Filosofi fra kateteret

Hvilken plass hadde filosofifaget ved det nyopprettede norske universitetet? Et fag sentralt for alle vitenskaper, eller et fag ingen fordypet seg i, med språkvitere og diktere som forelesere?

Av Anne Vaalund

Bildet kan inneholde: hellige steder, papirprodukt, historie, arkivfotografering.
Christiania. Litografi av P.C.F. Wergmann. Oslo museum. 

Når Norge fikk sitt eget universitet i 1811 var universitetets primæroppgave å utdanne embetsmenn som kunne gå inn i det norske embetsverket: Prester, leger og jurister. Hver embetsutdannelse hadde sitt eget fakultet. Den fjerde embetsutdannelsen var det bare noen få studenter som valgte: En filologisk embetseksamen ved Det filosofiske fakultet trengte man bare om man skulle ha en rektor- eller overlærerstilling i den lærde skolen. Det filosofiske fakultet hadde likevel en sentral posisjon ved at de underviste til eksamenen alle studenter måtte ta: Examen Philologico-philosophicum, bedre kjent som anneneksamen.

Arvet dansk kriseløsning

Embetsmennenes tradisjonelle utdanningsløp var latinskole som ble avsluttet med eksamen artium, avlagt ved universitetet. Ved universitetet fortsatte den klassiske dannelsen i et år eller halvannet med studier til anneneksamen, og så tok man sine embetsstudier, kronet med embetseksamen. Det ligger i navnet – anneneksamen var forberedende prøver for å sikre en bedre allmennutdannelse hos studenten enn eksamen artium hadde sørget for. Det var en innretning det norske universitetet arvet fra København. Opprinnelig var det en kriseløsning for å øke allmennkunnskapen hos embetsverket – en seiglivet kriseløsning siden eksamenen lever den dag i dag! Studentene skulle følge forelesninger og avlegge deleksamener i en rekke fag: Latin, gresk, filosofi, historie, matematikk, astronomi, naturlære (fysikk og kjemi) og naturhistorie. De kommende teologene måtte i tillegg ta eksamen i hebraisk.

Bildet kan inneholde: portrett, panne, illustrasjon.
Litografi av Niels Treschow. Nasjonalbiblioteket.

Et fag uten stillinger

Filosofi var ikke et eget fag ved den lærde skolen, men en del filosofi kom indirekte inn via pensum som ble gjennomgått med greske og latinske tekster. Ved Det filosofiske fakultet var heller ikke filosofifaget særlig større enn undervisningen til anneneksamen. Der fikk studentene en innføring i den tradisjonelle metafysikkens grunnbegreper og den klassiske logiske slutningslæren.  Det var få stillinger som krevde filologisk embetseksamen, og ingen krevde ren fordypning i filosofi, ikke engang stillingen som filosofiprofessor. Foreleserne var ikke vitenskapsmenn innen filosofi. Unntaket var den aller første filosofiprofessoren, Niels Treschow (1751-1833). Han hadde magistergrad i filosofi, men var bare professor det aller første året universitetet hadde undervisning - 1813 til 1814. Da takket han ja til å bli statsråd for Kirkedepartementet i den nye nasjonen. Etter ham ble undervisningen besørget av et par teologer, men etter noen semestre overtok Georg Sverdrup (1770-1850) filosofiundervisningen. Sverdrup hadde filologisk embetseksamen, og var professor i gresk språk og litteratur. Han var ingen filosof, men hadde noe grunnleggende kunnskap inne på grunn av sitt nære kjennskap til gresk og romersk litteratur.

