Matematisk institutt: Ny kurs på 1950-tallet

Matematikkfaget ved UiO på midten av 1900-tallet besto av mye undervisning og mindre forskning. Så reiste de unge og lovende til Paris…

Av Nils Voje Johansen

På begynnelsen av 1900-tallet skjedde det et generasjonsskifte i norsk matematikk da begge universitetets ordinære matematikkprofessorer døde med ett års mellomrom, Cato Guldberg i 1902 og Carl Anton Bjerknes i 1903. Etterfølgerne ble Axel Thue og Carl Størmer. Dermed var matematikken i Kristiania på nye hender, og mye ble forandret. Thue, som ble professor i anvendt matematikk, ble berømt for arbeider i ren matematikk (!), spesielt innen tallteori og logikk, mens Størmer som var professor i ren matematikk ble kjent for sine arbeider inne anvendt matematikk, særlig innen nordlysforskning.

Hovedfag på 6 uker

Axel Thue, professor i anvendt matematikk. Ukjent fotograf.

 I 1905 vedtok Stortinget en ny lov om språklig-historisk og matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen. Dette var blant annet motivert med at man ønsket å gjøre universitetsfagene mer forskningsorientert. Studentene skulle nå velge seg et hovedfag, der de skulle utarbeide et selvstendig skriftlig arbeid. Det kunne være en egen vitenskapelig utarbeidelse eller en ”seks-ukers-oppgave” over et oppgitt tema. De første årene var det nok mest seks-ukers-oppgaver som ble valgt, og for matematikkens vedkommende fortsatte dette helt til begynnelsen av 1950-årene.

Tallteori i mellomkrigstiden

Tiden frem til begynnelsen av 1920 ble en oppgangstid for universitetet, men fra og med budsjettet for 1921/1922 gikk man inn i en lengre periode med stillstand når det gjaldt nye stillinger. En stor endring kom imidlertid i 1937 da Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet flyttet til det nye universitetsområdet på Blindern. I Norge var det flere eminente tallteoretikere i denne perioden, blant annet Thoralf Skolem, Viggo Brun, Trygve Nagel og Øystein Ore. Vi kan kanskje si at tallteori ble en særinteresse i Norge, og at utviklingen på andre områder i mindre grad ble fulgt. Rett nok var de norske matematikerne ikke utelukkende opptatt av tallteori, Skolem publiserte for eksempel en rekke betydningsfulle arbeider innen matematisk logikk.

Undervisningsopphopning i etterkrigsår

Da andre verdenskrig sluttet var det de fire professorene Carl Størmer, Edgar Bonsak Schieldrop, Thoralf Skolem og Ingebrigt Johansson som fikk ansvaret for å starte på ny frisk. De skulle først og fremst takle det oppsamlede undervisningsbehovet som stengingen av universitetet under krigen hadde ført med seg. Dette kombinert med at de alle var over deres mest produktive vitenskapelige periode, gjorde at forskningen kom i bakgrunnen og den faglige oppdateringen i forhold til utviklingen ute i verden ble forsømt. Det skulle imidlertid snart dukke opp nye krefter og konstellasjoner som gjorde at situasjonen endret seg.

Til Frankrike på stipend

Studenter ved Matematisk institutt i 1964, da instituttet fortsatt holdt til i Fysikkbygningen. Blant de avbildede er Johan Havnen, Ben Johnsen, Audun Øfsti, Helga Lise Bekkelund og Ivar Wang Andersen. Ukjent fotograf.

Den franske ambassaden hadde under sitt kulturprogram midler til hvert år å dele ut stipender til norske studenter som ønsket et opphold i Frankrike. På begynnelsen av 50-tallet ble ett av disse tildelt Karl Egil Aubert. Mange av landets unge, lovende matematikere fikk etter hvert opphold i Frankrike, ja fra midten av 1950-tallet ble det nærmest fast takst at det hvert år reiste en norsk matematiker til Paris. Her møtte de norske studentene et helt annet matematikkmiljø enn det de kjente fra Norge. Norske matematikere med fransk statsstipend kom dermed til å bety mye for fremveksten av et nytt miljø i Oslo.

De yngste produserer nytt pensum

Høsten 1955 startet Karl Egil Aubert og den litt yngre Erik Alfsen et seminar i ”moderne matematisk analyse” med to ukentlige timer. Parallelt med forelesningene utarbeidet de forelesningsnotater som ble til et kompendium som forelå til høstsemesteret 1956. Hovedemnet i seminaret var Gelfands teori for harmonisk analyse i C*-algebraer. I tillegg til opphold i Frankrike var det også mange som reiste til USA, og nye impulser ble tatt med hjem også derfra. Den gamle garden, kanskje spesielt representert ved Ingebrigt Johansson, stilte seg positive til forslag om å komme i takt med strømningene ute i verden, men selve utviklingen ble altså drevet av de helt unge matematikerne.

Erik Alfsen, Jon Reed, Olav Njåstad, Bent Birkeland og Karl Egil Aubert diskuterer på Matematisk institutt, 1961. Ukjent fotograf

Seminar A, B og C

Og flere studenter kom til; i første omgang Olav Arnfinn Laudal, Jens Erik Fenstad, Olav Njåstad, Bent Birkeland, Per Holm, Raphael Høegh Krohn, Knut Sydsæter og Jon Reed. Flere av disse ble etter hvert ledende matematikere ved Universitetet i Oslo. Ved siden av det opprinnelige seminaret, som nå het ”Seminar A”, startet et mer elementært ”Seminar B” som var et rekrutteringsseminar for yngre studenter. Dette la i første omgang vekt på Bourbakis generelle topologi. I tillegg til dette satte Ingebrigt Johansson, sammen med Jens Erik Fenstad og Stål Aanderaa, i gang et seminar i logikk, ”Seminar C”.

Fra innholdsfortegnelsen i kompendiet til Seminar i moderne analyse 1955-56.

Stort handlingsrom til unge krefter

Hovedfagsundervisningen ved et institutt med en så ujevn aldersfordeling ble litt underlig, og de yngre betraktet nok den eldre garde som foreldet, men de kunne likevel ikke annet enn å la seg imponert over deres evne og vilje til å slippe frem nye retninger. De unge fikk lov til å legge opp egne individuelle pensa, etter egne forslag. Denne åpenheten bidro sterkt til faglig entusiasme og fornyelse. I takt med utvidelsen fortsatte moderniseringen, synsfeltet ble videre, miljøet og modenheten vokste, og aktiviteten ble spredt over flere områder.

Kilder

Notater etter Bent Birkeland

Samtaler med Erik Alfsen og Jens Erik Fenstad

Universitetets årsberetninger

Av Nils Voje Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:40 - Sist endret 30. okt. 2019 15:52