Lucy Smiths minner og tanker fra jusstudiet

Lucy Smith forteller blant annet om sin egen studietid ved Juridisk fakultet i forbindelse med universitetets 200 års-jubileum. Hun ble fakultetets første kvinnelige professor og universitetets hittil eneste kvinnelige rektor.

Dette bildet ble tatt i forbindelse med at Lucy Smith ble kreert til doctor juris som første kvinne ved Universitetet i Oslo. Ukjent fotograf.

Av Lucy Smith

Det mest storartede jusstudiet ved Universitetet i Oslo var selvsagt, i mine tanker, det som utfoldet seg i 1950-årene den gang jeg selv var student. Jeg har ofte tenkt at jeg var heldig som studerte under eksamensordningen av 1948. De årene jeg arbeidet med første avdeling var lykkelige år, særlig de tre første årene uten eksamenspress. Første avdeling skulle etter normalreglene først tas etter tre eller tre og et halvt år. Fakultetsoppgavene våre ble rettet av høyesterettsdommere. Det var god tid til fordypning og lesing av litteratur som ikke var direkte eksamensrelevant. Bibelen var Augdals obligasjonsrett. Og ikke minst var det god tid til sosialt liv, i regi av Juristforeningen.

Manndomsprøve

Den gang da juridisk embetseksamen – juridikum – var en ekte faglig manndomsprøve, bestod den skriftlige del av ti dager med teorioppgaver og èn dag med praktisk oppgave – praktikum. Senere har den blitt sett på med en blanding av beundring og medfølelse. Beundring ikke bare for prestasjonen, men også fordi denne studieordningen realiserte en bærende tradisjon i rettstenkningen på vårt fakultet. Et grunnsyn med vekt på fagets enhet og indre sammenheng, på oppøvelse til selvstendig resonnement og til å se de kryssende hensyn. Detaljene tilhørte det praktiske rettslivet.

"Studiets forfall"

I 1933 kom den første oppdeling, og siden den gang har eksamensordningen gjennom årene blitt mer og mer en øvelse for pingler. Slik vil alltid den forrige studiegenerasjon se det. Jeg husker fra egen studietid, oppstykket i to avdelinger, hvordan en eldre advokat i nabolaget jamret seg over studiets forfall, der alt falt fra hverandre. Og jeg har vel i dag selv fått en strek av det samme i sinnet når jeg ser på moduliseringen som nå står for døren.

Graviditet og eksamen

I eksamenssemesteret ble jeg gravid, og det var ok. Jeg ble ikke for opptatt verken av eksamen eller det å være gravid. Barnet er nå generalsekretær i Advokatforeningen. Selv var jeg eneste jente på det eksamenskullet. Carsten prøvde å hjelpe meg opp mot eksamen og mente jeg kunne droppe å lese om adopsjon, som var endret ved en temmelig ny lov. Så fikk vi naturligvis om adopsjon. Det ble en tung dag for ham. Men jeg hadde da en lovtekst å tolke, og hadde dessuten lest en dom som forarget meg, så jeg overlevde.

Kvinner ved fakultetet

Auditorium i urbygningen. Foto: Arthur Sand

Ingeborg Wilberg, som tok en glitrende eksamen bare 21 år gammel, var lenge en pioner på lærersiden som eneste kvinne. Tove Stang Dahl og jeg selv begynte begge i 1965, Tove på Institutt for kriminologi og strafferett, jeg som universitetslektor på Institutt for privatrett. Litt etter litt kom det til noen flere. Men et skikkelig rush med kvinnelige professorer er det ennå ikke blitt.

Studentopprørets friske bris

Studentopprøret kom senere til Norge, og enda noe senere ned fra Blindern til sentrum. Her var det mer som en frisk bris enn en storm. Det var mange og lange møter. Men selv husker jeg dette først og fremst som en positiv tid der studentene stadig stilte spørsmål, ofte grunnleggende spørsmål, ikke minst ved fakultetets sosiale orientering i emnevalg for forskning og undervisning. Lærerne ble utfordret til å utvikle nye rettsfelter og utvide sin nytenkning. Fra studentsiden vokste det fram et rettshjelpstilbud med tilknyttet rettspolitisk arbeid i Juss-Buss og Juridisk rådgivning for kvinner. Jeg opplevde at det å være med på å bygge opp et nytt fag som barnerett hadde medvind i denne tiden. Vi tråkket i fotsporene til kvinneretten, som ble et eget fag i 1974.

