Det grundtvigianske fakultet

Universitetets første lærerposter i teologi ble besatt av to unge og ukjente nordmenn. De var påvirket av grundtvigianismen – men ikke nok, mente Grundtvig selv.

Av Hallgeir Elstad, professor ved Det teologiske fakultet

I 1813 og 1814 ble lærerpostene ved det nye universitetet i Norge fylt. Det viste seg å være vanskelig å besette lærerpostene i teologi. Etablerte teologer i København – professorene Peter Krog Meyer, som for øvrig var født i Norge, Jens Møller, Peter Erasmus Müller og den senere biskop Jakob Peter Mynster - ble forespurt, men takket nei. Det ble to unge og ukjente nordmenn som fikk ansvaret for å utdanne landets kommende prester og religionslærere.

Ung lærerstab på Teologisk fakultet

Svend Borchmann Hersleb. Maleri av P. Thomsen, ca 1830. Foto:Arthur Sand/UiOs kunstsamling

Den 29-årige Sven Borchmann Hersleb (1784-1836) ble utnevnt som professor i teologi og hebraisk. Han var født i Alstadhaug i Nordland, ble student fra katedralskolen i Trondheim i 1802 og fullførte teologisk embetseksamen ved Københavns universitet i 1807. Fra 1808 til sin ansettelse var han adjunkt ved Vor Frue Skole i København. Den 25 år gamle Stener Johannes Stenersen (1789-1835) ble utnevnt til lektor i teologi. Han kom fra stillingen som kateket ved Vor Frelsers kirke i Christiania. Han var født på Jevnaker ved Randsfjorden. Etter å ha gått på katedralskolen i Christiania, tok han i 1808 eksamen artium ved København universitet og ble teologisk kandidat i 1811.Disse to ubeskrevne bladene som fikk oppgaven med å bygge opp en teologisk universitetsutdanning fra grunnen av i Norge. Inntil 1832 var det ingen andre lærere ved Det teologiske fakultet.

Undervisning og administrasjon

De fordelte fagkretsen slik at Hersleb fikk ansvaret for den gammeltestamentlige og systematiske teologien, mens Stenersen overtok Det nye testamente og kirkehistorien. Mye tid gikk med til undervisning. Hersleb kunne forelese opptil 20 timer i uken. Han tok seg også av det meste av de administrative oppgavene. Etter 1814 var fakultetet høringsinstans i kirkelige og teologiske spørsmål – ­en omfattende arbeidsbyrde. Hersleb hadde ingen stor faglig produksjon, men hans bibelhistoriske lærebok, første gang utgitt i 1812, var nesten enerådende som lærebok i den høyere skole inntil midten av 1800-tallet.

Stenersen om Hans Nielsen Hauge

Stenersen, derimot, hadde et anselig forfatterskap. Han skrev flere kommentarer til nytestamentlige skrifter. Mest omfattende var hans kommentar i fire bind til Paulus-brevene på latin. Som kirkehistorisk forfatter skrev han bindsterke verk om reformasjonshistorie og allmenn kirkehistorie. Hans mest originale arbeid, om vekkelseslederen og legmannspredikanten Hans Nielsen Hauge, ble utgitt i 1827, bare tre år etter Hauges død. Han tegnet et positivt bilde av den norske legmannsvekkelsens grunnlegger, men stilte seg kritisk til hans offentlige forkynnervirksomhet. Hauge mente han selv var «kaldet til Lærer», men Stenersen hevdet at Hauge «foer vild i denne sin Overbeviisning».  Presteembetets enerett til den offentlige forkynnelse i kirken hadde guddommelig opprinnelse:

 «Denne Skik eller denne Indretning, at Læren vorder offentlig forkyndt i Kirken allene ved visse dertil bestemte og indviede Lærere, og at i de Menigheder, som de ere ansatte til at vaage over, Ingen uden deres Minde og Tilladelse maa tiltage sig at lære offentligen, er ingenlunde ny, (...) men er meget mere ligesaa gammel som Kirken selv, og kan derfor heller ikke siges at være af menneskelig men guddommelig Oprindelse.» 

Stener Johannes Stenersen. Maleri av P. Thomsen, 1834. Foto: Arthur Sand/UiOs kunstsamling.

Mot legmannsforkynnelse

Det teologiske fakultet, altså Hersleb og Stenersen, gikk mot å oppheve konventikkelplakaten av 1741. Denne negative holdningen til legmannsforkynnelse kom til å prege den nye prestegenerasjonen utdannet i Norge. Prestenes forhold til legmannsbevegelsen ble preget av avstand og motsetninger.

