidet som Solveig gjorde med å omskape et roterom til en museumssamling. For det var gjennom det arbeidet vi ble klar over hva slags materiale som var i samlingen, hva slags historier som lå der.
Museumsutstilling som verktøy
– Vi tenkte at vi skulle lage utstillingen tidlig i prosjektet fordi det kunne være en hjelp for oss til å bli kjent med materialet og tenke gjennom hvilke typer problemstillinger som er aktuelle å forske på og snakke om i dag. Det er viktig å stille historiske spørsmål som er relevante i samfunnet, sier Jon. På denne måten blir man tvunget til å reflektere:
– Hva er det som er interessant å vise frem her? Hva slags tekster er interessant å skrive til en utstilling? Hva er det slags spørsmål og problemstillinger er det interessant å ta opp? Og hvem er det som kan ha interesse av å se denne utstillingen og lese de tekstene?
I utstillingen er fokuset på testene. Det er altså ikke historien til IPED, instituttet de kommer fra på UiO, eller pedagogikkfagets historie man har valgt å ha fokus på. Jon forklarer at de gjenstandene man kan se i utstillingen først og fremst er IQ-tester som var mye i bruk, og som forskerne via kildematerialet har funnet ut var standard utstyr på et psykologkontor eller i PP-tjenesten. De har valgt å prøve å fortelle noe av historien omkring disse testene.
De testene som var mye bruk i Norge også var de som var mest i bruk internasjonalt. Det er også med noen tester som i utgangspunktet ikke er IQ-tester, slik som Rorschach-testen. Den er egentlig en slags personlighetstest, men ifølge opphavsmannen så kunne også brukes som intelligenstest, og det ble laget systemer for å bruke den som intelligenstest i tillegg til personlighetstest.
Ved å sette utstillingen opp på Blindern, der studenter og ansatte ferdes, ville man gjøre den tilgjengelig for pedagoger, psykologer og andre med interesse for fagfeltet. På den måten kunne utstillingen også fungere som et verktøy for å komme i dialog med de fagmiljøene som er arvtakere til historien materialet er en del av.
– Sånn har det faktisk fungert også. Vi har hatt flere fagfolk på besøk her, vi har hatt innslag på konferanser som har vært holdt her på Blindern og vi har hatt en sesjon inne i utstillingen. Internt i prosjektet har utstillingen også hatt stor verdi:
– Når du tar en ting ut av et roterom, putter den i en monter og setter den i et system og viser det fem så skifter en ting i karakter, ikke sant? Da blir det plutselig et interessant objekt, ikke bare en støvete rot. Og dermed så kan det bidra til å trigge noen samtaler og refleksjoner.