Barnegreier og ordentlig juss

Som en av meget få kvinnelige lærere følte jeg at jeg fikk mer støtte enn motstand på fakultetet. ”Det var nok fordi de ikke følte deg som en trussel”, sa min datter Merete. Hun satt i det sentrale likestillingsutvalget og hørte mange sjokkerende historier om diskriminering av kvinnelige lærere. Men det var viktig at jeg drev med fag som børs- og verdipapirrett og avtalerett ved siden av barneretten. Særlig tidligere var det mange av de mannlige juristene som vurderte fag som familierett og barnerett som mindreverdige i forhold til for eksempel formueretten. ”Skal du ikke snart slutte med de barnegreiene og konse om ordentlig juss”, sa en av mine tidligere kollokviekamarater som ville meg vel.

Studieordninger

Forskjellige studieordninger kom og gikk: Ordningen av 1969, 1984. 1996, 2004 Fragmenteringen av de store avdelinger begynte med 1969-ordningen, som Johs. Andenæs tok initiativ til. Den innførte en liten eksamen etter det første året, der studenten skulle få testet om jussen var det rette faget. Det var en klar sammenheng med det sterkt økende studenttall, der en første eksamen etter hele tre år med store stryktall hadde for store sosiale konsekvenser. Men virkningen av den lille første avdeling viste seg snart å være for liten, særlig da Klingenberg-generasjonen av studenter kom med tyngde, den gang da kinosalen måtte til for forelesninger. I 1984 kom årseksamener inn som neste skritt. Realitetene i samfunnsutviklingen hadde skrinlagt de gamle tanker om det ideelle enhetsstudiet.

Stor kontrast

Det ligger en fare i å bli for nostalgisk. Avstanden fra et system hvor de fleste professorene var glade over ikke å bli brydd med administrative problemer, og hvor dekanen bare kunne ta en telefon til universitetsdirektør Trovik hvis han fikk problemer i forhold til den sentrale administrasjonen – avstanden derfra til et system hvor det er en ufravikelig betingelse at våre studieordninger må tilpasses FS-systemet (Felles studentsystem) hvor Universitetet i Oslo har èn av 50 stemmer, den avstanden er enorm.

H.M. Den Gulblakke Hoppe er juristforeningens høye beskytter. Fra Studentertorget 1950. Ukjent fotograf.

Livet på studiet

Tross alle endringer i studieordningen blir livet på studiet på mange måter det samme: Mange forskjellige typer undervisning og kollokvier, Juristforeningen gjennom det hele, Stallting og Hoppeball. Det første Stalltinget jeg var på var en ren guttefest, uten dans og hvor det rene akademiske vrøvl ble rendyrket. Noen mente nok at det var tegn på forfall da det ble så mange kvinnelige deltakere at man begynte med dans.

Jusstudiet som hovedbase

Så vil jeg la disse jubileumsmimringer munne ut i en hyllest til jusstudiet som har vært en bærende del av mitt eget liv. Med alle sine mangler, varierende over tid, så har jusstudiet alltid en faglig kjerne av samfunnsmessige problemer og rettslige løsningsmetoder som gir utfordringer uten grenser, og et arbeidsliv der man kan oppleve et fint fellesskap. Jusstudiet har vært min hovedbase fra jeg kom hit som student til jeg nå sitter som pensjonist på et loftskontor i Domus Media. Mannen i livet fant jeg her, og etter hvert har alle barna våre fulgt etter. Et mer positivt innlegg for jusstudiet er det vel vanskelig å gi.

Kilder

Utdrag fra et foredrag Lucy Smith holdt 29. september 2011 som del av seminarrekken "Juridisk fakultet gjennom 200 år: Kontinuitet og fornyelse."

Av Lucy Smith
Publisert 25. okt. 2012 18:42 - Sist endret 30. okt. 2019 14:01