Av Bjørn Vidar Johansen
”Det reklameres stort for prevensjonsundervisningen”, skrev Vårt Land 6. februar 1962. ”Plakaten vakte unektelig en viss oppsikt og er livlig kommentert studentene imellom”, fortsatte avisen, som la til at ”Flere protesterte på Studenttinget i går”.
Stridens kjerne
Bakgrunnen for plakaten var et tidligere vedtak i Studenttinget, studentenes eget organ. Her ble Studentsamskipnaden bedt om å opprette en stilling for en kvinnelig lege ved Studentenes Helsetjeneste. I denne nye stillingen burde det inngå ansvar for prevensjonsveiledning og ”hjelp til svangre kvinnelige studenter”. Vedtaket ble tatt opp igjen i en innstilling gitt av en egen komité nedsatt at Kollegiet ved universitetet. Komiteen hadde utredet forskjellige spørsmål rundt helsetjenesten for ansatte og studenter, og konkluderte blant annet med det burde ansettes en kvinnelig lege. ”Ved siden av det vanlige legearbeide skal denne lege også gi veiledning for kvinnelige studenter i seksual- og svangerskapsproblemer”, het det i innstillingen. 1. januar 1962 ble den nye stillingen besatt. Lite ante den nyansatte legen at hun kort tid etter skulle befinne seg midt i en opphetet debatt som endte både i Stortinget og på Regjeringens bord.
Veiledning til utukt
Vårt Land kastet seg raskt inn i debatten. Avisen meldte at allerede på vedtaksmøtet i Studenttinget hadde mange protestert på at prevensjonsveiledning skulle være et tilbud også til ugifte studenter. På lederplass ble det hevdet at den kvinnelige legen i fast kontortid var satt i gang med å hjelpe studentene til å drive utukt uten fare for å få barn. Et slikt vedtak ville med tiden bidra vesentlig til moralsk usikkerhet blant unge studenter, mente avisen, som la til at tusenvis av foreldre over hele landet ville protestere energisk på en slik indirekte ”oppfordring til dans”.
Gift eller ugift
De etiske spørsmålene rundt prevensjonsveiledningen engasjerte. Aksjonsgrupper ble dannet blant studentene for å få oppslaget fjernet og tilbudet trukket tilbake. Tredve studenter skrev under på et åpent brev i Aftenposten. ”…vi mener en slik ordning fremmer et moralsyn som ringakter mange studenters etiske idealer og undergraver respekten for ekteskapet”, het det. Studentene viste til at Studenttinget hadde motsatt seg et forslag om at veiledningen bare skulle forbeholdes gifte. De stilte spørsmål ved Studentsamskipnadens rolle i saken. På et ekstraordinært allmøte ved Menighetsfakultetet ble dette fulgt opp. I et vedtak fra møtet, gjengitt i Aftenposten 19. februar, het det ikke bare at oppslagene inkluderte ”en offisiell innbydelse til å leve i hor”, men også at Studentsamskipnaden hadde overtrådt sin oppgave og myndighetsområde. Artikkelen markerte en dreining i debatten mot Samskipnadens rolle, overordnet studentpolitikk og demokrati.
Studentsamskipnad i stormkast
Utover vinteren og våren fulgte avisene opp med en rekke artikler, innlegg og kommentarer. Det ble vist til Studentsamskipnadens vedtekt om at virksomheten skulle være ”sams” for alle studenter, og at prevensjonsveiledning neppe kunne oppfylle dette kriteriet. Vårt Land skrev 9. februar at universitetet og departementet også måtte ta sin del av ansvaret ”for det som har skjedd”. Studentene ved Menighetsfakultetet mente at det obligatoriske medlemskapet i Samskipnaden gjennom semesteravgiften var blitt problematisk. Fra flere hold ble det vist til at studenter med etiske samvittighetskvaler nå stod i fare for å miste eksamensretten om de nektet å betalte semesteravgiften.
Semesteravgift og prevensjon i Stortinget
En lørdag i mai tok Kjell Bondevik fra Kristelig Folkeparti opp saken i Stortinget. I følge Morgenposten 21. mai reiste han saken på prinsipielt grunnlag og ”spurte om det er rett og rimelig å opprettholde plikten til medlemskap i Studentsamskipnaden når studenterorganisasjonene gjennomfører tiltak som strider mot enkelte studenters samvittighet og livssyn”. I følge avisen begrunnet han også spørsmålet med at Norsk Studentsamband visstnok skulle vært medansvarlig for en internasjonal resolusjon som støttet kommunistregimet på Cuba. Dette ble senere tilbakevist.
Regjeringen får lovforslag
Prevensjonsveiledningen var imidlertid hovedbegrunnelsen for spørsmålet. De tilstedeværende politikerne delte seg omtrentlig i borgerlige og sosialistiske leire, med borgerlig støtte til Bondevik. Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen fra Arbeiderpartiet mente at det ikke burde være noen grunn til å oppheve regelen om obligatorisk semesteravgift. Statsråden mente det stod den enkelte student fritt å bestemme om man skulle søke råd om prevensjon. Det ble vedtatt at Regjeringen allikevel skulle bes om å vurdere nye lovforslag rundt retten til å nekte obligatorisk medlemskap. På tross av avisenes overskrifter som ”Sterk kritikk i Stortinget mot seksualundervisning for kvinnelige studenter”, ble saken ikke realitetsbehandlet i Stortinget.
Saken roer seg
Etter stortingsdebatten forsvant saken fra norske aviser. Aftenposten konkluderte med ”Elastiske mål på samvittigheter” mens motstykket Arbeiderbladet ironisk proklamerte ”Leve uvitenheten”. Prevensjonssaken på universitetet markerte på mange måter både inngangen til masseuniversitetet og en ny tid i Norge. Frontene rundt moral- og religionsspørsmål var mange og harde. Seksualitet var fremdeles tabu i mange miljø. I ettertid er det derimot interessant å se fokuset som gis på den kvinnelige legen, med vekt på ”kvinnelig”. Det betyr selvfølgelig også at pasientene var kvinner. Vi er inne på interessante spørsmål rundt kjønn, likestilling og seksualitet. Selv om det sjelden fremheves spesifikt, er det også tydelig at det å gi egne tilbud til gravide studenter heller ikke var uproblematisk. Flere debattanter lot det klart skinne igjennom at såkalt mødrehygienisk veiledning neppe kunne være en oppgave for helsetjenesten ved universitetet.
Elastisk samvittighet eller uvitenhet? Les avisoppslag fra debatten på vår temaside!
Kilder
Vårt Land, 6.2.1962
Vårt Land, 9.2.1962
Vårt Land, 13.2.1962
Morgenposten 17.2.1962
Vårt Land, 17.2.1962