«de vigtigste i Verden»

Det teologiske fakultet ble opprettet i en tid da reaksjonen mot opplysningen gjorde seg gjeldende i Europa og Norden – gjennom romantikk og konfesjonalisme. Både Hersleb og Stenersen var preget av disse strømningene. Den norske kirkehistorikeren Einar Molland kaller dem «restaurasjonsteologiens menn». Begge de nye lærerne i teologi var influert av N.F.S. Grundtvig. De stod sammen med Grundtvig i hans oppgjør med rasjonalismen, i hans bibelkristne fase. Hersleb og Grundtvig var venner fra tiden i København hvor begge bodde på Valkendorfs kollegium. Stenersen var likeledes preget av den romantisk-religiøse reaksjon mot opplysningen, og brevvekslet med Grundtvig gjennom mange år. Blant annet under påvirkning fra Grundtvig nådde Stenersen frem til et bibelkristent standpunkt med luthersk-konfesjonelt preg. Den teologiske profil ved Det teologiske fakultet i Christiania var således en ganske annen enn ved fakultetet i København, hvor opplysningsteologien fremdeles var den toneangivende. Grundtvig hadde stor tro på «Norges Høiskole». I 1814 skrev han i et brev til Stenersen at de to norske universitetslærerne «nu beklæde de Embeder, jeg for min Part anseer for at være, uden al Overdrivelse, de vigtigste i Verden, thi Norges Høiskole er for mig den, hvorfra sand Christelig Theologi igjen skal udgaae i Verden.»

Grundtvig til Det kongelige Frederiks?

Bildet kan inneholde: tegning, skisse, portrett, illustrasjon.
N.F.S. Grundtvig. Litografi etter maleri av K.A. Jensen

Luthersk bibelteologi kom altså til å prege Det teologiske fakultet under Hersleb og Stenersen. Den grundtvigianske innflytelsen var vesentlig i de første grunnleggende årene av fakultetets historie. Det var til og med på tale å ansette Grundtvig i en lærerpost i historie og som universitetsprest ved det norske universitetet. Både Hersleb og greskprofessor Georg Sverdrup gikk inn for dette. Forslaget ble reist både i 1812 og i 1816, men uten at det førte til noe. Filosofiprofessor Niels Treschow hadde tidligere hatt et positivt forhold til Grundtvig, men han ble kritisk til den mer pågående forkynnelsen fra Grundtvigs side etter dimissprekenen i 1810, «Hvi er Herrens Ord forsvundet af hans Hus?». Når Grundtvig ikke ble knyttet til universitetet i Christiania, var en viktig grunn at Treschow, som høsten 1814 var blitt kirkestatsråd, motsatte seg det.

Grundtvig og haugianerne

Grundtvigs innflytelse i Norge var betydelig. Hans historiesyn fant tilslutning blant flere i en kulturelle og akademiske eliten. Blant dem hørte for eksempel de to professorene Niels Treschow og Georg Sverdrup. Grundtvigs kamp mot rasjonalismen gav ham sympatisører blant haugianerne, det kristne legfolket i Norge. Hans Nielsen Hauge hadde selv lest flere av hans skrifter, og sendte ham også en pengegave på 530 riksbankdaler – for datiden ingen ubetydelig sum – i takknemlighet for det gode han og hans haugianske venner hadde mottatt gjennom hans skrifter. Grundtvig selv hadde sympati med den haugianske bevegelse. «Med Hans Nielsen Hauge vaagnede Folkeaanden i Norge», uttalte han så sent som i 1850.

Grundtvigs makeløse oppdagelse

Det nære forhold mellom de to første lærerne ved Det teologiske fakultet og Grundtvig kjølnet etter at Grundtvig i 1825 kom frem til sin såkalte «mageløse Opdagelse». I stridsskriftet Kirkens Genmæle, som var rettet mot København-professor H.N. Clausens nye verk om «Katholisismens og Protestantismens Kirkeforfatning, Lære og Ritus», angrep Grundtvig Clausens understrekning av nødvendigheten av den frie kritikk av Skriften. Ifølge Grundtvig stilte Clausen seg på samme side som «den kristelige Kirkes Fjender og Guds Ords Foragtere i Landet». Clausen innførte et nytt «eksegetisk pavedømme» for legfolket, men kirken kunne ikke bygge på skrifttolkninger som endret seg gjennom tidene. Den opprinnelige kristendom måtte søkes i den apostoliske trosbekjennelse, fordi denne stammet direkte fra Kristus. Dermed var Kristus selv til stede i sitt ord i menigheten, som var samlet om døpefont og nattverdbord.

