Da jentene kom til Bruket

Vi var en blandet gruppe på 39 jenter som inntok Blindern Studenterhjem ved terminstart høsten 1976.

Av Janne Wilberg, byantikvar

Hovedbygningen på Bruket. Ukjent fotograf/MUV

Noen av oss hadde visse begreper om hva vi gikk til, ettersom vi var vokst opp med fedre, onkler, og besteforeldres mer eller mindre gode historier fra studietiden.  Andre dumpet nærmest tilfeldig over dette botilbudet under sitt møte med hovedstadens boligjungel og dens begrensede hybeltilbud.

Forventning i luften

Jentenes forventninger og møte med Bruket* artet seg slik mannlige pygméer* opplevde det. Men det lå en forventning i luften og en opprømthet som nådde langt inn i elefantsofaen*. Det var som om Blindern Studenterhjem tok sats for å vise seg fra sin beste side. Noen av de mannlige studentene hadde forlatt hjemmet i protest mot jentenes inntog, mens andre valgte å bli boende noe lenger enn hva de ellers ville gjort for å oppleve dette vannskillet i institusjonens historie. Vi ble da også mottatt med åpne armer (i enhver betydning av ordet)!

Ordliste for utenforstående:

Bruket = Internt kjælenavn på Blindern Studenterhjem

Pygmé = Nyinnflyttet beboer, med under tre semestres botid

Elefant = Veletablert beboer, med over ti semestres botid

Elefantsofaen= Karakteristisk sofa elefanter har hevd på

Jubileumsrevy = studenthjemmets revytradisjon, startet i 1932 og avholdes annethvert år

Elefantsofaen

I ettertid ser man at det må ha vært vanskelig å være mannlig pygmé dette året, for det ble ikke tatt spesielt mye hensyn til dem. Den første høsten sto i sosialiseringens tegn, og snart fikk flere av pygminene ålet seg vei inn i elefantsofaen. Vi jentene syntes det var veldig spennende med disse voksne gutta som var flere år eldre enn oss og lot til å ha en innsikt i politikk, litteratur og samfunnsliv som lå skyhøyt over det gymnasnivået flere av jentene kom fra. Man skal ikke se bort fra at opptil flere av elefantene* fikk rik anledning til å briske seg i glansen fra «småpikenes» beundring. Mange av gutta var både vettuge og hyggelige, og snart deltok jentene i diskusjonen på linje med dem. Kan hende virket det oppfriskende på hjemmets veletablerte ledersjikt med disse jentungene. Duksene kunne dermed også rose seg av å være førende på dameområdet.

Dagligliv i Peisestuen. Sjefspygminen Janne Wilberg i engasjert diskusjon, nr. 3 fra venstre. Faksimile fra artikkel i A-magasinet 5. februar 1977.

Konservativt rykte

Dette var i 1970-årene hvor Vietnamkrigen, EF-kampen, studentopprør og kampen for selvbestemt abort preget samfunnsdebatten og medførte et engasjement hos studentene som ikke har vært tangert hverken før eller siden. Studenthjemmet hadde som institusjon et konservativt rykte, og ved første øyenkast lot det til at studentgruppen unisont var medlem av DKSF. Etter hvert oppdaget vi likevel at det fantes store grupper av studenter som hadde andre oppfatninger.

Angrep på kvinnegruppe

Hjemmet huset en mindre gruppe med relativt radikale jenter, og vi ønsket, som på ethvert sted med respekt for seg selv i de årene, å danne en «kvinnegruppe» for politiske og samfunnsrelaterte diskusjoner. Det skulle vi ikke gjort. Det viste seg at en del av gutta følte seg truet. Etter et møte i kvinnegruppa ble 5-6 av jentene presset opp i et hjørne utenfor musikksalongen av 25-30 mannfolk. Nær sagt frådende av raseri tårnet de seg opp som en mur foran oss og skjelte oss ut etter noter. Deres gode oppdragelse forhindret imidlertid at de gikk fysisk til angrep. Selvsagt holdt vi ut en stund til med vår «kvinneaktivisme», ikke minst på grunn av denne mannlige aggresjonen.

Doris og Rita, alias Gunhild Wigers og Janne Wilberg,i Schoussrennet 1977. Faksimile fra Blindern Studenterhjem 1975-2000 (foto utlånt av Wilberg).

Styr og stell

Etter hvert kom flere av oss jenter med i styre og stell. Gutta var delt i to leire; De som mente at det var et overordnet mål at jentene skulle delta i beslutningsprosessene når begge kjønn bodde sammen, og de som hadde en snevrere innstilling. Det lå i kortene at dette med tiden ville finne sin naturlige løsning.

