Persisk / iransk filologi: En faghistorisk beskrivelse

Faget persisk ved UiO er like ungt som språket er gammelt: Språket kan spores til første årtusen f.Kr og faget ble opprettet i 1991. Det historiske utgangspunkt for faget ved UiO finner vi imidlertid i 1800-tallets fascinasjon for sanskrit og fremveksten av sammenlignende indoeuropeisk språkforskning.

Georg Morgenstierne. Ukjent fotograf.

Christoffer Peder-Ellefsen

Den senere så berømte språkforskeren Georg Morgenstierne introduserte studiet av persisk da han ble ansatt som professor i indisk språk og litteratur i 1937. Han hadde kontor på loftet over Etnografisk museum, og der leste og underviste han persisk jevnlig.

Sammenlignende indoeuropeiske språkvitenskap

Det er ingen tilfeldighet at det fantes en stilling i indologi i Oslo og at det var en indolog som introduserte persisk. På slutten av 1700-tallet ble sammenhengen mellom de indoeuropeiske språkene oppdaget og sanskrit ble motefag på europeiske universiteter i løpet av 1800-tallet. Ved framveksten av den indoeuropeiske sammenlignende språkforskningen, spilte også skandinaver en rolle. Mange nordmenn utdannet seg i Tyskland, der det var høy kompetanse på dette fagfeltet. En av tysklandsfarerne, den berømte indologen og iranisten Sten Konow, opprettet Indisk institutt da han kom tilbake til Kristiania i 1919. Morgenstierne var Konows etterfølger og også hans svigersønn.
Det er nærliggende å sammenligne indiske og iranske språk. De er på samme gren på det indoeuropeiske språktreet og for noen tusen år siden var det store likheter mellom det iranske språket avestisk og det indiske sanskrit. Avestisk er også likt gammelpersisk. Morgenstierne var indolog og forsket på indoeuropeisk sammenlignende språkvitenskap.

Georg Morgenstierne

Grovt sett kan persisk deles inn i tre historiske stadier; gammelpersisk (før ca. år 250 f.Kr.), middelpersisk (fram til ca. 8. årh.) og nypersisk. Morgenstierne underviste i alle periodene. Det var nok helst studenter og lingvister som leste middel- og gammelpersisk, mens nypersisk hadde litt bredere appell. Morgenstierne ønsket at professortittelen skulle romme iranistikk og indologi, og han fikk endret navnet på instituttet
til Indo-iransk institutt i 1952. Han var professor i indiske språk, men det meste av forskningen hans var innen iranske språk. Det var som ekspert på iranske språk at han ble berømt.

Ny generasjon 1960-1980

Morgenstiernes studenter slapp til etter at han gikk av med pensjon i 1962. Brita Ziesler underviste i moderne persisk og det klassiske verket Shaahnaame, Kongeboken. Fridrik Thordarson og Prods Oktor Skjærvø underviste i middel- og gammelpersisk. Ingen av disse er indologer. Indologene som etterfulgte Morgenstierne kunne ikke persisk. All denne undervisningen i persiske språk forgikk uten at det ble avlagt eksamener eller tildelt studiepoeng, helt ulikt dagens praksis. Instituttet ga timebetaling til de som underviste.
Brita Ziesler må være den som har undervist mest persisk ved UiO ved siden av Georg Morgenstierne og Finn Thiesen. Hun lærte persisk i oppveksten i Iran, og i Norge begynte hun å lese med Morgenstierne. Fordi det ikke ble avholdt eksamener i persisk leste hun to år i København med Kaj Barr så faget kunne integreres i en norsk universitetsgrad. Hun var timelærer i persisk fra 1964 fram til ca. år 2000.
Fridrik Thordarson underviste avestisk, gammelpersisk og ossetisk på 1970-tallet og skrev senere artikler om ossetisk. Prods Oktor Skjærvø fortsatte fordypningen i middelpersiske språk tilknyttet universitetet i København på 1970-tallet. Han underviste i Oslo i det samme (pehlevi, parthisk, manikeisk middelpersisk og khotansakisk) mens han skrev sin doktoravhandling. Den ble ferdig i 1981 under tittelen ”The Paikuli inscription : restoration and interpretation”. Dette er den eneste doktorgrad i iranistikk avlagt ved UiO.
Med Morgenstiernes bortgang i 1978 mistet faget den verdenskjente forskeren som hadde gitt det pondus. 1980-tallet er muligens fagets magreste tiår siden begynnelsen og kun Zieslers virke som timelærer holdt liv i glørne.

