Presseklipp: Beklagelse overfor Studentsamskipsnaden

Aftenposten 21. mai 1962: Men neppe flere stortingsaksjoner mot obligatorisk medlemskap. Sivertsen avviser kritikken.

Det vil neppe fra politisk hold foreløpig bli tatt flere initiativ for å få opphevet det obligatoriske medlemskap i studentorganisasjonene med bakgrunn i prevensjonsveiledning til ugifte ved helsestasjonen i Oslo, og den internasjonale politiske resolusjonsvirksomhet Studentsambandet er tatt til inntekt for. Mot slutten av oppgjøret i Stortinget lørdag, omtalt i aftennummeret samme dag, sa nemlig interpellanten, Kjell Bondevik (kr. f.) som hadde truet med private lovforslag, seg villig til å se på ordningen en tid fremover. Han opprettholdt imidlertid sin henstilling til Regjeringen om å bringe medlemsplikten til opphør, men pekte samtidig på adgangen til å dispensere ved kongelig resolusjon.

Det var særlig prevensjonsveiledningen som kom i forgrunnen under debatten. Bondevik fikk støtte av en rekke talere som beklaget ordningen og hevdet at denne virksomheten måtte ligge langt utenfor Samskipnadens virkeområde. Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen, med tilslutning av enkelte av sine partifeller, kunne vanskelig forstå at det skulle være grunnlag for noen samvittighetskonflikter her. Det eneste måtte da være på vegne av de som søker veiledning, sa han. Statsråden kunne dokumentere at Studentsambandets folk i k k e hadde stemt for Cuba-resolujonen.

Bondeviks forslag med henstilling til Regjeringen om, på bakgrunn av det som er hendt ved legekontoret i Oslo og resolusjonsvirksomheten, å fremme forslag som gjør slutt på obligatorisk medlemskap, ble enstemmig oversendt Regjeringen. Per Lønning (h), Oslo, som var enig i kritikken mot Samskipnaden, hevdet i likhet med andre talere at Samskipnadens effektivitet er avhengig av pliktig medlemskap. Han fremmet derfor et forslag med henstilling til Regjeringen om å foreslå endringer i loven slik at organisasjonene for eftertiden ikke kan engasjere seg i virksomhet av denne art. Også dette forslag ble enstemmig oversendt Regjeringen.

I den videre debatt trakk interpellanten frem en betenkning som høyesterettsadvokat J. B. Hjort har avgitt. Høyesterettsadvokaten konkluderer med at hvis det tvungne medlemskap oppgis, kan organisasjonene arbeide med hva de måtte ønske. Hvis medlemsplikten opprettholdes, må virksomheten begrenses til det rent velferdsmessige som er felles for studentene. I tilslutning hertil tok interpellanten opp sitt forslag.

En klar overtredelse

Per Lønning (h) syntes Hjorts konklusjon var meget klar og burde være uimotsigelig i et demokratisk samfunn. Det obligatoriske medlemskap skulle imidlertid ikke være uforenlig med demokratiet hvis lovens forutsetninger overholdes. Ingen har reist prinsipielle innvendinger mot loven, og det skulle derfor ikke være grunnlag for tendensiøse betegnelser som tvangsorganisering.

Sakens annen side er at Oslo-samskipnaden har engasjert seg i spørsmål som det i høy grad kan være ulike meninger om. Lønning var skuffet over at statsråden hadde vist såvidt liten forståelse for de problemer som her har meldt seg. Norske studenter er blitt tatt til inntekt for Cuba-resolusjonen, og reglene fra 1958 vil neppe i seg selv være tilstrekkelige til å hindre at man kan komme til å bli stillet overfor en lignende historie.

Avisoverskrift Aftenposten 21. mai 1962

Det kan i og for seg ikke være noen samfunnsoppgave å forhindre ar folk forgår seg mot det sjette bud, men det er på den annen side meget vesentlig at samfunnet ikke bringer seg i en situasjon som kan virke som en oppfordring til slike forgåelser. Den plakat som ble slått opp på Universitetet i forbindelse med legekontoret, var med sin prangende overskrift en klar overtredelse av denne grense, foruten en kjempemessig psykologisk brøler. De videre begivenheter tyder på at saken har gitt et visst baksmell, og det kan være et vidnesbyrd om at man i fremtiden ikke risikerer fullt så grove meningsovergrep, sa Lønning.

Forslag til løsning

Rakel Seweriin (a), Oslo, minnet om at Stortinget hadde stemt ned et forslag fra Kristelig Folkeparti om at prevensjonsveiledning bare skulle gis til gifte kvinner ved de offentlige mødrehygienekontorer. Man kan da ikke innføre andre bestemmelser for studentene, når det store flertall har gått inn for ordningen. Veiledning i prevensjon bør også sees som et ledd i kampen mot de illegale aborter.

På en annen side må man forsøke å unngå at noen kommer i samvittighetskonflikt, men det kan man ikke gjøre ved å la et lite mindretall hindre en ordning som flertallet ønsker etter inngående overveielse. Og å endre loven som interpellanten har foreslått, ville efter talerens mening være å kaste barnet ut med badevannet. Det er imidlertid forståelig at man ikke vil bidra til en virksomhet som strider mot ens overbevisning. Løsningen må da være at man får et fradrag i kontingenten for det veiledningen til ugifte koster.

Ellers hadde en rekke talere ordet. Interpellanten fikks tøtte fra Lars Korvald (kr. f.), Østfold, Egil Aarvik (kr. f.), Oslo, Trond Wirstad (sp), Oppland, Ole Jørgensen (a), Bent Røiseland (v), Vest-Agder, samt Berte Rognerud (h), Oslo, som syntes det hadde vært særlig oppmuntrende å se den sunne reaksjonen blant endel av studentene.

Statsråd Sivertsen fikk tilslutning fra sine partifeller Håkon Johnsen, Sør-Trøndelag, Aase Lionæs og Reiulf Steen, Oslo, og Sverre Løberg, Telemark, som fryktet at man ville søke å gjøre studentene til snille barn. De må få anledning til å reagere når de finner det påkrevet, selvom det skulle gi seg enkelte uheldige utslag.

Kilder

Aftenposten 21. mai 1962

 

Emneord: [] Av Aftenposten 21. mai 1962
Publisert 25. okt. 2012 19:01 - Sist endret 26. sep. 2019 15:31