Den norske Studentersangforening

Den norske Studentersangforening (DnS) ble stiftet ved Færder fyr i 1845 om bord i båten på hjemtur fra det nordiske studentmøtet i København – et ektefødt barn av skandinavismen.

Av Lyder Marstrander

På møtet deltok en gruppe norske studenter med sitt eget skip. Johan Diederich Behrens, som allerede hadde stiftet sin mannskvartett, gjorde et forsøk på å organisere et lite kor og innøvet noen sanger. I Malmö møtte de båten med Uppsaliensernes kor, og tanken var da å hilse svenskene med ”For Norge, kjæmpers Fødeland”. Men da Uppsalakoret stemte i med ”Vi er et Folk, vi kaldes Skandinaver”, sendte Behrens ut følgende dagsbefaling: ”Nu ikke en Tone fra os, send dem et rungende Hurra i stedet!” Og nordmennene lyttet og ropte hurra.

Nasjonsbygger

Studentersangforeningen fra 1862. Dirigent Behrens sitter midt i bildet. Ukjent fotograf/MUV

Danmark og Sverige hadde allerede sine studentersangforeninger, og nordmennene ble inspirert - 40 personer tegnet seg under båtturen hjem. Stiftelsen av Den norske Studentersangforening skjedde midt under den norske nasjonsbyggingen og fikk derfor en langt større betydning i Norge enn i nabolandene. Der ble skandinavismen og studentsangen noe som bare engasjerte akademia.

DnS fikk stor oppslutning fra studentene, særlig fra dem som ikke følte seg hjemme i Studentersamfundets radikale atmosfære. Mannssangen fikk også et videre sosialt perspektiv ved at Håndverkernes Sangforening og Handelstandens Sangforening ble stiftet, og ved stiftelsen av den første arbeidersangforening i 1864. De store sangerfestene i 1851-96 virket også til å utbre sangen. Men like viktig var det jo hva som ble sunget. Repertoaret ble mer og mer norsk. Man kan med rette si at mannskorsangen understøttet visjonen om Norge som suveren stat.

Elitekor eller representasjonskor

Studentersangforeningen er Norges eldste offentlige kor. Den første opptreden var ved Henrik Wergelands begravelse 17. juli 1845, bare uker etter at koret var startet.  Dette forårsaket en disputt mellom korets første dirigent, Halfdan Kjerulf, og korets styre. Kjerulf mente at DnS skulle være et musikalsk elitekor og dermed måtte ha mer musikalsk skolering før sangerne ble sluppet ut i verden. Styret derimot mente at koret var et representasjonskor som skulle opptre når det var behov for musikk. Det ble styrets linje som seiret.

Katalysator i musikklivet

Foreningen var en katalysator i hovedstadens musikkliv fram til ca. 1880. DnS ga få egne konserter, men ble ofte bedt om å assistere ved en rekke andre konserter med 2-3 nummer. Særlig assisterte de yngre utøvere som skulle markedsføre seg selv. Det er først i 1860 at DnS fungerer som et eget ensemble med egne konserter. Samtidig ble det komponert flere norske sanger, som Olav Trygvason med melodier både av F. A. Reissiger og R. Nordråk.

Verdensutstillingen i Paris

Fra Johanitternes feiring av sitt 10 års-jubileum 18. oktober 1885. Foto: Harald Olsen/MUV.

Sangerferden til verdensutstillingen i Paris i 1878 var høydepunktet i denne perioden. Svenskene, som sto for organiseringen, anså at bare studentsangen kunne innfri kravet om kunstnerisk gehalt og nasjonal egenart. Studentsangen ble representert av DnS og Uppsalastudentenes kor. Elitekoret Johanitterne, fra 1875, gikk for anledningen inn i DnS. Turen ble fulgt med stor interesse i Norge. Etter konserten i Trocadero for 5000 begeistrete tilhørere utkom flere Oslo-aviser med ekstranummer med referat fra konserten.

Norsk repertoar

Repertoaret på konsertene til DnS var i starten felles nordisk, og ofte også tysk operastoff. Men i økende grad ble norske komposisjoner trukket frem. Norske diktere som Bj. Bjørnson og A.O. Vinje, fremhevet betydningen av det norske. Norske komponister  som E. Grieg, Ole Bull, F. A. Reissiger, R. Nordraak og J. Svendsen tonesatte dikt av bl.a. Bjørnson, Vinje, Wergeland og Welhaven. Komponistene fikk på denne måten et forum hvor de kunne få oppført sine sanger. Johan D. Behrens, som hadde overtatt som dirigent i 1849, utga flere hefter  mannskornoter med vekt på norsk repertoar.

