«Danne sig til duelige Kirkens og Statens Tjenere»

Det teologiske fakultet fikk først en offisiell studieplan i 1832. Før dette hadde de to universitetslærerne Hersleb og Stenersen utarbeidet foreløpige studieplaner. Planene var ambisiøse og teoritunge.

Av Hallgeir Elstad, professor ved Det teologiske fakultet

Bildet kan inneholde: tekst, font.
Utsnitt fra Norske universitets- og Skoleannaler 1834-1835

I 1817 forelå et forslag som i hovedtrekk bestod av to hovedfag for et teologisk studium som var beregnet til to og et halvt års varighet. Bibelfag var det ene av disse, og her ble det lagt opp til en fullstendig innføring i bibelhistorien. Det andre hovedfaget var systematisk teologi, som omfattet «den christelige Troslære og Moral i forbindelse med en kort fremstilling af Den almindelige Sædelære, og den naturlige Religion, samt Dogmernes Historie.» Kirkehistorien ble ikke regnet som noe egentlig hovedfag, men et støttefag som skulle leses sammen med verdenshistorien.

Studieplan med idealer

I «Studieplan for dem, der ville studere Theologie ved det Kongelige Fredriks Universitet i Tidsløbet 1825-1828» fremheves bestemte idealer for dem som skulle studere teologi. Utgangspunktet er at alle vitenskaper på grunnleggende måte utgjør en enhet. En sann vitenskapelig dannelse er noe mer enn å huske det man leser eller hører. Det er å tilegne seg en egen levende erkjennelse av sannheten. Dermed er det akademiske studium ikke bare en forberedelse til selve utøvelsen av en fremtidig stilling eller kall, men også en forberedelse til videre og mer individuell vitenskapelig virksomhet etter at den formelle utdannelse er fullført.

Fordypning og bredde

Idealet var at den faglige virksomhet ikke opphørte ved embetseksamen, men ble videreført etter endt studium. Studentene ble også oppfordret til å bruke enhver anledning til «at forøge deres Kundskaber, udvide deres Synskreds og uddanne deres Anlæg, uden dog derfor at tabe deres nærmeste Formaal af Sigte.» Dannelsesidealet er fordypning så vel som faglig bredde. Som et tredje punkt påpekte studieplanen sammenhengen mellom teoretisk studium og praktisk liv: «De theologiske Studerende ville endeligen ingensinde glemme, at den Indsigt, de erhverve sig, først da er levende, naar den afpræger sig i deres Forhold, og at den er uværdig og uduelig til det Kald, for hvilket han danner sig, der ei med grundig Indsigt forener Gudsfrygt og rene Sæder.»  

Svend Borchmann Hersleb. Maleri av P. Thomsen, ca 1830. Foto: Arthur Sand/UiOs kunstsamling

Ambisiøs studieplan

Studieplanen skisserte et ambisiøst opplegg for tilegnelsen av forkunnskaper som for teologistudiet. Språkfagene var her avgjørende. Studentene måtte vedlikeholde og utvide grundig grammatikalsk kunnskap i det greske, latinske og hebraiske språk. De måtte dessuten tilegne seg en klar oversikt av den alminnelige verdenshistorien og ha kjennskap til viktige deler av filosofien.  Det var en forutsetning at studentene skulle kunne lese og forstå tysk, og nyttig om man også hadde kjennskap til flere andre nyere språk.

Faglig bredde hørte med til forutsetningene som studieplanen regnet med. Det var selvsagt at studentene fulgte de teologiske forelesningene. I tillegg oppfordret studieplanen dem til å følge filologiske, filosofiske og historiske forelesninger, lese relevant litteratur og å øve seg i muntlig og skriftlig latin.

Lite praktisk-teologisk utdannelse

Den teoretiske side av teologistudiet ble vektlagt og lite ble gjort for studentenes praktisk-teologiske utdannelse. Først og fremst var dette et ressursspørsmål. Hersleb og Stenersen hadde mer enn nok med den teoretiske undervisningen. Det var også en utfordring at de teologiske kandidatene reiste fra universitetet straks de var ferdig med embetseksamen, så det ble vanskelig å tilby noen form tilleggsutdannelse i praktisk teologi. Den såkalte dimissprekenen (prøvepreken) og en kateketisk prøve forble dermed den praktisk-teologiske utdannelse for teologene.