Fagopprettelse og institusjonalisering.

Etter at persisk hadde blitt lest og studert ved UiO i rundt et halvt århundre uten eksamener og formaliteter ble det et eget fag i 1991 da Jan Ivar Bjørnflaten var instituttleder. Noen år før dette inngikk instituttet i det nye ”Institutt for østeuropeiske og orientalske studier”. Innvandring var en årsak til at fagene urdu og tyrkisk ble opprettet i 1982 og man kan tenke seg at det også spilte en rolle da persisk ble opprettet. Mange iranere flyktet etter revolusjonen i 1979 og under krigen med Irak. Samtidig bør nok også arven fra Morgenstierne tillegges vekt. Planen om å opprette faget skal ha vært der lenge.

Litteratur og praktiske språkferdigheter i fokus

Finn Thiesen ble førsteamanuensis i ”iransk filologi”, som er fagets offisielle betegnelse, og arrangerte forkurs og grunnfag i moderne persisk. Pensumet besto hovedsakelig av klassiske persiske dikt og moderne noveller. I dag er det ingen undervisning i middel- og gammelpersisk og språket ses ikke lenger i kontekst av sammenlignende indoeuropeisk språkhistorie. Årsaker til dette kan være at sammenlignende språkforskning ikke trekker studenter, indoeuropeiske studier er nedlagt og at Thiesens forskningsfokus er på klassisk persisk poesi. Videre har fakultetet langt mer styring over instituttene og fagene nå enn på Morgenstiernes tid. Den gang sto de enkelte professorene og fagmiljøene friere og Morgenstierne kunne drive sin undervisning i persiske språk nærmest som et privat lite underbruk.

Dagens undervisning

Men noe består og læremåten er stort sett uforandret. Man lærer gjennom lesning av tekster. Thiesens lærebok Qand-e paarsi som ble tatt i bruk i 2005 er en nyvinning både fordi det er en enspråklig innføring skrevet utelukkende på persisk i transkripsjon, og også fordi den er laget som læretekst, og er ikke et stykke av den kanoniserte skjønnlitteraturen. Mesteparten av undervisningen brukes på basisopplæring i språket. Iranistikkens teorier, metoder, trender, forskningshistorie og –miljøer har liten plass i pensum. Trening i tale og skriving tar ikke mye plass i den regulære undervisningen, men et studieopphold i Teheran er lagt inn. Fagets målsetning rommer likevel i større grad enn før at studentene skal kommunisere, ikke bare lese tekster.
Nok en omorganisering av instituttene fant sted samtidig med kvalitetsreformen. Persisk ble plassert på Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS). Håndbiblioteket ble splittet opp og undervisningen lagt om. Søker man på ”iransk filologi” på UiOs nettsider får man ikke mange treff, men søker man på ”persisk” vil man finne at man kan lese dette faget på bachelornivå og ta mastergrad.

Kart som viser utbredelse av moderne iranske språk. Her brukes "dari" somsamlebetegnelse for persisk

Iranske og erotiske studenter

Tilstrømningen til faget har økt markant. I 1997 var undertegnede en av fire studenter som tok eksamen i grunnfag persisk. I 2006 var det rundt 50 studenter som tok eksamen i persisk 1 og av dem avla 10 eksamen i persisk 4 våren 2008. Den nye universitetsstrukturen kan ha gitt faget vind i seilene fordi det har blitt lettere å kombinere faget med andre studier.
Studentmassen er sammensatt. Innslaget av studenter med persisk som morsmål er stort, noen er oppvokst i Iran andre i Norge. Enkelte har persisktalende kjærester, såkalte ”erotiske studenter” ifølge en professor i et annet ”eksotisk” språk. Manges valg av persisk kommer av interesse for Midtøsten generelt.

Faghistoriens to faser

Fakta: Den indoeuropeiske språkfamilien

Den indoeuropeiske språkfamilien er den største av de mange språkfamiliene som språkvitere deler verdens språk inn i. De indoeuropeiske språkene deles videre inn i undergruppene albanske, armenske, baltiske, germanske (bl.a. tysk, norsk og engelsk), greske, italiske (først og fremst latin som er opphavet til fransk og de øvrige romanske språk), keltiske, slaviske (bl.a. russisk) - og indo-iranske språk. Indoiranske språk er en stor gruppe språk som bl.a. rommer persisk, pashto, kurdisk, hindi-urdu og sanskrit.At indiske og iranske språk anbringes på samme gren av det indoeuropeiske språktreet tyder på slektskap og for noen tusen år siden var det store likheter mellom det iranske språket avestiske og det indiske sanskrit. Dette ble påvist av det sammenlignende indoeuropeiske språkstudiets far Franz Bopp (d. 1867). Og avestisk er på sin side også veldig likt gammelpersisk som er, slik navnet bærer bud om, en forløper for moderne persisk (som i slike sammenhenger ofte kalles ”nypersisk”). Derfor var det naturlig å studere indiske og iranske språk under ett. Og Morgenstierne var nettopp indolog, iranist og indoeuropeist.

