Berømte formenn i Det Norske Studentersamfund

I Det Norske Studentersamfund vanket universitetslærere, andre akademikere og politikere blant studentene. Og mange formenn var, eller skulle senere bli: Berømte menn.

1815: Conrad Nicolai Schwach (1793-1860)

hadde begynt sine studier i København, hvor man ble immatrikulert i 1812, men kom til Christiania for å studere videre i 1814. Han studerte jus, fullførte embedseksamen 1817-1818, og var senere stiftsoverrettassesor (dommer) i Trondheim, men det er først og fremst som dikter han er kjent. Kort tid etter studentertiden ble Schwach regnet som en av Norges største poeter, inntil Welhaven og Wergelands inntog på den litterære scene på 1830-tallet. I dag er Schwach mest kjent for sine humoristiske og utleverende memoarer, Erindringer af mit Liv, hvor han også skildrer studenterlivet i Christiania de første årene etter Universitetet og Studentersamfundets grunnleggelser.

1829: Fredrik Stang (1808-1884)

begynte på jusstudiet allerede som 16-åring og tok eksamen som 20-åring. Stang fremstod tidlig som en lovende jurist og universitetslærer, men opprettet advokatpraksis i 1834. I 1840-årene gjorde Stang politiske karriere med sine for tiden liberale anskuelser, og endte opp som førsteminister og senere som Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister i 1873.

1838: Ole Jacob Broch (1818-1889)

var fra ung alder et stort matematisk talent, og ble tilbudt et dosentur ved Universitetet kort tid etter studietiden. Han var den første i landet som disputerte på morsmålet, og skrev en rekke lærebøker i matematikk, sosialøkonomi og mekanikk. Broch var den fremste pådriveren for innføring av det metriske system i Norge, og gjorde også politiske karriere, blant annet som statsråd under Fredrik Stang.

1840: Marcus Monrad (1816-1897)

var kanskje 1800-tallets største norske filosof, men markerte seg også som litteraturkritiker og lærebokforfatter. I sin formannstid var Monrad kjent for å betone det akademiske, og var en ivrig deltager i disputaser. I disse disputasene tevlet studentene i intellekt og taleevner i en form som etterlignet universitetsdisputasene. Monrad var ellers kjent som en  «evig student», også lenge etter at han var blitt universitetsprofessor, og deltok i Studentersamfundets liv helt inntil sin død.

1850: Ole Richter (1829-1888)

var norsk statsminister i Stockholm fra 1884 til 1888, men er kanskje mest kjent for sitt tragiske endelikt. Richter, som var utdannet jurist, gjorde rask karriere innenfor det nystiftede partiet Venstre, og var sågar ønsket av kong Oscar II som norsk statsminister i 1884, men endte istedet opp som norsk statsminister i Stockholm. På grunn av et kompromitterende brev i Richters hånd med kritikk av statsminister Sverdrup, avslørt av Richters venn Bjørnstjerne Bjørnson under hans 17. mai-tale i 1888, ble Richter kort tid etter bedt om å søke avskjed. Etter et mislykket selvmordsforsøk 29. mai, endte Richter sitt eget liv to uker senere på ministerhotellet i Stockholm.

1860: Emil Stang (1834-1912)

representerer en av de siste generasjonene med formenn fra embedsmannssjiktet. Han var sønn av den ovenfor nevnte Fredrik Stang (formann i 1829), og i likhet med sin far og flere av sine forgjengere i formannsvervet var Stang utdannet jurist (1858), og endte senere opp som landets statsminister for partiet Høire i to perioder på 1890-tallet.

1870: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

var allerede godt etablert som dikter da han i 1870 ble valgt til Studentersamfundets formann. Valget av Bjørnson markerte et vannskille i Studentersamfundets historie, og et steg i retning bort fra embedsmannssjiktets dominans i Studentersamfundet. Bjørnson hadde aldri utmerket seg som noen flittig student, men ble valgt først og fremst i kraft av sin posisjon som dikter og taler. Valget av den radikale Bjørnson førte til en økende politisering av Studentersamfundet, da de konservative studentene raskt mobiliserte til en omfattende motaksjon for å få valgt en konservativ kandidat.

1886: Yngvar Nielsen (1843-1916)

var en av de mange konservative formennene i tiårene etter valget av Bjørnson som formann i 1870. Nielsen var utdannet historiker og geograf, og hadde allerede et omfattende forfatterskap bak seg da han ble valgt til formann i Studentersamfundet i 1886. Som professor fra 1890 ble Nielsen kjent for sitt konservative historiesyn, og i likhet med flere av sine kolleger var han også aktiv i politikken, blant annet som medlem av Høires sentralstyre.