Professor med dårlig vitnemål

Bildet kan inneholde: frakk, portrett, hake, tegning, kunst.
J. S. Welhaven. Litografi av Harald Jensen. Oslo museum

Først i 1826 hentet universitetet inn en person som skulle vie seg kun til filosofien. Teologen Poul Martin Møller kom fra København til et lektorat, to år senere et professorat i filosofi. Men Møller mistrivdes i Christiania, og dro tilbake til Danmark i 1830. Denne gangen tok filologen Sverdrup formelt over ansvaret for filosofien. Professoratet hans ble nå omgjort til et i filosofi, og dette hadde han til han fratrådte i 1841. Sverdrup meldte gjentatte ganger fra om at undervisingsbyrden var for stor for bare én person. Den som etter en lang prosess ble ansatt i tillegg til Sverdrup i 1840 var dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Hans formelle bakgrunn var artium med karakteren haud og anneneksamen med dårligste ståkarakter non. Han hadde bak seg et ikke fullført teologistudium. Det var fortsatt ingen gode kandidater til en lærerpost i filosofi. Når Welhaven ble vurdert som kandidat ble det en langvarig offentlig debatt rundt den mangelfulle kompetansen. Professor i astronomi Christopher Hansteen skrev i et anbefalingsbrev for Welhaven at en lærer i filosofi ikke kunne forventes å undervise i en annen vitenskapelig gren, men at enhver universitetslærer burde være i stand til å overta lærerposten i filosofi. Et utsagn som er spesielt på flere måter, ikke bare fordi han snakker ned filosofivitenskapen, men også fordi Welhaven ikke var universitetslærer, og ikke vitenskapsmann innen noen fag.

Forelesningenes tid

Bildet kan inneholde: portrett, selvportrett, maleri, kunst.
Georg Sverdrup. Pastell av Christian Horneman, 1813. Stortingsarkivet.

De første 30 årene av universitetets virksomhet ble filosofiundervisningen ved universitetet altså gitt av lærere uten noen fordypning i filosofi. Verken Sverdrup eller Welhaven har etterlatt seg noe synlig avtrykk i norsk filosofihistorie. De skrev ikke filosofiske avhandlinger, og heller ingen lærebøker. Men om de ikke var sterke filosofifaglig, behersket begge den enerådende undervisningsformen godt: Forelesninger. Særlig Welhaven var en svært populær foreleser. Thor Inge Rørvik skriver innledningsvis i Historien om Examen philosophicum 1675-1983 at det gir liten mening å vurdere norsk filosofi i denne perioden ut fra moderne kriterier. Filosofiens status ved universitetet var primært knyttet til undervisningen til anneneksamen. Noe forenklet kan man si at universitetet i oppstarten primært var en skole som utdannet prester, jurister og leger som den norske stat hadde behov for. De færreste professorer hadde tid igjen til egen vitenskap, selv om de hadde høy kompetanse innen fagene de var professorer og lektorer i.

Rørvik påpeker at tyske universiteters langt mer kjente filosofioprofessorer som Kant, Hegel og Schelling også primært var lærere for embetsverket. Deres egen vitenskap måtte foreleses over i tillegg til undervisningen. En viktig forskjell til det dansk-norske systemet var at filosofi i Tyskland var et eget fag på gymnaset, og dermed også et lærerfag ved universitetene.

Monrad starter sin lange karriere

M.J. Monrad. Foto: Claus Knudsen/Riksarkivet

I 1845 ble Marcus Jacob Monrad (1816-1897) Welhavens kollega. Dette var 5 år etter at Welhaven fikk sin stilling ved universitetet og fire år etter at Sverdrup fratrådte sin stilling. Monrad hadde teologisk embetseksamen. Han hadde fordypet seg i filosofi med en lengre utenlandsreise der han blant annet hørte Schelling forelese i Berlin, og observerte Schellings stridigheter med hegelianerne. Monrad var professor i filosofi i nesten 50 år, og satte sterkt preg på undervisningen. Med Monrad ble filosofien et synligere universitetsfag ved Det kongelige Frederiks universitet.

Kilder:

Rørvik, Thor-Inge 1999. «Historien om examen philosophicum 1675-1983»

Collett, John Peter 2011. ”1811-1870: Universitetet i nasjonen” Unipub.

Seip, Anne Lise 2008. «Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen». Ascehoug.

Aal, Anathon 1911. Filosofien i Gerhard Gran «Det Kongelige Frederiks universitet 1811-1911: Festskrift 2».

Emneord: Universitetshistorie, Vitenskapshistorie, Filosofi Av Anne Vaalund
Publisert 12. juni 2020 16:28 - Sist endret 12. juni 2020 16:34