Presseklipp 1961: Mikrofilmingen av vårt lands aviser, kjempearbeide i sving

– Vi skriver og vi skriver.

Gud veid å dei skriv etter, sa gamle Gullik postmann i Mandal, hvis bokstavelig talt tunge plikt det var å bære børen av blad og brev fra bryggen til Mandals posthus, hans bakkede Via Dolorosa som ble stadig tyngre av blad - de ble stadig flere og flere – blad for høns og tipper, for zulukaffer.Han syntes kanskje folk kunne klare seg med ”samleren” Mandals selsomme lille blad som eksisterte helt opp i vår tid og som muligens efter hans mening dekket de fleste behov.

Det burde ha trøstet ham at han ikke var postbærer i Cæsars Rom og skulle bære bører av keiserens blad, verdens første, ”Acta Diurna populi” ut til abonnentene. Den finnes riktignok ikke i Universitetsbiblioteket, men spør de efter ”samleren” f.eks. for 1919, ja så vil de få den i løpet av noen få minutter.

Nærsagt ikke en avis eller trykksak overhodet savnes i et røde granittbygg som vanligvis kalles UB, vårt store, ruvende, åndelige skattkammer. I alt er det 1 400 000 bind. Avisene utgjør en ikke liten del av samlingene og de vokser med faretruende fart. Alene det skaper et problem. Men et enda større problem er det hvordan dagens aviser skal kunne bevares for kommende slekter. Det ble nevnt i Stortinget forleden også. Formannen i kirke- og undervisningskomitéen, Erling Fredriksfryd sa at det hastet med å få mikrofotografert våre aviser. Det er fare for at vi kan miste denne opplysnings- og forskningskilde fordi dagens aviser trykkes på papir som smuldrer opp i løpet av noen år, sa han også.

Mikrofotograferingen utføres nu av Universitetsbiblioteket. Fredriksfryd mente at det kunne bli aktuelt å engasjere flere institusjoner i dette arbeide og antydet at Institutt for presseforskning burde komme med.
- Stortingsmann Fredriksfryd har naturligvis rett

  • Det har han svarer førstebibliotekar Helge Kragemo ved Universitetsbiblioteket og han sekunderes sterkt av førstebibliotekar Peter Kleppa.
  • Mikrofilmingen av norske aviser begynte i slutten av 1930- årene. Vi tok de mest medtatte aviser først, det var først og fremst årgangene omkring riksrettsdommen i 1884, videre aviser for 1895 – 1898 – som også var et unionspolitisk kriseår – og så naturligvis årene umiddelbart før 1905. Især de radikale avisene fra disse årene var i ytterst dårlig forfatning og de måtte reddes før de var slitt sønder og sammen. De ble da fotografert i den utstrekning det var mulig.
  • Det må være kjempelagre av gamle avisårganger dere sitter inne med?
  • Ja, Som De kanskje vet ble avleveringsplikten for trykkeriene innført i 1882. Også på et tidligere tidspunkt hadde boktrykkerne plikt til å levere inn et eksemplar av alle trykksaker til myndighetene, men det var da i henhold til Politi- og justisdepartementets bestemmelser. Da laugsvesenet opphørte i og med den nye håndverkslov i 1839 glemte man i loven dette med avleveringsplikt, og vi fikk den igjen først i 1882, vesentlig takket være overbibliotekar Drolsums innsats.
    Men det er et stort interregnum, fra 1839 til 1882. Allikevel har vi fått samlet 70 – 80 pst. av alle de aviser og trykksaker forøvrig som utkom i denne tid. Men vi oppsporer stadig nye aviser, eller avisårganger fra denne periode. Bl.a. har det lykkes å finne årganger av ”Tvedestrandsposten” som en tid ble redigert av Arne Garborg og hans artikler er blitt registrert.

Artikkelbilde Aftenposten, 29. November 1961: Førstebibliotekar Helge Kragemo – i forgrunnen – og Peter Kleppa er nokså fortvilet over årgangen av Verdens Gang 1899, den er slitt til traser og kan overhodet ikke benyttes. Til høyre 14 esker med mikrofilm med aviser: en årgang av Aftenposten.