Tett på hverandre

Blindern Studenterhjem var kort sagt et møte med de fleste avskygninger av mannkjønnet – fra «Pikenes Jens» til de etablerte raringer. For mange var det en overgang å måtte forholde seg til det motsatte kjønn nær sagt døgnet rundt. Dette gjaldt både gutter og jenter. Vi hadde jo ikke vært i militæret eller vært henvist til å bo så tett innpå andre ukjente personer. Forkjølete neser og rødkantede øyne lot seg ikke skjule, og det var ikke til å unngå at man ufrivillig ble vitne til både følelsesmessige oppbrudd og forsoninger. Det var mulig å ta med seg en stor dose livsvisdom videre i livet.

Sjokkrosa bukser og hår til øreflippen

Noen i miljøet hadde alltid en høyere sigarføring enn gjennomsnittet, og de måtte selvsagt også tåle mye eksponering. Selv kan jeg rose meg med å ha innført farven sjokkrosa ved Studenthjemmet, i form av et par kinesiskinspirerte korte og vide Kenzobukser; og plagget ble behørig kommentert («Janne, vårt daglige karneval»)! I dag virker dette lattervekkende, ettersom kravet til uniformering nå arter seg litt annerledes og vi ikke engang løfter på øyenbrynet dersom noen har turkis hår og ti orange ringer i ansiktet. For mennenes del hadde vi den gang diskusjonen for eller imot langt hår (ned til øreflippene), noe som skapte varige traumer i en rekke familier.

Øl, møkkamann, spardam og øl

Man kunne med undring bivåne en krets som startet festen onsdag kveld og som ga seg tirsdag morgen – deres livsinnhold besto av øl, møkkamann, øl, poker, øl, spardam og øl. Merkelig nok fikk noen av disse eksamen og damefølge, selv om flertallet av jentene ikke følte at dette hadde verdens største tiltrekningskraft. Dessuten ble man ganske lei av å rydde opp i peisestuen etter gjengen, noe som for mitt vedkommende førte til den viktige erkjennelse at du kan dele verden inn i to grupper: de som rydder og de som roter. Siden har det vist seg at denne kategoriseringen med hell lar seg overføre på verden utenfor Blindern Studenterhjem.

Revystyret  og forfatterkollegiet lager revy i Valhall. Faksimile fra A-magasinet 5.februar 1977.

Musikk og revy

Mye av den levende musikken på Bruket gjorde et heftig inntrykk. Samling rundt piano og flygel til ut i de små timer – til pianisten endelig slokner over tangentene, eller bluesjamming på munnspill, gitar og kam i badstubassenget. Jentene kastet seg ut i revyaktivitetene fra første stund: Den første jubileumsrevyen fant sted våren etter innflyttingen og var en eneste jubelstund. Det var mange som opplevde en smule forsinkelse i studieprogresjonen det året, og da revyen var over, hadde den egentlige velkomstfeiringen av jentene kulminert.

Ingen homogen gruppe

Hvem var egentlig jentene av -76? Som Blindern-guttene kom de fleste fra gode og borgerlige jurist-, lærer-, økonom-, lege-, og ingeniørhjem. Men vi var på ingen måte noen homogen gruppe og opplevde oss slett ikke innad som en blokk. En gruppe var særlig kjent for sitt hverdagsantrekk foldeskjørt og perlekjede – en ungdommelig utgave av den svært borgerlige «perlejuntaens» fremherskende klesdrakt til langt ut i 1980-årene. Vi favnet også vegetarianere, økofriker og yogafantaster, samt flere av typen kjekk og grei. Noen kunne vel oppleves snorkende kjedelige, men muligens var de gode samfunnsborgere.

Striptease og Dior

Og så var det gruppen av morsomme, farverike og spesielle personligheter. Blant oss var en stripteasedanserinne, to politisk rødglødende – henholdsvis grafikk- og teologistuderende, i tillegg til et par med utpreget frankofil legning og et raust forhold til sjokolade. Og selvfølgelig de med uanede forråd av kashmirgensere, Diorvesker og diamanter. Enkelte var jo også helt harry, men hyggelige – og de forvirrede kom seg ut i tide. På tvers av form og stil skulle det også vise seg at en relativt stor del av jentene etter hvert var faglig oppegående innenfor sine felt.

Vel til rette

Naturlig nok fantes det jenter som syntes at Bruket, med dets mange tradisjoner og preg av gammelt guttehjem, ble i overkant. Men de fleste fant seg vel til rette og fikk det samme ut av det som også gutta fikk, nemlig utdanning, en stor dose erfaring, mange kontakter og noen gode venner – og kanskje en og annen fiende. I det hele hva man kan kalle en vellykket assimilasjonsprosess!

Kilder

Dette er en forkortet versjon av Janne Wilbergs artikkel "Da jentene kom" i jubileumsboken "Blindern Studenterhjem 1975-2000"

Av Janne Wilberg, byantikvar
Publisert 22. nov. 2017 10:46 - Sist endret 22. nov. 2017 10:47