Sakfører for kvinneidretten - Elise Sem

Kvinner hadde ikke fysisk styrke nok til å studere, mente man på 1890-tallet. Elise Sem så at løsningen var å organisere de kvinnelige studentene i idrettsforeninger.

Det første kurset i gymnastikk for kvinner, 1896. Ukjent fotograf/MUV

Av Anne-Mette Vibe

Da Mandalsjenta Elise Sem (1870-1950) kom til Kristiania i 1895 for å ta examen artium og begynne å studere, hadde hun allerede et grunnlag i fysisk aktivitet som var uvanlig for kvinner den gangen. I hjembyen, der hun bodde fra hun var sju år til hun var tjuefire, hadde hun drevet med gymnastikk. Hun var også en av de få kvinnene på den tiden som virkelig behersket svømmekunsten, og hun hadde fått en livredningsmedalje som ung. Ikke nok med det: hun hadde sin egen ro- og seilbåt som lå fortøyd ved sorenskrivergården der hun vokste opp. Hun hadde sittet i styret for Mandals Badehuse, sikkert fordi hun var medlem av en av de ledende familiene i datidens Mandal.

For svake for lesesalen

Rett etter at hun ble immatrikulert ved UiO i1896 var Elise primus motor i å starte gymnastikkparti for de 24 kvinnelige studentene fra sitt kull. Flere kvinner hadde måttet gi opp studiene på grunn av mye lesing og dårlig helse, det ble også brukt mot kvinnene at de generelt ikke hadde fysisk styrke nok til å studere. Elises gymnastikkpartier startet som uorganiserte treningstimer i gymnastikksalen i sentrum, som tidligere var forbeholdt mennene. En gang mellom 1915 og 1920 (1918?) ble det krevd at de organiserte seg mer formelt med styre og ledelse, og zoologen Gudrun Ruud ble den første formannen. 1896 regnes allikevel som starten på det som da het Kvindelige Studenters Gymnastikforening.

Kvinnene inntok Gymnastikkbygningen i 1896. Ukjent fotograf/MUV

Foregangsbyen Mandal

Hvordan hadde Elise hatt anledning til å drive med gymnastikk? Det var ikke obligatorisk fag for jentene på skolen den gangen. Mandal må allikevel ha vært en foregangsby, for fra 1891 fikk jentene i Borgerskolen undervisning i gymnastikk. Da var Elise allerede ute i arbeidslivet, hun arbeidet 8 år på farens sorenskriverkontor før hun dro til Kristiania. Mandals Turnforening ble stiftet for annen gang i 1886, men var bare åpen for menn over 16 år. Et dameparti ble ikke stiftet før rundt 1898. Men ett eller annet sted har Elise fått sine gymnastikktimer, kanskje hun fikk være litt med på guttas partier allikevel? Hun hadde jo et sterkt familienettverk. Faren, sorenskriver Gabriel Sem, var sannsynligvis medlem av forstanderskapet i turnforeningen i 1886. Broren Einar Sem satt i foreningens styre i 1894.

Ikke plass i båthuset

Man kan spekulere på om Elise også hadde en finger med i spillet da kvinnelige studenter to ganger søkte om å bli tatt opp som medlemmer i Norske Studenters Roklubb. I rapporten fra klubbens årsmøte i 1903 står det «Efter aarsberetningens oplæsning behandledes først et andragende fra kvindelige studenter om optagelse i klubben. Andragendet indvilges ikke.» I referatet fra årsmøtet i 1908 står det følgende: «Formanden refererede et andragende fra kvindelige studenter om at maatte faa adgang til at melde sig som aktive medlemmer af klubben. Bestyrelsen bemyndigedes til at svare damerne, at ordningen vilde kræve utvidelser af baathuset, hvad klubbens økonomi for tiden ikke tillod.” Norske Studenters Roklubbs arkiver fra de første 90-100 årene er borte, så vi har ikke tilgang til detaljer som kan vise om den rokyndige Elise var med på disse første søknadene.

To generasjoner fra mål

Elise Sem. Ukjent fotograf/Oslo Museum

I 1918 sendte Kvindelige Studenters Skiklub (startet i 1912, se under) en henvendelse til Norske Studenters Idrætsforbund og anmodet om at forbundet skulle ta initiativ for at kvinnelige studenter kunne delta i roing. Dette forbundet var en paraplyorganisasjon der de kvinnelige studentene også var med. Som deltager i en eventuell komite forslo de Elise Sem, Margrethe Lorang, og Aslaug Sverdrup. Så der kommer altså Elises viktige rolle i roingen fram. Man kan trygt si at hun var forut for sin tid. Anmodningen i 1918 førte ikke til noe, og det skulle ta mange år før de kvinnelige studentene ble tatt inn i varmen. Saken var sporadisk oppe på seksti- og syttitallet, men først i 1984 ble de sluppet inn. Avstemningen på dette årsmøtet er interessant: Vel vitende om at det var en kløft mellom generasjonene i Norske Studenters Roklubb, avsto de eldre medlemmene (generøst?) fra å stemme. Den positive holdningen fra de yngre mennene åpnet da endelig porten for kvinnene.

