Visjon 1928: Roma i Oslo - Forum Scientia
Å få Oslo til å se ut som en europeisk storby har opptatt mange arkitekter. Reguleringssjef Harald Hals mente å ha oppskriften.
«Strøket er ikke bare byens hjerte, det er landets hjerte», skrev Oslos reguleringssjef Harald Hals i 1928. Arkitekten siktet til området rundt universitetsbygningene øverst på Karl Johans gate, med vekt på Universitetsplassen og Tullinløkka.
Feilgrep med potensiale for ny verdi
I en artikkel i «St. Hallvard» lanserer Hals flere utkast til nye reguleringer for å skape mer verdige og monumentale byrom. Ideene skulle samtidig lede til byreparasjoner. Bygninger som Hals mente hadde liten verdi eller var resultat av fortidens feilgrep kunne erstattes av nybygg. De kunne også få ny verdi gjennom å videreutvikles som del av nye strukturer. Ikke minst gjaldt dette Nationaltheatret, som Hals mente var et feilgrep både når det gjaldt stiluttrykk og plassering.
Universitetsplassen ga inspirasjon
Universitetsbygningenes klassiske uttrykk, derimot, så Hals på som et naturlig utgangspunkt for en utvidet og forskjønnet universitetsplass. Ved å oppføre en buet søylerekke langs Nationaltheatrets langside mot Karl Johan og eliminere det meste av gjennomgangstrafikken i gata kunne Universitetsplassen bli dobbelt så stor. Teaterbygningens søyleparti og tempelportiko i 2. etasje kunne forsterkes av de nye søylerekkene på bakkenivå. Dermed ville både teaterets nybarokke stil bli tonet ned og det kunne etableres en visuell sammenheng med universitetets nyklassisiske stil. Søylekolonaden skulle ende i en markert musikkpaviljong mot Universitetsgata og i en utstillingspaviljong mot Frederiks gate. Mot vest, bak Nationaltheatret, skulle det legges til rette både for servering og nedgang til T-banen.
Vitenskapens plass
Den nye universitetsplassen skulle dedikeres til vitenskapen, som et «Forum Scientia». Inspirasjonen fra Petersplassen og Roma er tydelig. Dette var tidstypiske strømninger i et tiår hvor interessen for den gresk-romerske antikken og det tidlige 1800-tallets nyklassisisme hadde hatt et oppsving. Store akser, avenyer og monumentale plasser var igjen blitt aktuelle grep i byplanleggingen. Det ble aldri noe Forum Scientia eller søylekolonnade rundt Nationaltheatret. I 1928 hadde ledende europeiske arkitekter og teoretikere vendt ryggen til slike historiserende påfunn. Fremtiden tilhørte modernismen. Harald Hals sine forslag gled stille ut av landets hjerte.
Denne artikkelen er en del av spesialtemaet Fremtidvisjoner: Urealiserte byggeprosjekter ved UiO