Fysiologiens forandring gjennom 40 år

Fysiologifagets utvikling ved UiO gjennom 40 år viser store endringer. Haakon Breien Benestad gir her en subjektiv beskrivelse av endringene innen forskningsmetoder, hjelpepersonell, dyreforsøk, doktorgrad, undervisning og det organisatoriske.

Av Haakon Breien Benestad

Fysiologi er læren om hvordan levende organismer og deres organer og celler fungerer. Det er en eksakt naturvitenskap, som blant annet bygger på fysikk og matematikk. En viktig del av faget er studier av hvordan funksjoner i ulike organer og legemsdeler samordnes og kontrolleres. Dette siste er vesentlig, for det betyr at fysiologer må studere hele organismer, altså forsøk på intakte dyr eller mennesker.

Faggrensene utviskes

Det meste av ”makrofysiologien” er kartlagt i ganske stor detalj, slik at forskningen blir mer og mer molekylært innrettet. Og faggrensene mellom anatomi, biokjemi, immunologi og andre biologiske spesialiteter er nokså utvisket. Fysiologer forsker nå mer på sykdomsprosesser, patofysiologi. I 1977 ble man i stand til å introdusere nye gener i celler, og transgene mus kunne lages. I 1989 ble den første ”knock-out”-mus skapt, der et eller flere gener er slått ut. Med slike mus kan forskere utrede hva spesielle gener betyr for funksjon – for fysiologien og for patofysiologien.

Kymografenes sotete tromler registrerte hvordan målte variabler endret seg med tiden.

Filmstrimler og kymograf-tromler

På 1970-tallet undersøkte nevrofysiologene nervesystemets funksjoner ved å skjære over, ved å stimulere nerver elektrisk eller ved å registrere elektriske impulser i nervegrener. Lange filmstrimler hang til tørk etter fremkalling, i trappeløpet i Domus biblioteca, over flere etasjer.

Elektronikk tok over for kymografene.

Nå er nevrobiologer mye mer avanserte. Ute er kymografene, de sotete tromlene som registrerte hvordan målte variabler endret seg med tiden – inn kom elektronisk registrering. Ut med deler av elektrisk stimulering av nerver – inn kom stimulering via optiske kabler til hjernen. Nevrobiologene kan nå fargekode nerveceller og nervebunter, med ulike fargestoffer, som kan registreres optisk. Og de lager matematiske modeller som krever stor datakraft.

Det har skjedd en automatisering av vanskelige og tidkrevende teknikker. Det er blitt mindre heldyrsforskning og mer laboratoriebenk. Færre dyr i det hele tatt; det forskes på celler. Det har også vært et skifte fra deskriptive studier til studier der det gjelder å utforske mekanismer – fra deskriptiv disiplin til analytisk fag.

Tekniker og dyrestallsbetjent

Fysiologene hadde hjelp av teknikere, ofte med lite spesialutdannelse, men med viktige jobber, nemlig å klargjøre laboratoriene for dyreforsøk og rydde opp etterpå. Etter hvert ble oppgavene mer avanserte og utdannelseskravene til hjelpepersonalet likeså. Vi fikk fysiokjemikere og bioingeniører.

Dyrestallsbetjenten ble erstattet av en stab med en veterinær i spissen, og dyrestallen skiftet navn til Avdeling for komparativ medisin. Navneskiftet hadde nok litt å gjøre med dyrevernaktivistenes til dels truende fremferd; det skulle ikke være åpenbart hva som skjulte seg bak avdelingens dører. De fikk dessuten låser, og bare de som hadde adgangskort og kode, kom inn. Det er i det hele tatt blitt flere låste dører og adgangskort på universitetet.

Hullkort

På 1960-tallet kom datamaskiner i bruk. Man sendte bunker av hullkort fra Domus biblioteca til universitetet på Blindern og fikk etter noen dager tilbake en p-verdi – et enkelt tall som angav sannsynligheten for at forskjellen mellom en test- og en kontrollgruppe av data kunne ha oppstått ved en tilfeldighet. Etter PC’ens inntog forsvant sekretærfunksjonen, stensilene og datahullkortene.

Dyreforsøk

Fysiologer studerer også laverestående dyr. Nye insekts-, fiske- og ormeorganismer er med årene innlemmet i fysiologenes armamentarium, men allerede for 40 år siden var kjempenervecellen hos blekkspruten, hønseegg og ål velkjente studieobjekter. Ål hadde også den fordel at det var det eneste forsøksdyret som ble spist etter bruk, røkt. Den ble brukt til studiet av stofftransport gjennom veggen i de minste blodårene, kapillærene eller hårrørsårene, siden årearkitekturen i svømmeblæren har et helt spesielt mønster som er fint til slike studier.

Forsøksdyrpraksisen var svært liberal for 40 år siden. Man kunne bestemme seg for å foreta et vitenskapelig forsøk en dag, ta med seg et antall mus fra musebingen i dyrestallen på loftet og så utføre museoperasjonene. Det var ikke den gang søknader til Mattilsynets forsøksdyrutvalg og årlige rapporteringer. Dyrevernloven er utvidet til en dyrevelferdslov, og bra er det! Forsøksdyr skal nå kjøpes av akkrediterte oppdrettsfirmaer. Hunder brukes svært lite; katter overhodet ikke de siste årene. Nå går det på kyllingfostre, sebrafisk, mus og rotter.

