Nasjonalheltenes fødeplass

Ibsen, Bjørnson, Wergeland og klassekamp. Oslos studentteater feiret forrige helg 175 år med viktig norsk teaterhistorie – og mye moro.

Fra oppsetningen "Et stjernefall i studenterlunden". Ukjent fotograf

Av Karoline Sanna, Eir Torvik

Studentteateret og Studentersamfundet var et utmerket debattforum før TV’en kom og ødela, sier Pål Bang-Hansen fra første rad i Storsalen på Chateau Neuf.

Han var en av de mange kjente veteranene som sammen med unge teaterspirer fredag i forrige uke var samlet for premiere på «Hvem er Ernest» av Oscar Wilde. For nesten nøyaktig 175 år siden hadde stykket «Skuespilleren mod sin vilje» premiere på Studentersamfundets Theater. Lite visste studentteaterets første teaterdireksjon at det nystartede teateret for Oslos studenter skulle holde virksomheten gående i uoverskuelig framtid.

En fødselshjelper

Nåværende teatersjef Peter Lunga legger ikke skjul på at han har en smule prestasjonsangst, når det gjelder å være teatersjef for et så tradisjonsrikt teater.

– Historien viser at veldig mange av de som har vært aktive i Studentteateret har blitt store kulturpersonligheter i ettertiden, så jeg føler meg litt som en dverg på kjempers skuldre. Vi har en hypotese om at vi funger som en slags fødselshjelper for folk som vil ut i det profesjonelle teatermiljøet, sier Lunga. Samtidig mener Lunga at det er viktig å påpeke at studentteateret ikke bare er for folk som vil ut i det profesjonelle kulturlivet.


– Det viktigste av alt er jo at vi er et tilbud for alle som synes det er gøy å drive med teater, enten de drømmer om en karriere innen teater, eller de bare synes det er gøy å stå på scenen eller drive med lyd, lys og scenografi. Den rene teatergleden er det viktigste.

Radikal teaterscene

Teater Neuf fokuserer i dag hovedsakelig på at det skal være gøy å holde på med teater. Men da teateret startet opp var Studentersamfundet i hovedstaden langt mer radikale og hadde en markant rolle innen samfunnsdebatten.

– Henrik Wergelands «Stockholmsfareren» kritiserte den norske unionen med Sverige, og ble sterkt kritisert av kongen og statsministeren. Da Wergeland ville sette opp «Stockholmsfareren 2» sa Studentersamfundet nei, noe som resulterte i at Wergeland meldte seg ut i protest, forteller Lunga.

På midten av 1800-tallet var også nasjonalsangforfatteren Bjørnstjerne Bjørnson en sentral person i teateret.

– Han var en kontroversiell type som hadde sterke meninger om mangt og mye. Han ble valgt inn i teaterdireksjonen og var en av lederne, men det var flere av prosjektene hans som ikke ble gjennomført. Dette endte i voldsomme protester fra Bjørnsons side. Han ble ikke anerkjent av studentteateret før etter at han ble kjent, og da ga de han ordenen «Den hvide knap» i 1902, sier Lunga.

Også Henrik Ibsen var aktiv i studentteateret da han studerte og hans nasjonalromantiske «Gildet på Solhaug» ble latterliggjort i Olaf Skavlans «Gildet på Mærrahaug» i 1858. Og da Ibsen i 1884 skrev stykket «Vildanden» ble urpremieren lagt til studentteaterets scene.

"Ved landeveien" av Anton Tsjekhov. Instruktør: Gerard Knoop

Prøysen-debut

Stort rom for eksperimentering ved Studentteateret gjorde at nå pensjonerte Barthold Halle utviklet erfaring som han fikk god bruk for videre i sin profesjonelle karriere som instruktør ved blant annet Riksteateret og Nationaltheateret.