Turneer og sangerfester

DnS hadde en klar ambisjon om å reise på turne for å utbre mannssangen. Ideen kom fra Johan G. Conradi, som stiftet Håndverkersangforeningen i 1845 rett etter DnS, og som reiste rundt og stiftet kor. At DnS senere kom på besøk, virket inspirerende på den lokale korbevegelsen. Foreningen reiste på turneer og organiserte store norske sangerfester forskjellige steder i landet sammen med de andre Kristianiakorene Håndverkernes og Handelsstandens Sangforeninger. Behrens dirigerte også disse to korene. I tiden 1851-63 ble det avholdt fem store sangerfester hvor Kristianiasangerne var ryggraden, men hvor de lokale kor var viktige elementer. På denne måten ble ideen om mannskorsang spredt og grunnlaget lagt for lokale kor med et felles repertoar.

Ved sangerfesten i Bergen i 1863 var det 35 sangforeninger til stede. Bilder fra disse tidlige sangerfestene viser stor tilstrømning: en xylografi fra sangerfesten Arendal 1859 hvor fjorden er helt tett med båter og et fotografi fra Bergen 1863 hvor korene måtte brøyte seg gjennom folkemassene for å komme frem til konsertlokalet.

Sangerne satte preg på Bergen under sangerfesten i 1863. Ukjent fotograf/MUV.

Riksinstitusjonen DnS

Man kan jo lure på hvorfor et besøk av et kor kunne vekke slik lokal interesse. Mannssang og sangforeninger var relativt nytt, og turneene bidro til å gjøre korsang til en folkebevegelse for samhold og forsoning. Samtidig  hadde repertoaret et politisk innhold ved at koret fremførte norsk musikk, gjerne med tekster som fremhevet Norge som nasjon. DnS ble ansett som en riksinstitusjon, ikke bare som et kor fra Kristiania. Korets medlemmer besto av studenter fra hele landet, som deltok i koret så lenge de studerte. Etter studiene dro de hjem, og svært ofte dannet de kor på sine hjemsteder. Når DnS turnerte, var det de gamle medlemmene rundt i landet som organiserte mottagelsen.

Etter 1880 overtok Johannitterne mye av a cappella-sangen, mens DnS fortsatte med store representasjonsoppgaver og assisterte ved konserter. Andre kor kom til, blant annet Kvindelige Studenters Sangforening, som ble stiftet i 1895. Behovet for DnS var ikke så stort lenger. Foreningen gikk inn i en periode med liten rekruttering, men fikk en kort blomstringsperiode i årene 1905-08 i forbindelse med utenlandsturneene til USA (1905), Berlin (1906) og, Danmark (1908). I tillegg kommer også den åttende sangerfest I Stavanger i 1909 og den stort anlagte Nordlandsturneen i 1907.

USA-turné og unionsoppløsning

Spesielt var USA-turnéen i 1905 en voldsom manifestasjon og  ble meget omtalt i pressen. Den ble sett på som Norges hilsen til de utflyttede nordmennene. Ved avreisen gikk DnS i prosesjon fra Universitetet hvor de først hadde sunget noen sanger, via Slottet hvor de sang for den svenske kongefamilien som var på besøk, og videre til bryggen ved Akershus hvor båten lå. Ifølge avisene fra den tid var det 20 000 som vinket farvel til koret. Turneen varte i to måneder, og det ble jevnlig rapportert fra turen i hjemlige aviser. Unionsoppløsningen, som  skjedde under turnéen, gjenspeilte seg straks i konsertprogrammene.

Etter denne kraftanstrengelsen var det som om luften gikk ut av foreningen. Men foreningen arbeidet videre og frem til 1929 hadde koret fire dirigenter. DnS levde på fordums storhet. Det var ingen fornyelse i konsertprogrammet, men stadige repetisjoner. Rekrutteringen var sviktende, men det ble gjennomført en god del turnéer.

Sangselskabet Guldbergs akademiske Kor

Det ble også en splittelse innen mannssangen. Ansgar Guldberg som ble dirigent i 1912, sa opp sin stilling i frustrasjon over at koret ikke ville ha ekstraøvelser før en konsert og tok med seg mange av korets beste sangere for å danne Guldbergs akademiske Kor i 1916. Mange av de gjenværende sangerne sluttet, trett av bråket.

