Av Anne Kristine Børresen
Johan H.L. Vogt (1858-1932) ble cand.min. fra Bergstudiet ved det Kgl. Frederiks Universitet i 1880, seks år etter ble han professor i metallurgi. Da var han 27 år, den nest yngste professor ved universitet og allerede en anerkjent geolog med et bredt internasjonalt kontaktnettverk. Da Norges Tekniske Høyskole (NTH) åpnet i 1910, tok han med seg metallurgien og flyttet til Trondheim, der han virket frem til 1928. På det tidspunktet hadde han i nesten 50 år vært med på å prege og forme norsk geologisk forskning, han hadde vært lærer for de fleste bergingeniører og han hadde på flere felt vært med på å sette tonen i utbyggingen av norsk bergverksindustri.
Internasjonal berømmelse
Vogt leverte vektige teoretiske bidrag om hvordan malmforekomster var dannet og høstet internasjonal anerkjennelse for dette. De gav den unge forskeren internasjonal berømmelse og åpnet dører inn til fagets fremste kapasiteter. Før han var 30 år var han også medarbeider i de viktigste tidsskrifter på feltet og ettertraktet som sakkyndig, i så vel norske som utenlandske fag- og bergverkskomiteer.
Engasjement på mange felt
Vogts teoretiske arbeider ble gjennom hele karrieren kombinert med engasjement på mange felt. Han underviste i metallurgi, tok studentene med på feltarbeid og skrev lærebøker på tysk som bergstudenter i Norge og utlandet brukte til lenge etter hans død. Selv var han en ivrig kartlegger av geologiske forekomster og ved siden av sine ca. 200 vitenskapelige publikasjoner skrev han også jevnlig populære artikler for det allmenne publikum om nyttige bergarter, mineraler og metaller, hvor de fantes og hvordan de best kunne utnyttes.
Kalte seg helst naturforsker
Fra sin posisjon ved universitetet virket altså Vogt som praktisk modernisator. Selv var han både professor, kartlegger og rådgivende ingeniør eller konsulent og kalte seg helst naturforsker – et begrep som favnet vidt og rommet de ulike betydninger og meningsinnhold som kunne knyttes til virksomheten hans. I de rådgivningstjenester han utførte for industrien, ble denne blandingen av roller særlig tydelig.
Etterspurt rådgiver
Oppdragene spente vidt; professoren mottok jevnlig bergartsprøver som han skulle vurdere om det kunne være verd å satse på. De fleste oppdragene hadde større dimensjoner. Sveriges største nikkelselskap, Klefva nickelgruva trengte for eksempel professorenes råd. Det samme gjorde Evje nikkelverk, Røros kobberverk, Meråker bruk, Løkken verk og jernbanebestyrelsen som ville ha geologenes råd om hvor Bergensbanen skulle legges.
Forskningsresultater settes ut i praksis
Rådgivningsoppdragene som Vogt enten tok på seg alene, eller utførte sammen med sin nære venn og kollega W.C. Brøgger, fylte mange funksjoner. Vogt fikk overført resultater eller kunnskap fra egen forskning til praksisfeltet i industrien. Samtidig sikret han seg gjennom oppdragene materiale til egen forskning. De mange befaringer og møter med verksfolk gav dessuten innblikk i produksjons- og driftsforhold ved en rekke verk og gav professoren større forståelse for den erfaringsbaserte kunnskapen som bergverksarbeiderne behersket. I disse møtene hadde han altså både anledning til selv å lære og til å lære bort. Det materialet han samlet, og kunnskapen han ervervet, tok han med seg tilbake til undervisningen og sin egen forskning.
Faglig tyngde for bergverkene
Professorens vurderinger av forekomster og råd om teknologivalg var samtidig viktig for de mange små bergverkene i Norge. Gjennom oppdragene som de gav til fagfolkene fikk de kontakt med spisskompetansen på feltet, og det representerte gjerne et alternativ til å ansette egen fagekspertise. Bergverkene fikk på den måten også tilgang til mer avanserte laboratorier enn det de selv hadde. Professorens uttalelser bidrog i flere tilfeller også til å gi autoritet til verkets strategi. Rapportene fra Vogt ble ofte lagt ved årsrapporter eller jubileumsberetninger. Noen ganger var de også lagt ved aksjeinnbydelser. Professorens uttalelser var i slike tilfeller ment å gi autoritet til verkets strategi og de hadde til hensikt å få investorer interessert i virksomheten.
Anvendt forskning
For Vogt og flere naturforskere ved universitetet var altså ikke skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning relevant. Naturforskeren hadde heller ingen problemer med å kalle seg konsultativ ingeniør eller bergingeniør. Møtet mellom naturforskere og bergverkenes praktisk orienterte menn later i all hovedsak til å ha vært positivt. Enkelt sagt kan vi si at forskeren byttet kunnskap mot penger og på denne måten var med på å sikre at egen kompetanse og forskning kunne komme industrien praktisk til nytte. Dette forholdet mellom naturforskeren og hans klient ble verken ansett for å være uetisk eller upassende, men snarere basert på en felles kulturell forståelse om at kunnskap var nyttig og derfor skulle brukes.
Til gavn for fedrelandet
Indirekte kan Vogts engasjement for å styrke båndene mellom vitenskapen og industrien også forstås som en måte å legitimere at naturvitenskapelig forskning kunne være nyttig og brukes til gavn for fedrelandet. I hans samtid var det mange som tvilte på dette og hos det såkalte praktiske livs menn var det fremdeles mange som betraktet vitenskapsmenn som temmelig unyttige og upraktiske pedanter. NGU hadde fra 1850-årene vært en av geologenes arena å demonstrere vitenskapens nytte innenfor. NTH som i sin undervisning og forskning fikk ansvaret for å bygge bro mellom de vitenskapelige og praktiske kulturer, ble en annen.