English version of this page

Da distriktslegene fikk universitetsstatus

Å være lege ute i distriktene er den vanligste formen for legevirksomhet. Men på 1950- og 60-tallet kom sykehusutbyggingen, ekspertisen og vitenskapen inn i medisinfaget for fullt. Statusen til den tradisjonelle distriktslegen falt, og det var fare for legemangel i landet. Løsningen fantes på universitetet.

Medisinstudent Øyvind Yksnøy leker distriktslege på Bamsesykehuset, i forbindelse med Medisinstudentenes Humanitæraksjon 2003. Foto: Heidi Bakken.

Av Linn Stalsberg

Å utdanne allmennleger var av største viktighet allerede da Det medisinske fakultet ble opprettet ved det nyetablerte norske universitetet i 1813. For leger på 1800-tallet var hverdagen preget av kontakt med folk, for behandling og lindring av sykdommer, skader og sår. Samt infeksjonssykdommer som man enda ikke hadde kunnskap om hvordan spredte seg. Folk flest aksepterte i stor grad sykdom og død som en naturlig del av livet, og behovet for leger var ikke ansett som like skrikende som i dag. Da medisinundervisningen startet, var det bare omtrent 100 leger i Norge.

Tidlig veiskille ved fakultetet

I 1824 skjedde et tidlig veiskille i faget: Da fikk landet sin første professor i hygiene. Pasientrettet virksomhet og samfunnsrettet helsearbeid skilte lag. Sykehusvesenet hadde så vidt begynt å gro, men spesialister fantes knapt.

Mange av disse medisinstudentene fra 1940-tallet ble sannsynligvis distriktsleger. Ukjent fotograf/MUV

Tøff verden utenfor studiet

Frem til turnustjenesten ble etablert i 1954 ble nyutdannende medisinere kastet ut i praksis uten særlig klinisk erfaring. Mange unge leger hadde sjokkartede møter med virkeligheten, der de alene som distriktslege fikk ansvar for mange mennesker og alle slags sykdommer. Ofte utenfor allfarvei.

Distriktslegestanden i krise

Å være allmennpraktiker ble inntil 1950-tallet ikke ansett å ha noe vitenskapelig eller akademisk fundament, og derfor var det heller ikke ansett som et eget universitetsfag. Stadig færre medisinstudenter valgte å bli allmennleger. De ville arbeide på sykehus, enten som forskere eller leger. Sykehusutbyggingen skjøt fart, og det var der spesialiseringen og den sterkeste utviklingen i faget skjedde. Allerede i 1953 var 45% av norske leger ansatt ved sykehus.

Distriktslegen mistet status og standen dro på årene: Mellom 1956 og 1966 ble andelen distriktsleger over 50 år fordoblet. Og selv om distriktslegene var populære i nærmiljøet, slet mange med en enorm arbeidsbelastning. Dette kunne nok virke avskrekkende. Totalt sett førte dette til en krise for allmennpraksisen.

Støtteordninger for allmennlegene

Det medisinske miljøet erkjente den kritiske tilstanden for allmennlegene, og de prøvde å finne en kur. Den norske legeforening skred til verks. Først ved å etablere sykehjelps- og pensjonsordninger for distriktslegene i 1965. Ordningene ga trygghet. I 1967 styrket de videre- og etterutdanningen.

Etablering av Institutt for allmennmedisin

Den største begivenheten var likevel åpningen av Institutt for allmennmedisin i 1968 ved Universitet i Oslo. Legeforeningens president, professor Martin Seip, sa i åpningstalen at denne var en historisk dag for norsk og nordisk medisin. Instituttet var det første av sitt slag i Norden og et av de første i verden. At allmennmedisin ble et selvstendig akademisk fag ville heve statusen til allmennlegen mente Seip. Målet var at praktikeren endelig skulle møte akademikeren for gjensidig respekt.

Christian Frederik Borchgrevink . Maleri av Hedda Gjerpen 1994.

Finansiert av Legeforeningen

Opprettelsen av instituttet ble finansiert av Legeforeningen med et 5-årig gaveprofessorat, et ferdig utstyrt institutt, samt midler til utstyr og drift. Instituttet fikk lokaler første etasje i det gamle søsterhjemmet på Røde Kors Klinikkens område. I 1969 ble indremedisiner Christian Frederik Borchgrevink vår første professor i allmennmedisin og gikk straks i gang med å bygge opp instituttet. Han ble ved instituttet helt til han gikk av med pensjon i 1994.

Ikke bare Legeforeningen, men også fagforeninger og helsemyndigheter ønsket å bedre allmennhelsetjenesten og dro sammen i samme retning for å etablere instituttet.

Tidsånden hjalp til

Allmennmedisin ble altså universitetsfag i 1968 og hadde i samme periode stor vekst. Flere mener dette har sammenheng med tidsånden: radikale studenter og periodens antiautoritære holdninger med fokus på desentralisering. Og en idealistisk idé blant 68’erne: Man skulle være i folkets tjeneste. Distriktslegen levde absolutt opp til dette idealet. Plutselig ble det in å ikke gå inn i sykehusvesenet. Man skulle ikke gjøre karriere i sykehusene, men heller være der vanlige folk var.

Allmennlegenes posisjon styrkes

Gjennom 1970-tallet styrket akademisk allmennmedisin sin posisjon. Snart spratt det også opp institutt i Bergen, Tromsø og Trondheim. I 1974 etablerte disse fire instituttene et allmennmedisinsk forskningsutvalg, sammen med Allmennpraktiserende legers forening og Offentlige legers landsforening. Men først i 1985 var det enighet i legeforeningens landsstyre om å gjøre allmennmedisin til spesialitet. Motstanden hadde vært sterk, ikke minst blant sykehuslegene. 1980-tallet ble en gyllen tidsalder for allmennlegene med mange løft: økt rekruttering, ny selvrespekt og høyere prestisje.

Kilder:

Michael. Publication Series of The Norwegian Medical Society 2011; 8: Supplement 10

Redigert utskrift fra et aktørseminar om innføring av allmennmedisin som akademisk fag ved Universitetet i Oslo i 1968, avholdt 29. september 2008 i "Michael. Publication Series of The Norwegian Medical Society" Vol. 6 /1 / 2009

Thue, Fredrik W. og Helsvig, Kim G. 2011: 1945-1975 - den store transformasjonen i "Universitetet i Oslo 1811-1911".

Universitetet i Oslo - Årsberetning 1968

Av Linn Stalsberg
Publisert 16. mai 2013 11:35 - Sist endret 26. juni 2019 09:43