– Revyene hadde litt tilbakeskuende krigsnostalgi og vennlig politisk satire. Alf Prøysen skrev selv en god vise om Trygve Lie, med strofen:«Jeg er en liten Oslogutt fra Grorud» og Mentz hadde noen vennlige spark mot de gamle nasjonale krigsmotstanderne som for eksempel Øverland, forteller Halle nostalgisk.

I 1946 ble det satt opp revy med Halle som instruktør og Alf Prøysen på scenen. Revyen «Ad Undas» var det første Studentteateret gjorde etter krigen.

– Jeg jobbet sammen med Mentz Schulerud, nå kjent som skribent, Jens Stoltenbergs svigerfar og Anne Cath. Vestlys bror. Dette var revyen der Alf Prøysen fikk sin sceniske debut. Han opptrådte i studentteateret rett før han hadde sitt gjennombrudd som viseforfatter. Året etterpå ga han ut en visebok som solgte noe grassalt, sier Halle.

– Fra Broadway til Hollywood

«Tre nøtter til Askepott»-stemmen Knut Risan var i sin tid en del av et svært aktivt miljø på teateret fram til han kom inn på Statens Teaterhøgskole i 1953.

– Det var god stemning. Jeg husker det som en morsom tid med et veldig samhold mellom oss som jobbet der, forteller Risan.

Men det var ikke bare spøk og moro. Rett før radikaliseringen på 60-tallet var Pål Bang-Hansen teatersjef. Han forteller om studentteateret som et stort skritt på vei inn i den «ekte» teaterverdenen.

– Studentteateret hadde en enorm betydning for meg og det var det eneste som var viktig her i livet. Det tok meg fra Broadway til Hollywood, sier Bang-Hansen. Men i Bang-Hansens tid var ikke tilholdsstedet til de unge teaterspirene på Chateau Neuf slik som idag.

– Den gangen holdt vi til i Dovrehallen og dette var før «de dumme røde» kom og tok over. Vi hadde nachspiel som holdt på til søndag morgen. Noen drakk pils, det må jeg innrømme, sier Bang-Hansen, som mener at studentteatret hadde mye å si for hvordan karrieren hans utviklet seg.

I klassekampens tjeneste

Studentteateret hadde oppsetning i underetasjen i Georg Sverdrups hus i 2004

På slutten av 1960-tallet tok de klassiske stykkene mer plass enn tidligere, samtidig som teateret fortsatte med sine populære studentrevyer. Men studentteateret ble stadig mer politisert ved overgangen til 70-tallet.

– Dere kan ikke forestille dere hvor polarisert det var, sier Marianne Krogness, også kjent som Sandra Salamander i Pelle Parafins Bøljeband i NRK.
Studentteateret stilte seg i klassekampens tjeneste og teaterstyret erklærte sin støtte til Rød Fronts politiske plattform. På høyresida hadde man Det Konservative Studentersamfund (DKSS).

– Jeg husker DKSS hadde en veldig kjekk og omgjengelig formann som vi parodierte i en av våre revyer. Da han gikk bort for å gratulere, gav skuespilleren ham en kald skulder. Det er nesten så jeg blir rød i kinnene av å tenke på det i dag, forteller Krogness.

Etter hvert ble politikken på Chateau Neuf likevel for mye selv for sosialistene. Gruppa rundt Marianne Krogness og Liv Aakvik brøt ut og dannet Tramteatret i 1977, da AKP (m-l) stod på sitt sterkeste. De fikk en pangstart med oppsetningen «Deep Sea Thriller», om Nordsjødykkernes farlige arbeidsforhold.

– Vi bygget en ganske realistisk kopi av et oljetårn på rekordtid. Midt under forestillingen veltet fosforbegeret vi hadde stående på bakrommet. Fosfor er brennbart i luft, så Arne Garvang som stod foran på scenen med gitaren løp ut og fikk så vidt avverget katastrofen, ler Krogness.

Av Karoline Sanna, Eir Torvik
Publisert 25. okt. 2012 18:48 - Sist endret 10. des. 2012 14:35