Fakta: nypersisk

Dagens persisk kalles nypersisk i fagterminologien og oppsto rundt det åttende århundre. ”Farsi” brukes ofte på norsk i betydningen ”persisk” hvilket er uheldig all den tid vi heller ikke kaller tysk ”Deutsch”, svensk ”svenska” osv. Nypersisk (som vanligvis kalles ’persisk’) er i dag det iranske språket som har størst utbredelse. Det er offisielt språk med navnene ”dari” i Afghanistan, ”farsi” i Iran og ”tadsjiki” i Tadsjikistan. Det snakkes også i de store byene i Usbekistan. Alt i alt tales det av kanskje 100 millioner mennesker, hvorav anslagsvis halvparten har det som morsmål. Persisk var hoff-, dannelses- og administrasjonsspråk fra Balkan til Bangladesh over lang tid i middelalderen og er kanskje mest kjent for å være språket til en rekke diktere i perioden ca. 850-1500. Fordi persisk har forandret seg uvanlig lite på 1200 år kan man lese Rudakis dikt fra 850-tallet med relativt god forståelse dersom man behersker moderne standardpersisk.

Faghistorien kan kokes ned til to faser knyttet til to personers virke. Første fase begynte litt før andre verdenskrig og har studiet av indiske språk og indoeuropeisk sammenlignende språkvitenskap som utgangspunkt. Den andre fasen begynte i 1991 da persisk ble opprettet som et eget fag. Det sammenlignende perspektivet ble forlatt og fokus skiftet til moderne persisk og praktiske språkferdigheter.
I det gamle perspektivet går tidsrammen tilbake til kanskje 3000 år f.kr. og den geografiske rammen er hele det indoeuropeiske kjerneområdet fra Bengal til Irland og fra Sibir til India – og således var alle indo-iranske språk og dialekter relevante. Det nye perspektivet har fokus på dagens standard persisk i Iran. At litteraturens klassikere leses er ikke noe avvik fra dette fordi dagens språkbrukere betrakter dem som mal for godt språk, er kjent med dem og siterer dem. Men det faget har mistet i bredde får det selvfølgelig igjen i dybde.
Persisk kan nå studeres innenfor studieretningen ”Persisk språk” (på språkprogrammet) og innenfor studieretningen ”Midtøsten og Nord-Afrika” (MØNA) på (program for asiatiske og afrikanske språk). Den teoretiske forankringen til innholdet i persiskstudiet er kun i liten grad gjenstand for drøfting i studiet. Det er heller ikke kurs innenfor relevante studieretninger som tar opp lingvistiske, filologiske eller faghistoriske problemstillinger. Blant de valgfrie emnene på mastergradsnivå er ingen relatert til lingvistikk/filologi.

Et blikk på framtiden

En tredje fase for faget nærmer seg. Thiesen nærmer seg pensjonsalderen og IKOS jobber med å utarbeide fagprioriteringer og det er ikke utelukket at dette vil endre faget.

Kilder

  • F. Thiesen, E. Hovdhaugen, E. Ravnæs og P. O. Skjærvø har kommentert utkast til teksten.
  • Hovdhaugen m.fl. 2000. ”The History of Lingustics in the Nordic Countries.”
  • UiO. Div. årsberetninger fra 1946-1960.
  • N. J. Ringdal. 2008. ”Georg Valentin von Munthe af Morgenstiernes forunderlige liv og reiser.”
  • Nyberg. 1957. ”Pehlevistudiets historia i Europa.”
  • K. Kristiansen og I. Ross. ”Georg Morgenstierne. A Bibliography. Compiled at the Indo-Iranian Institute. UiO. Off-print from Indo-Iranian Frontier Languages vol. IV The Kalasha Language.”
  • K. Barr. 1945. “Arthur Christensen.”
  • GMs “Dagboksnotater fra Chitral.”
Emneord: [] Av Christoffer Peder-Ellefsen
Publisert 25. okt. 2012 18:39 - Sist endret 2. mai 2016 19:32