1891: Frits Thaulow (1847-1906)

var allerede godt etablert som kunstner da han ble valgt til formann i 1891. Fra 1890-tallet og fremover ble Studentersamfundet i stadig større grad også et sted kunstnere, litterater, journalister og andre kulturpersonligheter frekventerte, og valget av Thaulow som formann er i så måte typisk for epoken frem til 1920-tallet. Som kunstner var Thaulow var tidlig inspirert av impresjonismen, men gikk senere over til naturalismen, og er særlig kjent for sine elvemotiver.

1908: C. J. Hambro (1885-1964)

er først og fremst kjent som en av landets fremste høyrepolitiker i første halvdel av 1900-tallet, og som mangeårig stortingspresident. Hambro gjorde tidlig karriere som journalist, litteraturkritiker og redaktør i Morgenbladet, i tillegg til et omfattende og allsidig forfatterskap. Hambro beholdt en nær tilknytning til Studentersamfundet gjennom hele livet, og fikk i 1963 æren av å legge ned grunnstenen til Studentersamfundets nye bygning i Slemdalsveien, Chateau Neuf.

1914: Jacob S. Worm-Müller (1884-1963)

var professor i historie, men markerte seg på flere områder i samfunnslivet, som politiker og utsending i ulike internasjonale fora som Folkeforbundet og FN, og som folketaler og talsmann for Norges sak i USA under den annen verdenskrig. Han var en av de siste store venstrehistorikerne etter Ernst Sars, og var i sitt historiesyn preget av venstretradisjonens nasjonale idealisme.

1923: Arnulf Øverland (1889-1968)

ble student i 1904, men fullført aldri studiene, men ble i stedet kjent som en av de mest sentrale skikkelsene i det litterære miljøet fra tiden rundt første verdenskrig. Han markerte seg også som en radikal sosial og politisk debattant, men da han ble valgt til formann første gang i 1923, var det for den konservative blokken i Studentersamfundet. Senere sluttet Øverland seg til Mot Dag, men beholdt en sterk tilknytning til Studentersamfundets lenge etter Mot Dag forsvant, og ble slått til storkors av Griseordenen i 1963.

1930: Karl Evang (1902-1981)

ble student i 1922, cand. med i 1929, og senere kjent som helsedirektør og sosialpolitiker. Som student var Evang aktiv i den kommunistiske Mot Dag-bevegelsen, og da han ble gjenvalgt som formann i 1931 satt han i fengsel for å ha nektet å utføre militærtjeneste. Senere meldte Evang seg inn i Arbeiderpartiet, og ble som helsedirektør særlig kjent for sitt seksualopplysningsarbeid.

1948: Thomas Chr. Wyller (1922-2012)

tok over som formann etter tre års fangenskap på Grini under krigen, og var med på å bygge opp Studentersamfundet som akademisk debattarena etter at det hadde blitt oppløst av tyskerne i 1940. Wyller var en av grunnleggerne av statsvitenskap som akademisk fag i Norge, og var den første som tok en doktorgrad i faget her i landet. Han ble senere professor i statsvitenskap og første instituttbestyrer ved det nyopprettede Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1968.

1953: Jan P. Syse (1930-1997)

var en av etterkrigstidens viktigste høyrepolitikere, og blant annet statsminister i 1989-90. I Studentersamfundet er han mest kjent for sin innsats for byggingen av Chateau Neuf – Syse var formann i byggekomiteen gjennom to tiår inntil Chateau Neuf ble innviet i 1973. For dette ble Syse senere hedret av Studentersamfundet blant annet med en byste i bronse utenfor Chateau Neuf.

1966: Einar Førde (1943-2004)

er kjent for de fleste som en av etterkrigstidens mest markante arbeiderpartipolitikere, som mangeårig stortingspolitiker, statsråd og ikke minst kringkastningsjef. Førde var formann i Studentersamfundet for sosialistene i en periode hvor det til tross for sterke ideologiske brytninger hersket gjensidig forståelse mellom høyre- og venstresidestudentene, og som gjerne omtales som Studentersamfundets gullalder i etterkrigstiden.

1970: Sigmund Grønmo (f. 1947)

var en av de første Rød Front-formennene under venstresidens nesten tyveårige dominans i Studentersamfundet. Grønmo er opprinnelig utdannet statsviter, men har markert seg som en av våre fremste sosiologer med nedslagsfelt innen økonomisk sosiologi, tidssosiologi og samfunnsvitenskapelig metode. Han har vært rektor ved Universitetet i Bergen siden 2005.

Av Av Tor Ivar Hansen og Andreas Snildal
Publisert 15. okt. 2013 09:51 - Sist endret 21. feb. 2018 17:04