Tro som vitenskap

Det teologiske fakultet ved UiO var på 1800-tallet preget av en sterk vilje til å bevise at moderne vitenskap kunne baseres på tro. For å studere teologi var troen en forutsetning.

Av Kari Andresen

I jubileumsverket Universitetet i Oslo, 1870-1911 belyser Thor Inge Rørvik ved IFIKK ulike kriser Det teologiske fakultet gikk gjennom på 1800-tallet i prosessen frem mot en moderne vitenskapsforståelse.

-På begynnelsen av 1800-tallet var den viktigste oppgaven for Det kongelige Frederiks universitet å utdanne embetsmenn til administrasjonen av den unge, norske nasjonen - prester, leger og jurister. Det teologiske fakultet ble som det første ved UiO opprettet i 1811, forteller Rørvik.

-I løpet av 1800-tallet gikk teologi fra å være ryggraden i universitetets embetsutdanning til å bli mindre sentral. Det ble sågar reist spørsmål om hvorvidt den teologiske vitenskapen i det hele tatt var mulig å modernisere, sier han.

Teologi og moderne forståelsen av vitenskap

Universitetet i Kristiania var fra begynnelsen av fundamentert på en humanistisk vitenskapsforståelse og en akademisk enhetskultur som tilsa at vitenskap, kultur og religion var uløselig forbundet. Da denne forståelsen etter hvert endret seg og universitetet orienterte seg mer i retning av et vitenskapsbegrep som vektla fri og uavhengig forskning, havnet teologien i en spesiell situasjon. Den hvilte på forutsetninger som det ikke uten videre kunne stilles kritiske spørsmål til. I tillegg hadde fakultetet forpliktelser overfor Den norske kirkes bekjennelses- og læregrunnlag og for å forsyne kirken med prester.

-Da en ny generasjon av teologer med Gisle Johnson i spissen i 1860-årene begynte å stille krav om at teologistudentene måtte være troende, skyltes det ikke bare at de skulle bli prester i Den norske kirke. Det var også et vitenskapelig krav. Bare en som selv hadde troens erfaring kunne tilegne seg en vitenskapelig forståelse av hva teologi innebar, sier Rørvik.

I følge Rørvik var teologiens viktigste oppgave å utvikle en systematisk fremstilling av troens objektive sannhetsinnhold med utgangspunkt i kristendommen som et historisk faktum. Undervisningen i de rent kirkelige aspektene ved teologien var overlatt til Det praktisk-teologiske seminar som ikke var underlagt universitetet, men som sorterte direkte under Kirkedepartementet. Flere av universitetets teologer underviste likevel ved Det praktisk-teologiske seminar.

Gisle Johnsons innflytelse

Asta Nørregaards maleri av Gisle Johnson fra 1885. UiOs kunstsamling. 

-Det som gjør Gisle Johnson til universitetets mest betydningsfulle teolog i tiårene etter 1860, er at han mestret den balansegang som fakultetet var nødt til å gjennomføre for å oppfylle de krav som vitenskapen og kirken stilte. I vitenskapelig henseende utformet han en dogmatikk – en systematisk fremstilling av den kristne tros innhold – som ikke bare levde opp til tidens vitenskapelige krav, men i tillegg viste tydelig forståelse for den individuelle troserfaring.

Vitenskap for spesielt innvidde

På ett punkt brøt Johnson likevel med den moderne vitenskapens idealer. All den tid dogmatikkens utgangspunkt var troserfaringen, betød dette at teologiens dypeste sannheter i prinsippet ikke var tilgjengelig for alle. Teologien måtte derfor sees på som en vitenskap kun for spesielt innvidde. Universitetets teologer kom da også til å isolere seg fra universitetets øvrige vitenskapelige fellesskap frem til en ny generasjon trådte frem i begynnelsen av 1880 årene. De teologiske professorer var likevel i høyeste grad vitenskapens menn og forholdt seg til moderne strømninger, spesielt innenfor den tyske teologi.

Ansvaret overfor kirken tok Johnson gjennom sine forelesninger for generasjoner av teologistudenter. Studentene på sin side videreførte hans lære ved å bringe den ut i menighetslivet. Avgjørende i den forbindelse er det også at de avgjørende autoriteter i den johnsonske dogmatikk var Skriften, de reformatoriske bekjennelser og Luther – og dette var nettopp autoriteter som menighetene kjente og respekterte.

Opptrådde som folkelig predikant

-Johnson bidro selv til å bryte den gamle sosiale og kulturelle barrieren mellom prest og menighet ved at han som professor opptrådte som folkelig predikant, forteller Rørvik. Og de studentene som han bidro til å utdanne, kom til å forme en ny presterolle. Den ”johnsonske” prest var ikke lenger den fjerne og opphøyde embetsmann som kirkefolket kun møtte på prekestolen eller bak sitt skrivebord; det var en prest som deltok i menighetslivet og utøvde aktiv sjelesorg.