Doktorgraden

Doktoravhandlingene fra tidlig 1970-tall var svært forskjellige fra de som utgis nå. Skriften var kopiert skrivemaskinskrift, en sjelden gang rettet med blekk. Referansene var meget færre enn nå og strakte seg gjerne lenger tilbake i tid. Sammenfatningen av doktorarbeidet var knappere, men artiklene som var basis for avhandlingen, var flere. Fysiologer den gang var ”lonely riders” for en stor del. Hver førsteamanuensis eller professor var sin egen forskergruppe. Nå er det annerledes. Man kommer ikke frem i verden om man ikke arbeider i gruppe, gjerne med et vidt, internasjonalt nettverk. Og doktorgradsløpet har til dels fått preg av skole, med obligatoriske kurs.

Undervisningen

Studentdemonstrasjon av hvordan muskel-venepumpen virker. Foreleser og forsøksperson er Gunnar Nicolaysen, bivåner er Haakon Breien Benestad.

Mer tid går i dag med til undervisning. Fysiologer underviser nå odontologi- og ernæringsstudenter i tillegg til medisinstudentene, og må passe seg for å si ”når du kommer ut i distriktsturnus i Hattfjelldal, da …”. Før var studentene mest etnisk norske menn, nå er det en majoritet av kvinner og et etnisk mangfold.

Professor Bjarne Waaler (1925–2007) innførte ca 1962 kollokvier i fysiologi for studentene; nå har studentene halvannen times problembasert læring to ganger i uken, med integrering av fagene og med utgangspunkt i en kasuistikk (”case”) som utfordrer ikke bare studentene, men også lærerens totale medisinske og naturvitenskapelige kunnskaper. Lærerveiledningens notater om relevant radiologi, klinisk kjemi, mikrobiologi, patologi, etc. er ikke alltid tilfredsstillende omfattende og dyptpløyende. Som kjent, en dåre kan spørre mer enn hva ti vise kan svare – hvor ulike mye vanskeligere blir det da når det er gløgge studenter som spør?

Mindre undervisningsplikt

Tidligere ble unge stipendiater raskt satt til å undervise. Nå er det bare ph.d. -kandidatene lønnet fra departementet som har plikttjeneste. Ingen andre stipendiater deltar i undervisningen. De er ofte utlendinger; utdannelsen er attraktiv siden ph.d.-kandidatene i Norge har lønn og ikke er studenter, som ellers ute i verden. Universitetet har fått postdoktorer; de er viktige med tanke på å utdanne unge mennesker til selvstendige forskere, men de skal heller ikke delta i undervisningen.

Få fast vitenskapelig ansatte

Instituttet er også internasjonalisert slik at flere av de faste stillingene er besatt av utlendinger. Derfor er engelsk arbeidsspråket nå. Og den faste staben krymper ved at stillinger som blir ledige ved aldersavgang, ikke lyses ut på nytt, eller i hvert fall besettes først etter lang tid. Det er fordi fakultetet egentlig er nærmest bankerott, noe som vel delvis skyldes økte lønnsutgifter – også til en stor administrasjon – og en fallende kjøpekraft når det gjelder utstyr og moderne driftsmidler. I 1970 var det ti fast ansatte og åtte stipendiater ved instituttet. Nå er det 74, inklusive seks pensjonister og hjelpepersonell, men færre fast ansatte i vitenskapelig stilling innen nevrofysiologi og fysiologi.

Bestyrerens rolle

Vi hadde et demokratisk styresett mens vi var unge, med valgte styringsorganer og valgt instituttbestyrer. Bestyrerens jobb var ikke attraktiv. Den gikk på omgang. De fleste instituttbestyrere følte seg nok som en slags ekspeditører – få sakene unna og vekk fra de som gjorde viktige ting, nemlig å forske. Nå er det ansatt instituttleder ved Institutt for medisinske basalfag. Universitetet holder lederkurser – også forskerlederkurser – og HMS og HR er blitt nye akronymer i vokabularet vårt.

Forskningsmidler

Unge forskere kunne søke Norges almenvitenskapelige forskningsråd om beskjedne driftsmidler til egen forskning. Man klarte seg, når midlene ble spedd på med penger fra universitetet i form av annuum og for eksempel fra Kreftforeningen og Anders Jahres fond. Nå har forskningsrådene fusjonert til Norges forskningsråd, og man kan ikke søke om mindre enn en million kroner, siden søknaden vurderes av utenlandske eksperter, som ikke er billige. Det betyr at søknadene må komme fra en forskergruppe av en viss størrelse, og innvilgete prosjekter må godtas av instituttledelsen, siden det er institusjonen som er prosjekteier i henhold til den nye helseforskningsloven. Verden var mindre og enklere på 1970- og 1980-tallet!

Sluttkommentar

Bildet som her er tegnet av fysiologiens forandring, har både lyse og mørke partier. Men universitetslivet er fremdeles ganske fritt; det er på mange måter et annerledes og godt liv. I beste fall kan det gi mye prestasjonsglede, om ikke jordisk rikdom og makt. Universitetsansatte utfordres først og fremst av samspillet med unge mennesker, av fagets raske utvikling og av andres og egne forventninger om å følge med i forskningsfronten.

Kilder:

Artikkelen er en kortversjon av en artikkel med samme navn i ”Michael” 2012, 9: 389–99

Folkow B. Fysiologi – klassisk biomedicinsk forskningsdisciplin med ökande betydelse i molekylärbiologisk era. I Benestad HB, Iversen J-G, Nicolaysen G (red.) ”Grunnforskningens verd”. Oslo: Universitetsforlaget, 1995: 77 – 92.

Hauge A, Jansen JKS, Larsen Ø. Fysiologisk Institutt 1875–1975. Oslo: Universitetet i Oslo, 1975.

Av Haakon Breien Benestad
Publisert 14. mars 2013 12:06 - Sist endret 15. feb. 2017 14:31