Hva er rase?

Hva er rase? Dette var tittelen på en serie TV-programmer som NRK sendte vinteren 1965. Alle deltakerne var akademikere. Fire av fem fra UiO.  De drev folkeopplysning med et antirasistisk budskap. Programmene gir et interessant bilde av 1960-tallets vitenskapelige ideer om rase og om et etnisk homogent Norge.

Raser i Norge?

I løpet av en programserie om rase og rasisme på til sammen 2 timer og 40 minutter så finnes det knapt en eneste referanse til norske forhold. Det er mange henvisninger til Nazi-Tyskland og jødeforfølgelsene. Veldig mye handler om USA og «rasekonfliktene» i sørstatene.

Bildet kan inneholde: font, tekst.
Fjernsynsprogrammets intro. Det er ikke lenger offentlig tilgjengelig i NRKs nettarkiv. Skjermdump fra NRK. 

Først helt på tampen av serien reiser programlederen, antropolog Arne Martin Klausen, spørsmålet om «vi selv har eller kunne tenkes å ha lignende problemer». Sosiologen Johan Galtungs respons er at vi kanskje «kan være verre enn andre»: Gallupundersøkelser viser at «vi synes vi selv er nokså prektige og nokså gode», janteloven gjør at nordmenn har en «tendens til å trykke ned det menneske som er litt annerledes», og vi har «en meget homogen og ensartet kultur med særdeles liten trening i å oppleve folk som er annerledes, og da spesielt andre raser».

Et homogent Norge

Bildet kan inneholde: panne.
Johan Galtung. Fotograf: Ukjent. Portrettet er udatert.

Både her og ellers i programmet framgår det altså at Norge ble ansett som både kulturelt og rasemessig homogen. Nordmenns eventuelle rasistiske holdninger var derfor noe som først kom til overflaten dersom de slumpet til å treffe på en utlending av fremmed rase. Galtung valgte riktignok, som han sa, å se bort fra «de helt spesielle forhold lengst nord i vårt land». Han anså altså ikke det nordlige Norge som homogent, men dette var altså noe «helt spesielt» som ikke rokket ved hans generelle bildet av et rasemessig og kulturelt ensartet Norge.

Galtung siktet rimeligvis til samene og muligens kvenene. Samer har imidlertid tradisjonelt vært bosatt i store deler av Norge, ikke bare «lengst nord». På 1960-tallet bodde det dessuten samer i for eksempel Oslo. Dessuten fantes det minoriteter som tatere/romani, rom, jøderkvener og skogfinner. Årsaken til at Norge allikevel kunne framstå som kulturelt ensartet for Galtung og andre av hans samtidige ligger antakelig i at Norge i lengre tid hadde ført en hardhendt fornorskingspolitikk og at samfunnsklimaet var slik at mange mennesker med minoritetsbakgrunn unngikk å gi offentlig utrykk for sin annerledeshet. Denne diskrimineringen i samtid og nær fortid var imidlertid ikke tema i programmet.

Ikke rasediskriminering i Norge?

Hva er årsaken til dette? Kanskje var det slik at den gikk under radaren; Akademikerne var ikke i stand til å se diskrimineringen, fordi den hadde en karakter som bidro til å gjøre minoritetene usynlige. En annen årsak ligger antakelig i at minoritetene ikke ble ansett som «raser». Eventuelle fordommer og diskriminering ble derfor ikke forstått som «rasediskriminering». Dette er kanskje ikke oppsiktsvekkende sett med vår tids briller. Men saken er at få tiår tidligere hadde det vært vanlig i Norge, også innen akademia, å tenke på og snakke om både samer, jøder, kvener, tatere og «sigøynere» som rasemessig annerledes. Samtidig som den offentlige fornorskningspolitikken handler om å forandre minoritetenes kultur, språk og livsstil, så hadde «rase» vært en del av det vokabularet som ble benyttet for å forske på, og tenke og snakke om nasjonen, minoriteter og minoritetspolitikk. Her hadde det altså skjedd en stor endring siden mellomkrigstiden. I hvert fall i det offisielle og akademiske språket. Det er imidlertid utenkelig at ikke tradisjonelle raseforestillinger levde videre også i Norge og påvirket 1960-tallsmenneskers holdninger og handlinger overfor minoriteter. Men verken dette, eller vår egen nære norske historie med raseforskning, rasisme og rasehygieniske ideer var altså tema for programserien. (http://www.isita-org.com/jass/Contents/2017vol95/Kyllingstad/Kyllingstad.pdf)

Ledd i en internasjonal kampanje

Bildet kan inneholde: plakat.
Norsk versjon av What is race? 1964. Det avbildede eksemplaret tilhører Nasjonalbiblioteket.