Organisert skiidrett

Det var nok strategisk mer vellykket da de kvinnelige studentene startet sin egen skiklubb i 1912 fordi de ikke fikk være sammen med mennene. Elise ble cand. jur. i 1901 og tok advokatur i 1912, så hun var forlengst ferdig som student da hun var med på et opprop for å starte en slik skiklubb. Et møte ble holdt 20. november 1912 under ledelse av Lilli Pommerenck, og Elise ble den første formannen i den nystartede klubben med 37 medlemmer. Det kom mange navneforslag: «Ulla», «Brynhilde» og «Minerva» var blant disse, men det endte opp med Kvindelige Studenters Skiklub. I ett år skiftet de navn til Kvindelig Akademisk Skiklub, men gikk tilbake til det opprinnelige. Elise fortsatte som formann til 1916, overlot stafettpinnen i fire år til Gudrun Ruud, men fortsatte så i vervet fra 1916 helt til 1935. Siden skiklubben var offisiell, møtte Elise til det årlige fellesmøte for Norske Studenters Idrætsforbund.

Hytteprosjekt

Allerede fra 1913 leide skiklubben egen hytte på Hvalstad, og fra 1920 fikk den sin egen hytte Husæter i Bærum. Regine Stang var hyttesjef i mange år, men Elise var en viktig brikke også i dette prosjektet. Hun arbeidet for å skaffe utstyr til hytta og arrangerte skirenn, uten at hun figurerer på noen av resultatlistene.

Blide studenter utenfor Kvinnelige Studenters Idrettsforenings hytte i Nordmarka 1935. Ukjent fotograf/MUV

Damenes pokal

Ikke alle idrettsfora var så eksluderende mot de kvinnelige studentene som skiidretten og rosporten. I 1922 sendte Norske Studenters Idrætsforbund et brev til Kvindelige Studenters Skiklub ved Elise Sem: "... tillater man sig høfligst forespørge, om der ikke skulle være anledning til at samle ind et litet beløp blant de kvindelige studenter til en «Damernes pokal» for bedste hopper. – Samtidig meddeles Dem at Kronprins Olav skal delta i hopløpet. –". Ønsket ble innfridd, og skirennet til Norske Studenters Idrætsforbund fikk sin pokal. Kvindelige Studenters Skiklub hadde da i mange år vært fullverdig medlem av forbundet.

Minervas Springbrett

Da Kvinnelige Studenters Idrettsklubb og Kvinnelige Studenters Skiklubb ble slått sammen i 1936, ble det opprettet en ny akademisk orden, Minervas Springbrett som hadde tre grader: Storkors (for særlig enestående fortjeneste for klubben), Kommandør, og Ridder. I 1936 var det bare Regine Stang og Elise som ble tildelt Storkorset.

Elise Sem og Regine Stang får her storkorset for sin innsats. Ukjent fotograf.

Lex Elisiana

Yrkesmessig var også Elise en pioner. Da hun ble cand. jur. i 1904, kunne ikke kvinner få autorisasjon som sakfører. Men med en ny lov i 1904, populært kalt «Lex Elisiana», kunne hun søke og få autorisasjonen samme dag som loven trådte i kraft. Hun åpnet straks sitt kontor i Karl Johans gate som den første kvinnelige overrettsakføreren i Europa. Hele sitt yrkesaktive liv viet hun til jussen, og hun tok spesielt vare på kvinners rettigheter. Hun var fast forsvarer for kvinnelige straffetiltalte, og var med på å utarbeide ektefelleloven fra 1927 som førte til større økonomisk likestilling mellom kvinner og menn. Slik kunne man ramse opp. Hennes yrkeskarriere er imidlertid beskrevet inngående andre steder. Elise forble ugift og fikk bygget en villa i Holmenkollåsen til seg selv, sin mor og to ugifte søstre.

Kilder

Høyesterettsadvokat Elise Sem : in Memoriam. I: Studenteridrett, no. 4/5 (1950), s. 1-3

Madsen Tallak: Mandals Turnforening 1865-1925. Hovedfagsoppgave i historie. [Bergen]: Universitetet i Bergen, 1991

Mandals turnforening 50 år: 13. november 1886 - 13. november 1936. Kristian Fjeldsgaard; Mandals turnforening, 1936

Olsen, Olav: Fra sjø og land 4, 1994

Pedersen, Wiggo Friestad. Mandals turnforening 1865-1995: en forenings betydning for utvikling av idrettslivet i en sørlandsby. Hovedfagsoppgave. [Oslo]: Norges idrettshøgskole, 1998.

Store Norske leksikon

Opplysninger om kvinnene og opptak i rosporten er fra Per Bønsnæs.

Publisert 26. sep. 2018 16:15 - Sist endret 27. sep. 2018 10:40