Universitetets hukommelse

Didrik Arup Seip, Frede Castberg og Inge Lønning: Kari Høgevold har jobbet for dem alle. Men sjefen hun husker best, var ikke rektor.

Av Anders Nordstoga

Kari Høgevold var 20 år gammel da hun i 1939 fikk jobb som kontorassistent ved Universitetet i Oslo. Det var da rundt 3.000 studenter ved den elitepregede skolen. Stillingene i administrasjonen var ettertraktede.

– Visst var det en god jobb. Jeg ble vel antatt på grunn av søknaden. Jeg hadde ett-årig handelsgymnasium og examen artium. Jeg syntes alltid det var morsomt å jobbe på universitetet. Og jeg steg i gradene. Fra kontorassistent, til kontorfullmektig og til slutt kontorfullmektig i særklasse. Da jeg var 70, måtte jeg slutte, sier Høgevold.

Kari Høgevold ble ansatt ved universitetet i 1939. Foto: Anders Nordstoga.

50 år

Da hun gikk av med pensjon i 1989 hadde antallet studenter ved universitetet nær tidoblet. Administrasjonen var vokst fra en håndfull ansatte til et konglomerat av seksjoner, avdelinger og enheter.

Sommeren 2007 sitter 89-åringen i sin enebolig på Teisen og er redd hun ikke har noe å fortelle. Hun har glemt så meget, sier hun, men ikke så meget som hun tror, skal det vise seg. Når det dukker opp gamle kjente navn, gjør minnene det også.

– Frede Castberg, ja. Han var rektor under Trovik – eller Trovik var direktør under Castberg, korrigerer hun.

Forsnakkelsen sier mye om Universitetets første direktør, Olav M. Trovik. Blant universitetshistoriens mange taleføre skikkelser, har få hatt mer å si enn ham. I 33 år var Trovik blant lederne av Universitetet. Da han først ble universitetssekretær i 1954, var Høgevold allerede for veteran å regne.

Riksarkivarens datter

Til tross for at hun ble født i Bærum, og har bodd hele sitt voksne liv i Oslo, sier Høgevold ”ikkje”.

– Vi bodde en stund i Stavanger og på Voss, så jeg har bittelitt av vossedialekten igjen. Og min far var målmann. Asgaut Steinnes, het han. Det er et navn de gjerne bruker på Jæren. Han ble født på Klepp. Han tok doktorgrad i økonomisk historie.

Ukjent fotograf.

Asgaut Steinnes var blant grunnleggerne av den agrarhistoriske tradisjonen i norsk historieforskning, kan man lese på Wikipedia. Fra 1933 til 1960 var han Riksarkivar. Deretter levde han på statsstipendiat.

For en ung dame blant strenge eldre herrer, hjalp det med en slik en far. I 1939 var rektor ingen ringere enn Didrik Arup Seip, hvis steilhet overfor Terboven skulle medføre internering på Grini og senere i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin.

– Jada, Seip husker jeg godt. Jeg var litt redd ham, selv om han ikke var en veldig streng sjef. Jeg hadde age for alle rektorene. En stund var jeg den yngste på kontoret, og Seip sto veldig høyt i forhold til meg. Han var en svært myndig person, men han kjente jo min far, og jeg kjente miljøet gjennom ham, forteller Høgevold.

Den gamle skolen

– Også var det Magne Hagen, da, fortsetter hun å mimre. – Da jeg begynte, var det Magne Hagen som bestemte alt, i samråd med professorene. Det var Magne Hagen alle henvendte seg til. Han var sjefen før Trovik kom.

Ut ifra det Høgevold forteller, synes det å ha vært en viktig forskjell mellom universitetssekretær Magne Hagen og etterfølgeren. Mens Trovik var en målbevisst spiller i budsjettforhandlinger med departementet, synes ikke Hagen å ha ønsket verken endring eller utvidelser.

– Han satt jo til han var 70 år, godt og vel. Han var absolutt av den gamle skole. Jeg skjønte det – selv om jeg var så ung den gangen – at han ikke var så veldig glad i de nye tingene. Men han måtte finne seg i det. Han var jo vant til å styre det hele som eneste sjef i administrasjonen. Vi var så få den gangen, bare tre-fire stykker i hele sekretariatet, forteller hun.

– Trovik var viktig for å få mer penger til Universitetet. Sammen med sine hjelpere lagde han budsjettet hvert eneste år. Departementet måtte kutte ned rett som det var, men det var de vant til. Trovik satte alltid opp mer enn de ville gi ham. Det var sånn det fungerte.

Okkupasjonen

Knapt ett år hadde Høgevold jobbet på Universitetet da tyskerne inntok Oslo og Universitetsaulaen den 9. april. I september 1940 ble NS-mannen Adolf Hoel innsatt som rektor.