Programserien formidlet innsikter fra internasjonal vitenskap. Bakgrunnen var en internasjonal kampanje i regi av UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. I 1964 ble UNESCOs pamflett What is race? utgitt på norsk, og det var TV-seriens programleder Arne Martin Klausen som også stod bak den norske versjonen av UNESCO-pamfletten.

UNESCOs raseerklæringer

UNESCO ville bekjempe rasisme ved hjelp av vitenskapelig opplysning. Som ledd i dette initierte de i 1950 en vitenskapelig konsensuserklæring om rasespørsmålet. Denne ble fulgt opp av en ny vitenskapelig erklæring året etter. Årsaken til at det ble skrevet to vitenskapelige erklæringer om rase, lå i faglige uenigheter. Men begge erklæringer har samme hovedbudskap: Det er ikke grunnlag for å snakke om høyt- og lavtstående raser. Kulturforskjeller mellom folkegrupper er ikke resultat av medfødte psykologiske raseforskjeller. Det finnes ikke og har aldri eksistert rene raser. Raseblanding er ikke skadelig.

Rase som biologi og rase som sosial konstruksjon

Begge erklæringene understrekte imidlertid at raser «finnes» og at rase er et begrep som genetikere og biologiske antropologer benytter og vil fortsette å benytte i sine studier av menneskets evolusjonshistorie. Men det ble satt en tydelig grense mellom dette vitenskapelige rasebegrepet, og «rase» slik det gjerne blir forstått av folk flest og slik det preger rasistisk ideologi. «Rase» framstod altså som betegnelse for to ulike ting; et legitimt biologisk begrep og en illegitim «sosial myte». Antropologen Ashley Montagu, som ledet arbeidet med den første erklæringen, beskrev rase som «menneskehetens farligste myte», man hadde ikke suksess med å overtale resten av ekspertkomiteen til å ta avstand fra bruken av et biologisk rasebegrep i humangenetisk og fysisk-antropologisk forskning.

Programserien sammenfalt dessuten i tid med lanseringen av to nye, sammenkoblede UNESCO-erklæringer. Proposals on the biological aspects of race (Moskva 1964) la premisser for Statement on race and racial prejudice (Paris 1967). Den siste var skrevet av samfunnsforskere og tok for seg rase som en sosial konstruksjon og rasisme som samfunnsproblem og foreslo antirasistiske tiltak. Erklæringen innebar en erkjennelse av at vitenskapelig folkeopplysning ikke var nok. Raseideene hadde utspring i diskriminerende samfunnsforhold. Skulle man få bukt med rasismen måtte disse samfunnsforholdene endres.

Bildet kan inneholde: tekst, font, dokument.
Statement om race and racial prejudice. UNESCO, 1967.

NRK og rasebegrep(ene)

NRKs programserie har samme innretning som UNESCOs kampanje. Rasisme skal motarbeides ved at vitenskapelige eksperter deler av sin kunnskap og opplyser folket. Men samtidig ga programmene rom for ulike perspektiver og vitenskapelige tradisjoner. Seerne ble ikke presentert med et entydig rasebegrep, men med fikk forståelse for at det fantes rasebegrep innenfor forskjellige disipliner, og at disse hadde ulike formål. Sosiologiske perspektiver belyste rase og rasisme som samfunnsfenomen. Populasjonsgenetiske perspektiver belyste rase som biologisk konsept. Raser ble altså ikke presentert som noe som finnes (eller ikke finnes) i seg selv. I stedet presenteres rase som et begrep (eller rettere ulike begreper) som gir et mer eller mindre korrekt bilde av virkeligheten. Men både biologiske og sosiologiske perspektiver var ment å bidra til et overordnet antirasistisk budskap.

«Det klassiske rasebegrep»

Tidlig i programserien ga genetikeren Birger van der Hagen et kort riss av det biologiske rasebegrepets historie, fra Carl von Linnes naturlige klassifikasjonssystem på 1700-tallet og fram til genetikkens inntog. Det gamle «klassiske» rasebegrepet dreide seg om deskriptiv klassifisering av mennesker ut fra ytre fysiske egenskaper. Man tok for seg en gruppe, og utpekte «de egenskaper som man ser som typiske for gruppen». Rasen ble definert gjennom en gjennomsnittstype. Dette rasebegrepet var ifølge van der Hagen, basert på en uholdbar ide om at det eksisterte rene raser. Det tok ikke hensyn til variasjoner innad i gruppen. Dessuten tok det utgangspunkt i ytre egenskaper, ikke i selve arveanleggene. Dette rasebegrepet var derfor avleggs sett fra et moderne populasjonsgenetisk synspunkt.