Ikke støtte for den kirkelige anskuelse

Denne «kirkelige anskuelse» kunne ikke Hersleb og Stenersen gi sin støtte. De holdt fast på Bibelen som troens – og kirkens - grunnlag. Men deres biblisisme var på ingen måte noen ekstremvariant. De hadde syn for det historisk betingede i Bibelen, og at den også kunne inneholde uhistoriske trekk. Stenersen polemiserte offentlig mot «anskuelsen», og Grundtvig uttalte seg etter hvert med skuffelse over nordmennene. Hersleb «farer vild eller er standset paa Halv-Vejen», skrev han i et brev til den fremste grundtvigianeren i Norge, W. A. Wexels. Og med Stenersen stod det enda verre til: «Ham maa jeg indtil videre glemme», skrev Grundtvig.

Skuffet over de norske prestemakerne

Noe av Grundtvigs skuffelse over Hersleb og Stenersen og Det teologiske fakultetet handlet også om den retning som presteutdannelsen i Christiania kom til å utvikle seg i. Hersleb og Stenersen delte ikke Grundtvigs begeistring for den nordiske folkeånd. De fortsatte den akademiske tradisjon med å undervise på latin – og forutsatte hele den klassiske dannelse som basis for prestestudiet. De var ikke annet enn «prestemagere», uttalte Grundtvig i sin frustrasjon over nordmennene.

«Hersleb-Stenerske» prester inntar landet

Hersleb og Stenersen bidro til å danne en ny norsk prestegenerasjon etter 1814. Fra 1820-årene av ble de geistlige embetene fylt opp med “Hersleb-Stenerske» prester. Mange i den eldre prestegenerasjonen takket av mot slutten av 1820-årene. I 1835 var tre fjerdedeler av prestene som satt i embete utdannet ved Det teologiske fakultet. Einar Molland hevder at dette er det mest markerte generasjonsskifte i den norske prestestandens historie siden. Til tross for Hersleb og Stenersens brudd med Grundtvig fortsatte den grundtvigianske innflytelsen å gjøre seg gjeldende. Flere av den nye prestegenerasjonen ble påvirket av Grundtvigs tanker både før og etter 1825.

Kilder:

Når det gjelder Hersleb og Stenersens biografier, se Hallgeir Elstad, «Svend Borchmann Hersleb», Jon Gunnar Arntzen (ed.), Norsk biografisk leksikon. Bd. 4 (Oslo: Kunnskapsforlaget 2001); Hallgeir Elstad, «Stener Johannes Stenersen», Jon Gunnar Arntzen (ed.), Norsk biografisk leksikon. Bd. 8 (Oslo: Kunnskapsforlaget 2004). Se for øvrig Andreas Brandrud, «Teologien ved det norske universitet 1811-1911», Norsk Teologisk Tidsskrift 12 (1911), 201-280; Einar Molland, «Det teologiske fakultets historie 1811-1961», Norsk Teologisk Tidsskrift 63 (1962), 273-297.

Banning, Knud 1980. «Det teologiske fakultet 1732-1830», i: Leif Grane (ed.), Det teologiske fakultet. Bd. V: Københavns Universitet 1479-1979 (Købehavn: G.E.C. Gads forlag), 283-323

Brandrud, Andreas 1911. «Teologien ved det norske universitet 1811-1911», Norsk Teologisk Tidsskrift 12, 201-280

Christensen, Georg og Stener Grundtvig (ed.) 1926. Breve fra og til N.F.S. Grundtvig. Bd. II (1821-1872) (København: Gyldendalske boghandel), 128, 266

Hersleb, Svend Borchmann 1812. Lærebog i Bibelhistorien udarbeidet især med Hensyn paa de høiere Religionsklasseri de lærde Skoler (Kjøbenhavn: Brummer).

Collett, John Petter 2011. 1811-1879: Universitetet i nasjonen. Bind 1 av Universitetet i Oslo 1811-2011 (Oslo: UniPub).

Molland, Einar 1979. Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bd. 1 (Oslo: Gyldendal), 106, 110, 113, 115

Seierstad, Andreas 1923. Kyrkjelegt Reformarbeid i Norig i Nittande Hundraaret. Fyrste bandet. Norvegia Sacra (Bergen: Lunde), 264.

Skrondal, Anders 1929. Grundtvig og Noreg. Kyrkje og skule 1812-1872. Bibliotheca Norvegiæ Sacræ (Bergen: Lunde), 48, 54-55

Stenersen, Stener J. 1827. Hans Nielsen Hauges Liv, Virksomhed, Lære og Skrifter (Kjøbenhavn), 90.

Thorkildsen, Dag 1996. Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre. KULTs skriftserie nr. 70 (Oslo: Norges Forskningsråd), 39-43.

 

Av Hallgeir Elstad
Publisert 26. mars 2020 16:36 - Sist endret 3. apr. 2020 08:50