– At Seip de første månedene sto opp mot tyskerne, det tror jeg betød mye for resten av Universitetet. Det kunne vært motsatt, og da vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Men så ble han jo arrestert. Da kom Hoel. Stort sett var han hyggelig mot oss ansatte, men vi visste at han var nazist. Det var veldig vanskelig. Vi prøvde å unngå ham, men vi kunne ikke la være å gjøre ting vi fikk beskjed om. Kontoret måtte gå sin gang. Den tiden måtte vi ta stilling til både det ene og det andre. Det var ingen morsom tid.

Frykten for å si noe galt preget arbeidsdagene under okkupasjonen.

– I begynnelsen gikk Universitetet sin gang, uten at nazistene blandet seg inn, men etter hvert kom det flere NS-folk inn i administrasjonen. Vi måtte alltid være forsiktige, og vite hvem vi snakket med. Man kunne bli arrestert for alt mulig, hvis man sa de gale tingene til de gale folkene. Vi prøvde å unngå å snakke med nazistene – så sant vi kunne.

Formiddagen 30. november 1943 kom tyske soldater inn på Universitetssekretærens kontor og jagde alle ut. Undervisningen ved Universitetet ble avsluttet, og de aller fleste mannlige studenter arrestert. Fra februar 1944 til okkupasjonens slutt jobbet Høgevold i Riksarkivets nysprengte lokaler i gruvene på Kongsberg.

– Arkiveringen måtte gå sin gang. Tidlig hver morgen dro vi inn i gruven med gruvetoget, forteller hun.

Olav M. Trovik

Embetet som universitetsdirektør ble opprettet i 1962. Hele Universitetets administrasjon ble dermed samlet under én sjef. Den første direktøren ble daværende universitetssekretær Olav M. Trovik. Frem til han gikk av i 1987, ble han av mange betraktet som Universitetets egentlige sjef.

 

Rektor Bastiansen og universitetsdirektør Trovik. Ukjent fotograf.

– Trovik, ja. Olav M. Trovik. Jeg hadde mye med ham å gjøre. Olav Meidell Trovik, het han, og han bestemte så å si alt. Han foreslo for det akademiske kollegium at sånn og sånn skulle det være, og da ble det som regel sånn. Han visste hva han ville, men han var ingen skremmende sjef. I grunnen har alle sjefene mine vært veldig hyggelige. Han bestemte aldri noe uten å konferere med rektor, men jeg fikk inntrykk av at det var rektor som spurte Trovik, ikke motsatt, sier Høgevold.

Tonen mellom de ansatte i administrasjonen var meget formell.

– Vi var veldig høytidelige til hverandre. Jeg var jo oppvokst med at fremmede folk skulle si De. Nå sier man visst alltid du til hverandre. Den gang var det slik at den eldste av oss måtte foreslå at man skulle si du til hverandre – hvis man var mye sammen og ble skikkelig kjent med hverandre. Etter krigen sa vi etter hvert mer og mer du til hverandre. Plutselig en dag sa også Trovik at nå måtte vi si du til hverandre.

Kongens medalje

Jobben til Høgevold har for en stor del bestått av å skrive og kopiere brev. I begynnelsen foregikk kopieringen ved at brevene ble lagt i press mellom silkepapir og våte kluter, slik at skriften smittet over på silkepapiret. Senere kom blåpapiret, som ble lagt direkte inn i skrivemaskinen.

Med tiden fikk hun ytterligere oppgaver i tillegg til det vanlige kontorarbeidet. I 1977 fikk hun av rektor jobben med å forberede saker til Det akademiske kollegiums møter og skrive protokoll etterpå. Etter hvert fikk hun også mer og mer av ansvaret for Forelesningskatalogen.

– Først leste jeg bare korrektur. Da jeg begynte, var det Magne Hagen som ordnet alt. Så ble arbeidet med katalogen fordelt mer mellom fakultetssekretærene, og jeg fikk jeg mer og mer med den å gjøre. Det første vi gjorde var å sende rundskriv til alle lærerne om at de måtte sende bidrag innen da og da. Så samlet vi det sammen. Det var en stor jobb, og den ble bare større og større. Katalogen ble tykkere for hvert semester, forteller hun.

I et intervju med Uniforum i 1997 anslo Høgevold at hun hadde 200 overtidstimer årlig med forelesningskatalogen. Hun skrev dem aldri opp.

Kari Høgevold ble i 1985 tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. Landets åttende høyeste dekorasjon gis for ”fortjenester av ekstraordinær nasjonal og samfunnsmessig betydning”.

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:44 - Sist endret 11. nov. 2019 15:06