«Det sosiologiske rasebegrep»

Ifølge Johan Galtung kunne «dette alderdommelige begrep» allikevel anvendes i samfunnsforskningen. Det var nemlig et slikt rasebegrep folk flest tok utgangspunkt i, dersom de levde i et samfunn der rase tillegges viktighet. Det ville derfor «være galskap å ikke rette meget av sin forskning inn mot rasebegrepet samme hvor meget man måtte beklage {at det eksiterer}». Rasebegrepet slik det fungerer i samfunnet, innebærer at mennesker kategoriseres ut fra kjennetegn som er biologiske, synlige, varige og arvelige. Slike rasekjentegn er altså noe man ikke kan slippe unna. Og de brukes til å bestemme folks plass i samfunnet. Men det er ikke gitt at det skal være sånn at «rase» spiller en rolle i samfunnet, ifølge Galtung; det har ikke alltid vært sånn, og det trenger ikke alltid forbli slik.

Det genetiske rasebegrep

Arne Martin Klausen. Bildet er tatt i 1987. Fotograf: Ukjent.

«Dette er en sosiologs måte å snakke om raser på» kommenterte programleder Arne Martin Klausen, og spurte så hvordan medisinen snakker om rase. Van der Hagen påpekte da man nå har lagt det gamle «deskriptive» rasebegrepet bak seg. Det var ikke lenger like vanlig å studere ytre egenskaper. I stedet så man på indre egenskaper, særlig blodtyper. Fordi man viste hvordan disse egenskapene nedarves, var det mulig å kartlegge de bakenforliggende arveanleggene. Man var nemlig ikke lenger opptatt av å finne typiske enkeltindivider, hevder han, men å undersøke hyppigheten av ulike arveanlegg i forskjellige «isolater». Raseforskjell ble altså definert som en forskjell i hyppighet av ulike arveanlegg mellom menneskegrupper.

Rasedannelse

Denne populasjonsgenetiske definisjon av rase ble utdypet av biologen Birgit Brantzæg Merton. Hun framholdt at raser oppstår ved at befolkninger blir isolert fra andre befolkninger. Ulike befolkningers genetiske sammensetning (hyppigheten av ulike gener) vil så endre seg over tid. På grunn av mutasjoner (som skaper nye arveanlegg), naturlig seleksjon og tilpasning til ulike naturmiljøer (eksemplifisert gjennom hudfarge, som forklares som resultat av tilpasning til ulik eksponering for sollys under ulike himmelstrøk) og drift, altså tilfeldig endring av gen-frekvenser i isolerte befolkninger.

Bekreftet genetikken rasenes eksistens?

Merton og van der Hagen var opptatt av å fremheve forskjellen mellom deres eget rasebegrep og det «klassiske rasebegrep» som stilte opp gjennomsnittstyper og baserte seg på ytre fysiske egenskaper med ukjente arvegang. De var også opptatt av å påpeke at det er glidende overganger mellom raser, og stor variasjon innenfor rasene, og at det derfor er helt tilfeldig hvor man setter grensene mellom raser og dermed også hvor mange menneskeraser man opererer med.

Til tross for dette var Merton og van der Hagen svært opptatt av å trekke opp grenser mellom raser.  Hele det første programmet var viet likheter og forskjeller mellom det de omtalte som «de store rasegrupper»: den negroide, mongoloide, kaukasoide og australoide rase og indianere - også kalt «den røde rase». Disse «rasene» ble karakterisert ved hjelp av ytre fysiske kjennetegn, i form av tradisjonelle raseegenskaper (som hudfargen, øyets mongolfold, hårtype osv.) Merton hevdet dessuten at raseinndelinger basert på studiet at genfrekvenser i befolkninger, sammenfalt med disse tradisjonelle raseinndelingene basert på ytre egenskaper. Moderne populasjonsgenetisk forskning bekreftet altså, tilsynelatende, de konklusjoner som hadde blitt trukket innenfor den visstnok utdaterte deskriptive og typologiske raseforskningen.

