Undervisning og samfunnsoppdrag: Juridisk fakultets lærere de første 100 år

Juridisk fakultet hadde en liten lærerstab, og professorene påtok seg en rekke andre verv – som del av sitt samfunnsoppdrag.

Juridisk fakultet fikk eget segl, gravert av H. Salmson etter tegning av Johannes Flintoe.

Av professor Marit Halvorsen

Det viste seg å være umulig å skaffe kandidater til de nyopprettede embeter ved Det juridiske fakultet de første årene etter universitetets opprettelse i 1811. De som ble foreslått i 1812 og 1813 takket nei. Christian Adolph Diriks ble utnevnt til professor i 1814, men ble samme år statsråd og underviste antagelig aldri.

Den spede start

Først i vårsemesteret 1815 ble det gitt forelesninger, nemlig av konstituert dosent Jonas Anton Hielm. Han foreleste i 1815 og vårsemesteret 1816 over alminnelig rettslære og norsk tingsrett, kanskje over grunnloven, og han holdt eksaminasjoner og øvelser. Men han ble entlediget allerede våren 1816 fordi han ikke ville oppgi sin advokatvirksomhet. Dette sidegjøremålet kunne universitetet ikke akseptere.

De første generasjoner

Man kan derfor si at fakultetet fikk sine første to lærere i mars 1816, da Lorents Lange og Henrik Steenbuch ble utnevnt til henholdsvis professor og lektor i lovkyndighet. Steenbuch ble professor i 1818. Frem til 1826 utgjorde disse to Det juridiske fakultet. Lange gikk til Høyesterett, i 1825, og ble erstattet av lektor Claus Winter-Hjelm. I 1826 og 1827 var også Carl Arntzen konstituert som dosent. Winter-Hjelm ble beskikket til å utarbeide ny sivillovbok fra 1827, og talte etter dette ikke i lærerstaben.

Det var bare Steenbuch igjen til å holde fortet inntil Ulrik Anton Motzfeldt ble utnevnt til lektor og Frederik Stang konstituert som dosent i 1829. Stang fikk fast lektorstilling fra 1831. Disse tre utgjorde fakultetets lærerstab frem til 1835. Da feide Anton Martin Schweigaard inn på banen og erstattet Stang som forlot fakultetet til fordel for en advokatpraksis. I 1841 ble Georg Frederik Hallager og Peter Jonas Collett utnevnt til lektorer. Frem til 1875 var de, med noen unntaksår, fire mann.

Liten, stabil stab

Frederik Stang fikk en kort karriere ved Universitetet. Her portrettert av Christian Meyer Ross 1879. Foto: Arthur Sand. Universitetets kunstsamling.

Antallet fast ansatte lærere økte langsomt til 8 i 1897, et antall som ikke skulle overgås før etter 2. verdenskrig. Et femtitalls menn bekledte de vitenskapelige stillingene ved fakultetet mellom 1816 og 1964. De fleste var ansatt i flere tiår. Rekorden har vel Torkel Halvorsen Aschehoug som fungerte i stillingen i 57 år. Marcus Pløen Ingstad satt i 48 år, og Schweigaard i 35 år. Det var stor stabilitet bant professorene, og det er fremdeles tilfelle. Det ga sterke personligheter mulighet til å skinne, kanskje på bekostning av mindre sterke typer.

Man kan uten videre slå fast at det lille antall lærere, med de mange oppgaver de påtok seg i tillegg til sin professorgjerning, ikke ville maktet å utdanne jurister i denne perioden uten utstrakt innsats fra andre av byens jurister. Selv om de fast ansattes antall ikke utgjorde alle ansatte – det fantes gjerne en stipendiat eller to – er det påfallende hvor lang tid det har tatt å bygge et fakultet med noenlunde størrelse; vi er fremdeles ikke i mål når det gjelder å nå et rimelig forholdstall mellom studenter og lærere.

Til tjeneste for samfunnet

Våre lærere har også stått til tjeneste for samfunnet utenfor universitetet. Diriks ble kallet til å bistå nasjonen i 1814, på bekostning av fakultetets behov. Mange har sluttet for å bli høyesterettsdommere. Av de 12 første professorene (fra og med Lange) gikk fem til Høyesterett, ytterligere to var konstituerte assessorer i mange år.

Mange var aktive politikere. Schweigaard satt på Stortinget i 27 år, samt i bystyret. Aschehoug var på Stortinget 24 år. Brandt og Getz var begge medlem av bystyret i lengre perioder. Getz forlot fakultetet til fordel for sin gjerning som lovgiver. Han skaffet oss moderne og holdbar lovgivning i straffeprosess og strafferett. Aubert og Hertzberg satt begge en kort periode i regjering i 1884. Francis Hagerup satt i regjeringen 1893-1898 som justisminister, senere statsminister, og igjen som statsminister 1903-1905. Han var ekstraordinær assessor i Høyesterett fra 1890 til 1893, og redigerte Tidsskrift for Retsvidenskap fra 1888 til han døde.

Bredo Morgenstierne hadde mange jern i ilden. Han var fast litteraturanmelder i Aftenposten fra 1870-årene, og anmeldte blant annet Ibsens skuespill. Han var formann i styret for Nationaltheatret, og dessuten universitetets andre rektor.

Torkel Aschehoug fungerte i sin stilling i 57 år, og satt på Stortinget i 24 år. Foto: Wilh. Cappelen. Riksarkivet.

Samfunnsoppdragets bakside

Svært mange av Juridisk fakultets professorer har fortsatt å prege samfunnet rundt seg på forskjellige måter i utallige verv og posisjoner. Til tider har det vært til berikelse for forskningen, men nok ikke alltid. Undervisningen har blitt satt til side for oppgaver som har blitt ansett som mer påtrengende. Det har vært stor etterspørsel etter våre professorer til å lede offentlige råd, utvalg og kommisjoner av forskjellige slag. Professorene har nok oppfattet dette som en del av sitt samfunnsoppdrag. Det har ikke vært overflod av juridisk ekspertise her i landet og dette har universitetets professorer både tjent og tapt på.

 

 

Kilder

Utdrag av et foredrag Marit Halvorsen holdt 29. september 2011 som del av seminarrekken Juridisk fakultet gjennom 200 år: Kontinuitet og fornyelse.

Av Professor Marit Halvorsen, prodekan for studier
Publisert 25. okt. 2012 18:42 - Sist endret 30. okt. 2019 14:05