Del 6: Tristan da Cunha - en ekspedisjonsføljetong

Fra Sevrin Skjeltens dagboksnotater, 5. desember - 7. desember 1937

Del 6

Søndag 5. desember

”Står opp og tar en tur rundt båten og ser til menasjeriet til presten. Han har med gris, høns, duer, kanarifugl og fleire små fuglar. Om kvelden samlast vi saman med presten og får instruksjoner. Det later til at han vert ikkje so verst å ha med å gjera likevel. Eg skyner ikkje alt han seier men får høyra av dei andre. Men eg skyner at han vil ikkje ha noko norsk barn på Tristan og det held eg med han i.”

Tirsdag 7. desember

”Kl 8 ser vi Tristan og ”Anatolia” gir et langt støt i fløyta. Presten er alt på brua og skal vera los. Det er tåke og nordlig vind, så det er betenkeligheter med landingen (…) Det er ikke lenge før vi ser den første båten komme utfra land, men vi ser den bare nå og da på bølgetoppene. Det er ikke lenge før vi har den langs siden og to andre like etter (…) Tristanittene er store kraftige folk med svær beinbygning men magre. De ser alvorlige ut, men kan sine ting i båten (…) Kl 9 er vi alt i gang med å frakte i land og det går bra på tross av den store dønning. Men så er de noen helter til å lande, disse karene. De legger båten med framenden fra land og lar sjøen sette den opp på stranden. Da er det hundre hender som tar den og drar den utover når brenningen drar seg tilbake. Det ser ut som om hele øyas befolkning er på beinene og hjelper til for å få oss på land.

(…)Vi er ute med motorbåten og sleper oljefat og trelast. Kl 6.30 går Sivertsen, Oeding, Dunne og jeg i land med en flåte materiale og skal utover og ligge om bord. Noen er i land og skal ligge i skolehuset. På utovervei faller mørket på og vi får motorstopp, men tar fatt og ror. Det viser seg at Anatolia allerede har hivd opp og gått ut. Dette har vi ikke sett avdi vi har vært så opptatt med vårt. Vi snur mot land igjen. Og det gjelder å finne landingsplassen igjen. Det regner og blåser en del med sjøen rett på land og på begge sider av plassen er berget. Vi ser at fyrlykten er tent og forsøker å få hjelp av den. Det høres dur fra brenningene og vi ser hvite skumbelter langs land. Vi er nå kommet helt under og setter til der vi tror det er. En brenning setter oss langt fram på stranden og bryter mot den neste når den drar seg tilbake. Vi hopper ut, får båten med oss og er berget.

Kilder

Sevrin Skjeltens dagbok 1937-1938. Utlånt og gjengitt med tillatelse fra Jostein Skjelten.

 

Emneord: [] Av Sevrin Skjelten. Utdrag ved Anne Vaalund
Publisert 25. okt. 2012 19:05 - Sist endret 22. nov. 2012 14:03