  • Etter hvilket system foregår så mikrofotograferingen av aviser?
    - Først og fremst tar vi sikte på å filme de årganger som er mest ødelagt, dernest de som UB mangler helt og derefter de som vi bare har et eksemplar av, og det er jo de fleste.
    - Like efter krigen mikrofilmet vi alt det vi hadde av Finnmarksaviser, av dem fantes det jo ikke noe igjen der oppe. Vi tok også med avisene fra de brente byer ellers. De mest ødelagte aviser er for langst mikrofilmet.
    - Det er det dårlige papiret i de siste par menneskealdre som er årsaken til miséren?
    - Det må man si. Før 1870 brukte man et papir som ikke var oppblandet med slipemasse og det var så godt at dett vil kunne tåle kanskje århundrers slitasje. Det papir som senere er benyttet blir efterhånden så skjørt at det nærmest kan sammenlignes med brent papir, det brister uhyre lett, først og fremst efter bretten, men også i det hele tatt; det går i stykker selv ved forsiktig bladning, fordi arkene ikke engang tåler sin egen vekt.
    - Når en forsker, eller andre, rekvirerer en avisårgang som bare foreligger som film, hva så?
    - Da får han den rull det er tale om utlevert og så må han bruke et leseapparat. Slike finnes her og ved en rekke biblioteker omkring i landet, så vidt vites omkring 60, hvorav 405 er anskaffet gjennom Norsk bibliotekforening, disse koster 700 kroner pr. stykk.
    - Det må da bli et kjempearbeide, uoverkommelig skulle man tro, å filme alle aviser som kommer ut i Norge?
    - Det er ca. 195 aviser her i landet nu, noen kommer hver dag, andre ikke så ofte. Regner man med at de har et gjennomsnittlig sidetall på 8 – 10 hver dag og man antar at de komemr ut 300 dager i året, fremdeles gjennomsnitt, utgjør det rundt regnet 600 000 avissider pr. år. Det vil igjen si 1000 filmruller, men da vi ikke klarer mer enn tre ruller pr. dag vil det si at vi bare kommer opp i ca 750 ruller pr. år. Vi er med andre ord sterkt i underkant av det som trenges. For tiden har vi 50 000 kroner årlig til mikrofilming av aviser, og vi må ha større bevilgninger.
  • Stortingsmann Fredriksfryd antydet at kanskje flere institusjoner hjalp til med mikrofilmingen?
    - Det ville være bra. Men på den annen side slipper vi nødig avisårganger ut av huset.

Artikkelbilde Aftenposten, 29. November 1961: Fru Ingebjørg Weebe og Dagfinn Møller ved mikrofilmapparatet.

En vandring gjennom Universitetsbibliotekets labyrinter, over og under jorden er ganske enkelt en opplevelse for den som mer eller mindre er angrepet av bibliofili, men også for alle som skriver i sand, med andre ord journalistene. For det er jo det de gjør, sier de som gjerne ønsker det formulert slik. I beste fall er det en sannhet med modifikasjoner. Hvor ville historikerne søke stoffet til sine arbeider om ikke i det pressefolk fester til det akk så skrøpelige papir. Ordene behøver ikke å være det, litt gull glimrer det vel, i sanden nu og da også der.

UB har en stab av helt fremragende funksjonærer, bokbindere og andre som møysommelig og med nitid dyktighet reparerer de velbrukte årganger av aviser fra hele Norges Land. Det er ikke arbeide for kolerikere og altfor temperamentsfulle mennesker, de ville nok så snart komme å hevne seg på den døde, men allikevel høyst levende materie som heter gamle aviser når noe ikke straks gikk som det burde. De har englers tålmodighet de som her redder samtiden for eftertiden, enten det skjer ved omhyggelige reperasjoner av gamle avisårganger eller ved mikrofilming av disse. Og man har faktisk inntrykk av at de gleder seg over arbeidet.

Kilder

Aftenposten, 29. november 1961

Emneord: [] Av Henrik, Aftenposten, 29. november 1961
Publisert 25. okt. 2012 18:59 - Sist endret 26. sep. 2019 15:32