Teologiens kulturelle isolasjon

At Johnson maktet å bygge bro mellom universitetsteologien og kirkelivet bidro til at det ble et bredere sosialt rekrutteringsgrunnlag for prestestudiet. Den norske akademiske tradisjon hadde til å begynne med vært dominert av embetsstanden. Rørvik forteller at teologien i den forbindelse fremsto for mange som selve ”brødstudiet”. Det var en billig og kort vei til å få seg et embete, sier han. Johnsons formaninger satte en stopp for dette. Derimot tiltrakk han seg en annen sosial gruppering som fra 1850-årene av skulle bli en stadig større del av universitetets studentmasse, nemlig bondestudentene. Disse brakte selv med seg ideer og verdier fra den pietistiske lekmannsbevegelse og bedehuskultur, noe som tidligere hadde vært utenkelig.

-Den retning fakultetet tok under Johnsons ledelse, førte til at det oppsto en klar kulturell motsetning mellom de fakultetstro teologistudentene og studentmassen for øvrig. I 1859 brøt teologistudentene – med fakultetets velsignelse - ut av Studentersamfunnet og grunnla Den teologiske forening ved universitetet på det de selv kalte et ”snevrere dogmatisk fundament”. Her ønsket man ikke bare å holde studenter fra de øvrige fakultetene utenfor, men også de ”vantro” teologene – de som studerte teologi i hensikt å få seg et embete, forteller Rørvik.

Teologenes isolasjon betød at de kom til å holde seg borte fra det offentlige ordskiftet og den bredere kulturelle diskusjonen som ledet frem mot ”det moderne gjennombrudd”, med alt hva dette innebar av autoritets- og religionskritikk.

-Her hadde den johnsonske teologi ingen bidrag å komme med, sier Rørvik.

-Det er mye som taler for at Johnson selv innså at det var behov for en teologi som var i stand til å møte den moderne kulturens utfordringer. I 1874 trakk han seg tilbake til et professorat i kirkehistorie mens dogmatikken ble overlatt til hans elev Fredrik Petersen (1839-1903).

Den vanskelige moderniseringen

Fredrik Petersen. Foto: Ludvig Forbech.

Rørvik forteller at Fredrik Petersen skulle vise seg godt rustet til å orientere teologien i retning av det bredere kulturelle ordskiftet som den under Johnsons ledelse hadde isolert seg fra. I foredraget Hvorledes bør Kirken møde nutidens Vantro? (1880) understreket han at teologien ikke kunne slå seg til ro med å være akterutseilt i forhold til den moderne vitenskap. Likevel var han i praksis ikke så positivt innstilt til de moderniseringsforsøk som faktisk fant sted, for eksempel den moderne bibelkritikkens teorier og resultater.

-På ett punkt var Petersen imidlertid klar – den moderne vantro måtte oppfattes som et selvstendig, reflektert standpunkt og ikke som et frafall fra kristendommen, slik den ble betraktet i indremisjonskretser. Poenget i hans foredrag var å rette oppmerksomheten mot hva teologien kunne lære av den moderne vitenskap; ikke å omvende frafalne eller vantro, sier Rørvik.

Petersens vilje til kulturåpenhet skulle vise seg å få uante konsekvenser for fakultetet og dets dobbelte forpliktelse overfor vitenskapen og kirken. Hans elever skulle merke dette i fullt mon, da de etter hvert tok det steget inn i den moderne bibelkritikk som Petersen selv hadde skygget unna. Her fulgte de riktignok vitenskapens krav, men kom til å legge for dagen teologiske synspunkter som ikke falt i god jord verken hos kirkens ledere eller i de mange lekmannskretser.

Perioden fra begynnelsen av 1890-årene frem til 1911 skulle bli spesielt vanskelige, og toppet seg med den såkalte professorstriden.

Fakta:

Nesten 1/3 av alle embetseksamner som ble tatt ved universitetet i perioden 1815-1879 var innen teologi.

Det var kun tre lærere på fakultetet fram til 1849. Den femte læreren kom først i 1876.

I begynnelsen av 1870-årene var det rundt 200 studenter ved fakultetet. I 1880 var tallet halvert.

Fakultetets første doktoravhandling ble avlagt i 1876. A. C. Bang disputerte da over sin avhandling Om Kristi Opstandelses historiske Virkelighed. Siden den tid har mer enn 150 disputaser blitt avholdt ved fakultetet.

-Skandalen rundt Johannes Ordings (1869-1929) prøveforelesning, hvor han bestred barnedåpens nådevirkning, virket lammende på fakultetet.

Utnevnelsen av Ording til professoratet etter Fredrik Petersens død, førte til to kirkeministres avgang og varige motsetninger mellom fakultetet og Kirken.

Professor Sigurd Odland gikk i protest mot utnevnelsen av Ording og tok i ettertid aktivt del i opprettelsen av Menighetsfakultetet i 1907, en presteutdanning mer i tråd med den gamle konservative tolkningen av bekjennelsen. Da Menighetsfakultetet noen år senere fikk eksamensrett, hadde Det teologiske fakultet mistet sitt monopol på utdannelsen av prester til Den norske kirke.

- Fakultetet hadde etter beste evne forsøkt å holde tritt med den vitenskapelige utviklingen, men mistet Kirkens fulle støtte underveis,  konkluderer Rørvik.

Av Kari Andresen
Publisert 6. feb. 2013 10:34 - Sist endret 6. feb. 2013 10:34