Et riss av engelskfagets historie

Dette risset av engelskfaget avtegner en bølgebevegelse. Først en stigende kurve frem til ca 1910. Deretter et markant forfall, som endte i en ren krise i 1930-årene, og endelig en gjenreisningsperiode som brakte faget opp på et anstendig akademisk nivå.

Av professor emeritus Arthur O. Sandved

Engelskfagets historie ved Universitetet i Oslo kan føres tilbake til begynnelsen av 1820-årene, da John Andreas Messel ble utnevnt til lektor i engelsk og fransk. Men i årene frem til midten av 1800-tallet ble det bare gitt praktisk språkundervisning i faget. Det var først i 1850 at universitetet fikk opprettet en vitenskapelig stilling som omfattet faget, et lektorat i ”den germanske og romaniske Philologie”, besatt av norrønfilologen Carl Richard Unger. Men også i de neste 20 årene førte faget en marginal tilværelse.

Europeiske anglister ser mot Kristiania

Professor Johan Storm. Foto: Ludvig Forbech.

Det var først omkring 1870 at det begynte for alvor, og da som resultat av en utvikling utenfor universitetet. En utvikling som mange universitetslærere var sterkt imot. I 1869 vedtok Stortinget en lov som styrket engelskfaget i den høyere skole. Dermed var det skapt et behov for engelsklærere i skolen, og dette førte så til at det ble opprettet en ny stilling i ”romansk og engelsk filologi”. Stillingen ble besatt av Johan Storm. Storm var en fremragende vitenskapsmann, en helt uvanlig språkbegavelse og en utmerket lærer, som maktet å skape et miljø som vant anerkjennelse langt utover Norges grenser. Ved sin side fikk språkmannen Storm etter hvert litteraturlæreren Christen Collin, som også bidrog til å heve fagets status. Det er ikke for meget sagt at Det Kgl. Frederiks Universitet i Storms tid var et europeisk kraftsentrum innenfor romanistikk og anglistikk. De første 30, 40 årene etter Storms ansettelse tegner en bratt oppadstigende kurve i engelskfagets historie. En kurve som har sin parallell i samfunnet utenfor for så vidt som engelsk etter hvert kom til å betraktes som noe mer enn et ”kremmersprog”, som det kunne være nyttig å lære seg for praktiske formål.

Nedadgående spiral ender i krise

Etter Storms avgang i 1912 begynte en lang nedgangsperiode for engelskfaget - en periode som varte helt til etter annen verdenskrig, og som i 1938 fikk C.J. Hambro til å utbryte at i engelsk er der ”ledig et professorat, der er intet dosentur, der er ledig et lektorat. Der er en absolutt nødstilstand.” Det er det store paradoks i engelskfagets historie at denne nedgangsperiode inntraff i en tid da engelsk styrket sin stilling og sin innflytelse nesten over alt ellers i samfunnet.

Gjenreisning og amerikanske elementer

Professor Sigmund Skard. Ukjent fotograf.

Engelskfagets historie etter annen verdenskrig er en gjenreisningshistorie. To hovedproblemer ventet på sin løsning: Det ene var innføringen av amerikanske studier. Amerikansk hadde praktisk talt vært totalt neglisjert før krigen. Det andre var en hevning av den akademiske standard, særlig innenfor den språklige disiplin. Forsøkene på å løse disse problemene førte til den bitreste strid i fagets historie. Sigmund Skard ble i 1946 utnevnt til professor i litteraturhistorie med særlig ansvar for amerikansk. Skard så det som sin hovedoppgave å bygge opp amerikanske studier, som omfattet mer enn amerikansk litteratur, og han gjorde en formidabel innsats på det området. Skard mente, naturlig nok, at de amerikanske innslagene måtte integreres i engelskfaget.

Ulykkeligvis anså hans professorkollega i engelsk språk, svensken Asta Kihlbom, som fikk i oppdrag å løse det andre problemet, amerikanske innslag i faget som et fremmedelement. Amerikanske elementer i engelskfaget ville vanskeliggjøre eller umuliggjøre den hevningen av det akademiske nivå som var uomgjengelig nødvendig. Noe av forklaringen på Kihlboms standpunkt ligger i at hun hadde overdrevne forestillinger om forskjellene mellom britisk og amerikansk språk. Striden varte i flere år og fikk sin avslutning først da Kihlbom fikk et professorat i Bergen. I første omgang ble resultatet av stridighetene for det første en ny studieplan i 1951 med klart skjerpede eksamenskrav, og for det annet at det ble innført et frivillig kurs i amerikansk. Obligatoriske amerikanske elementer av noen betydning ble ikke innført før med studieordningen av 1957.

Standardhevning innenfor forskning

Paul Christophersen, Kristian Smidt og Sigmund Skard sommeren 1956. Ukjent fotograf.

Den standardhevning som er nevnt ovenfor, lar seg også merke i forskningen innenfor faget, spesielt – og først – i disiplinen britisk litteratur. Mens det i perioden 1910 til 1943 utkom bare to bøker skrevet av universitetslærere i engelsk (begge på norsk for et norsk publikum), utkom det i tiåret 1949 til 1958 ikke mindre enn seks avhandlinger innenfor disiplinen. Blant disse var fire solide doktoravhandlinger, hvorav enkelte vakte ikke liten oppsikt i utlandet. Nå ble norsk forskning innenfor britisk litteratur for første gang i historien lagt merke til i det internasjonale anglistmiljø – slik Johan Storms innsats innenfor engelsk språk hadde blitt det 70 år tidligere.

Skards introduksjonsarbeid og Kihlboms gjenreisningsarbeid ble videreført utover på 1950-tallet av fremragende fagpersoner som Kristian Smidt og Maren-Sofie Røstvig i britisk litteratur, Per og Brita Seyersted i amerikansk litteratur og Paul Christophersen i engelsk språk. Sistnevntes vurdering av engelskfaget i Oslo da han forlot universitetet i 1969 var denne: ”The Oslo Department is the most interesting and exciting that I have ever been attached to – and I speak with some basis for comparison.”.

Kilder

Arthur O. Sandved: Fra "kremmersprog" til verdensspråk. Engelsk som universitetsfag i Norge 1850-1943. Del av skriftserien til Forum for universitetshistorie 3/1998

Av Professor emeritus Arthur O. Sandved
Publisert 25. okt. 2012 18:39 - Sist endret 30. okt. 2019 13:04