Ny glanstid med Torkildsen:

At Sigurd Torkildsen ble dirigent i 1929, betydde et brudd med tidligere mannskorsang og innebar en ny glanstid for foreningen. Torkildsen hadde en uvanlig karriere i foreningen, først vanlig sanger frem til 1928, deretter formann i 1928 og til slutt dirigent i 1929, 32 år gammel. Torkildsen sto for et brudd på flere områder:

Torkildsen med sine menn i Aulatrappa på begynnelsen av 1950-tallet. Ukjent fotograf/MUV.

1: Friskere syngestil

Det var ikke til å komme fra at mannsangen før Torkildsen overtok, var blitt ganske ”sidrompa”, tung og lite bevegelig. Torkildsen var opptatt at a cappella-sangen skulle være viktigst, ikke de store verk med orkestre. Syngestilen skulle være lett og frisk og elegant. Det var viktig at teksten kom godt frem.

2: Nytt repertoar

Torkildsen hadde god kontakt med mange samtidige komponister, som han nærmest presset til å komponere sanger for foreningen. På dette område fortsatte han Behrens’ linje. Dette innebar at Bellmann og andre fellesnordiske studentsanger kom i bakgrunnen. Komponistene på sin side oppdaget at DnS var et forum som de kunne komponere for. Ser vi på listen over nye mannssanger fra Torkildsens periode, vil vi finne at brorparten av sangene var tilegnet Torkildsen eller DnS.

3: Formidling ble viktig

Torkildsen ønsket ikke bare å synge i Oslo,  men også formidle den nye sangstilen til andre kor i landet. Dette skjedde dels ved en utstrakt turnevirksomhet, dels ved dirigentkurs. Ser vi på turnelisten for DnS i hans dirigentperiode, finner vi at han har besøkt samtlige byer i Sør-Norge og Nordland. I tillegg ble det arrangert turneer utenlands. Han holdt også dirigentkurs hvor han presenterte ny norsk musikk og den nye måte å synge mannskor på. DnS sin største oppgave i denne perioden var kanskje å være et forbilde for lokale kor utover landet. DnS hadde også stor rekruttering med begynnerkor på opptil 20 nye sangere hvert år.

Bruland og Høgset

I 1961 ble Sverre Bruland ny dirigent. Han fortsatte Torkildsens linje, men kom med mer krevende verk, ofte med orkesterarrangement. Det var en aktiv turnevirksomhet, både innenlands og utenlands. Bruland var orkesterdirigent, og han brukte naturlig nok koret som et orkester.

-Sverre Bruland dirigerer under Studentersangforeningens 125-års jubileum i 1970.

Etter at Bruland sluttet i 1973, var det en rolig periode med forskjellige dirigenter før Carl Høgset i 1982 overtok som dirigent. Hans dirigentperiode innebar også en ny sangstil, en skjønnsangperiode, hvor han prøvde å få vekk den typiske mannskorklangen som hadde dannet seg. Han var den første som tok koret med på konkurranser i utlandet; turnevirksomheten i Norge var nesten lagt ned. Dessverre var han dirigent i bare 3 år.

Priser i internasjonale konkurranser

Det ble et lite mellomspill med Trond Dahlen før Tone Bianca Sparre Dahl overtok og førte Carl Høgsets linje videre. Hun arbeidet aktivt med å få opp det sanglige nivå i koret og konkurrerte i utlandet. Høydepunktet kom i 1994 med førsteplass i den internasjonale korkonkurransen i Athen. Men koret husker kanskje med like stor glede konkurransen i Llangollen i Wales i 1993 hvor koret fikk to 3. plasser i klassene for folkemusikk og mannskor, et gjennombrudd etter en lang tids vandring i skyggenes dal. Linjen ble videreført av Thomas Caplin med høydepunktet i korolympiaden i Xiamen i Kina i 2006 med førsteplass i klassen for mannskor og tredjeplass i klassen for sakralmusikk.

Steffen Kammler innebar et brudd med denne linjen. Koret foretok ingen turneer, men hadde flere konserter i Oslo med interessant moderne kormusikk. Som dirigent for operakoret var han sterkt opptatt av tekstuttalen. Men han var ikke dirigent lenge nok til å prege koret.

Carl Høgset kommer tilbake som dirigent i 2012, og koret stormer entusiastisk videre.

Av Lyder Marstrander
Publisert 16. okt. 2013 16:09 - Sist endret 17. okt. 2013 08:36