«Danne sig til duelige Kirkens og Statens Tjenere»

Fraværet av praktisk teologi som en organisert del av teologistudiet kommer tydelig til uttrykk i teologisk studieplan for 1825-28: «Da de nærværende Omstendigheder ei tillade, at den practiske Theologie i Forelæsninger ved Universitetet kan blive foredragen, saa forventes, at de, der opofre sig til det theologiske Studium, ville under deres Ophold ved Universitetet, især efter at have tilendebragt deres Forberedelse til den theoretiske Examen, samvittighedsfuldt benytte enhver Anledning til ogsaa i denne Henseende at danne sig til duelige Kirkens og Statens Tjenere.»  

Praktisk teologisk seminar

Det teologiske fakultet å understreket altså den klassiske dannelse. Gode forkunnskaper i gresk og hebraisk ble sett på som helt avgjørende for arbeidet med de eksegetiske disipliner. Vektleggingen av det klassiske utdannelsesideal førte til at oppmerksomheten i teologistudiet i det vesentlige ble konsentrert om teoretisk ferdigheter. Den praktiske side ved utdannelsen ble først gradvis satt på dagsorden. Rundt 1830 kom dette spørsmål i fokus. Flere tok til orde for teologenes behov for praktisk øvelse som del av deres forberedelse til prestetjenesten. I 1830 var et privat lovforslag om dette blitt reist i Stortinget, og i 1833 foreslo Det teologiske fakultet å opprette et praktisk-teologisk seminar. Det ble realisert i 1834, men uten å knytte det til Universitetet på tilsvarende måte som det filologiske seminar. Det meste av undervisningen ble allikevel besørget av professorene ved teologisk fakultet. Hersleb underviste i homiletikk, Stenersen i kateketikk. Lærere utenfra ble ansvarlig for undervisningen i kirkerett og musikk.

Ingen suksess

Seminaret ble imidlertid ingen suksess. Oppslutningen om undervisningen fra studentenes side viste seg å bli mindre enn forventet. Trolig var årsaken at undervisningen ikke var obligatorisk, og det var heller ingen eksamen ved seminaret. Man hadde ikke gått inn på dette av hensyn til de teologiske studentenes økonomiske situasjon. Et obligatorisk praktisk-teologisk seminar ville forlenge presteutdannelsen og dermed gjøre den dyrere for studentene. Det viste seg også å bli et problem å skaffe forelesere. Professor Stenersen ble syk og døde allerede året etter opprettelsen, Herslebs virketid ved seminaret ble to år.

Kilder:

Aukrust, Knut 1986. ”Teologistudiet på norsk”, Norsk Teologisk Tidsskrift 87.

Collett, John Petter 2011. 1811-1879: Universitetet i nasjonen. Bind 1 av Universitetet i Oslo 1811-2011 (Oslo: UniPub).

Elstad, Hallgeir 1998. «…midt i den norske kirke…» Det praktisk-teologiske seminar gjennom 150 år, 1848-1998. Det praktisk-teologiske seminars skriftserie nr. 3 (Oslo: Det praktisk-teologiske seminar), 15-17

Holmboe, C.A. 1835. Norske Universitets- og Skole-Annaler. Første Bind (1834-35) (Christiania: C.A. Holmboe), 190-195.

Skifte, Ola 2000. ”Peter Deinboll”, Jon Gunnar Arntzen (ed.), Norsk biografisk leksikon. Bd. 2 (Oslo: Kunnskapsforlaget).

Treschow, Niels 1828. Christendommens Aand, eller Den evangeliske Lære frimodig og upartisk beskreven (Christiania: Grøndahl).

Av Hallgeir Elstad
Publisert 30. mars 2020 10:43 - Sist endret 30. mars 2020 11:03