Det inkonsekvente rasebegrep

Det er imidlertid vanskelig å se at denne konklusjon kunne begrunnes i de dataene Merton presenterte. Blant dagens populasjonsgenetikere og biologiske antropologer er det vanlig å hevde at rasebegrepet gir en misvisende forståelse av human genetisk variasjon. Et hovedargument er at det ikke er noe sammenfall i fordelingen av ulike gener i verdens befolkninger. Tar du utgangspunkt i hyppigheten av et gen (eller én arvelig egenskap) vil du kunne lage én raseinndeling. Tar du utgangspunkt i et annet gen eller en annen arvelig egenskap, vil du kunne lage en annen raseinndeling, og de to inndelingene vil ikke overlappe. I programmet vises flere kart over human genetisk variasjon som kunne ha blitt brukt til å illustrere nettopp dette poenget.

Bildet kan inneholde: kart, verden.
Kart A. Skjermdump fra NRKs produksjon.

Et kart (A) fordelingen av «de store rasegrupper» i verden.

Bildet kan inneholde: verden.
Kart B. Skjermdump fra NRKs produksjon.

Et annet (B) viser hyppighetene av individer som har arvet evnen til å kjenne smaken av det kjemiske stoffet PTC. 

Bildet kan inneholde: verden.
Kart C. Skjermdump fra NRKs produksjon.

Et tredje kart (C) viser utbredelsen av blodtype B. Vi ser at det ikke er noe overlapp mellom fordelingen i verden av disse arvelige egenskapene, og ingen av dem sammenfaller med «de store rasegrupper».

Det klassiske rasebegrepets gjenoppstandelse?

Til tross for dette, så hevdet Merton allikevel at det var mulig med utgangspunkt i blodtyper, å stille opp fem hovedraser, som tilsvarte tradisjonelle raser basert på ytre fysiske kjennetegn.

Bildet kan inneholde: design, font.
Kart D. Skjermdump fra NRKs produksjon.

Kartet som skulle illustrere dette (D) viser imidlertid ikke noe slikt. Kartet gir ikke noe grunnlag for å vurdere i hvilken grad den globale fordelingen av blodtyper sammenfalle med de antatte raseforskjellene. Kartet tar i stedet disse raseforskjellene som gitt, og angir hyppigheten av ulike blodtyper innenfor allerede definerte kategorier. I kart C kan vi lese at det er store variasjoner i hyppigheten av blodtype B innenfor den såkalte kaukasiske rase og at denne blodtypen er like vanlig innenfor store deler av det «mongoloide» raseområdet som innenfor det «kaukasoide». I kakediagrammet i kart D blir denne kunnskapen usynlige, idet den mørkegrå sektoren er ment å angi hyppigheten av blodtype B innenfor hele den «kaukaiske» rasen. Dette var i praksis det samme som å «stille opp en gjennomsnittstype», altså en tankeoperasjon som ifølge van der Hagen utgjorde kjernen i «det klassiske rasebegrepet», og egentlig hørte hjemme på vitenskapshistoriens skraphaug.

Proposals on the biological aspects of race

TV-programmets inkonsekvente bruk av rasebegrepet, speilet en uavklart internasjonal vitenskapelig debatt. Også UNESCOs Proposals on the biological aspects of race (Moskva 1964) var uklar. Det framholdes at inndelinger av menneskeheten i “raser” er delvis «konvensjonell” og delvis «arbitrær». Det påpekes dessuten at mange biologiske antropologer mener at raseinndelinger har liten relevans for forskningen på human biologisk variasjon. Erklæringens forfattere tok imidlertid ikke stiling til dette spørsmålet, som det sannsynligvis hersket uenighet om i ekspertgruppen.

Statement on Race and Racism

Mye er endret siden den gang. Den dominerende holdningen i dag er nettopp at rase er et begrep som er lite egnet til å beskrive og forklare human genetisk variasjon. I 1996 vedtok American Association of Physical Anthropologists (AAPA) en Statement on Race and Racism. AAPA er den internasjonalt ledende vitenskapelige organisasjonen for biologisk antropologi med medlemmer fra hele verden. De presenterte sin Statement som en revisjon av UNESCO-erklæringen fra 1964. I den oppdaterte 2019-versjonen av AAPAs erklæring heter det at menneskeheten ikke kan deles naturlig inn «racial genetic clusters» og at det vestlige rasebegrepet ikke har utgangspunkt i biologiske realiteter, men i diskriminerende politikk, kolonialisme og undertrykkelse.

Av Jon Røyne Kyllingstad
Publisert 8. apr. 2020 13:46 - Sist endret 9. apr. 2020 13:39