Strid fra første stund: Universitetets to første professorer

De to ledende skikkelser blant de første lærerne ved Det Kgl. Frederiks Universitet var Niels Treschow og Georg Sverdrup. De to var på nesten alle måter diametrale motsetninger.

Av Anton Fredrik Andresen

Motsetningene gjaldt som forskere, i politikken, i synet på universitetet, i livsholdning og temperament.

Treschow (1751–1833) var den eldste, og han var dessuten allerede vel etablert både som filosof og som foreleser. Som filosof var han oversatt til tysk og hadde vunnet et navn i Tyskland, blant annet for sin kritiske drøftelse av Kant og for sin skolebok om ”Kundskab om Mennesket, eller Antropologie”. Ifølge et samtidig vitnesbyrd var han også den mest populære av alle foreleserne i København. Men om Treschow formelt var den første blant likemenn, ble den langt yngre Sverdrup (1770–1850) meget snart den dominerende personlighet ved universitetet.

Det var riktignok ikke bare ved Universitetet striden mellom de to ble utkjempet, for selv om Treschow foreleste så sent som i 1823–24 (pga. en vakanse), var han fra 1814 til 1825 først og fremst Kirke- og undervisningsminister. I den egenskap ble han til gjengjeld Sverdrups fremste motstander under arbeidet med så vel universitetets som den universitetsforberedende skolens grunnleggende bestemmelser. Her hadde Treschow altså formelt den overordnede makt, men både gjennom Stortingets lovgivningsarbeid, gjennom universitetets egne organer og gjennom den makt tilstedeværelsen på universitetet ga, ble det Sverdrup som kom til å få størst innflytelse på utviklingen ved universitetet.

Forskeren kontra læreren og institusjonsbyggeren

Niels Treschow. Pastell av Christian Horneman, udatert. Københavns universitet.

Det var den fraværende Treschow som etterlot seg forskning av varig interesse. I tillegg til sin tidligere produksjon utga han i årene som professor ved universitetet en rekke bøker samt flere avhandlinger i Magazin for Naturvidenskaberne, et tidsskrift der flere av universitetets fremste lærere og yngre forskere var de drivende krefter. Sverdrup drev derimot ikke original forskning, men ruvet som lærer og som medlem av Det akademiske kollegium, og hadde dessuten som universitetsbibliotekar 1813–1845 atskillig myndighet mht bokanskaffelser og etableringen av det nye universitetets bibliotek.

Konservativ kontra radikal – eller?

Den motsetningen mellom de to som står klarest for folk flest, er trolig knyttet til norsk politisk historie. Her huskes Georg Sverdrup som den som overtalte prins Christian Frederik til å godta folkesuvereniteten, og som riksforsamlingens president 17. mai 1814. Hans tale der – ”Reist er atter Norges gamle Konge-stol” – står som symbol på hans nasjonale lederrolle. Treschow huskes helst som talsmann for enevoldsmakt, ”en platonsk drøm om et styre av ’de beste’, ja endog av ’den ene’, som Jens Arup Seip har formulert det. Her kan det synes som om den nye tids mann sto mot den gamle og utdaterte.

I universitetshistorien, derimot, er det mange som vil plassere de to helt omvendt. Her kom det til en kraftig konfrontasjon allerede i 1818, da Treschow som kirkeminister sørget for at stortingets sterkt Sverdrup-inspirerte forslag til en ny lov for ”de lærde dvs. universitetsforberedende skoler” ble nektet sanksjon. Forslaget søkte å omgjøre en reform fra år 1800, som Treschow hadde vært med på, og som etter vår tids vurdering pekte frem mot en mer tidsmessig skole. Sverdrup ville fjerne de nye fagene naturfag, fysikk, engelsk og andre ”realfag” og sterkt redusere morsmål, slik at gresk og latin, likesom i den gamle latinskolen fra før 1800, i stedet for å utgjøre en tredjedel av totaltimetallet, skulle få over halvparten, og hebraisk skulle være obligatorisk for alle, ikke bare for blivende teologer. Samtidig ville han tilbake til ordningen med én klasselærer i stedet for faglærere. ”Antikvarisk”, sa Treschow, både om klasselærersystemet og kravet om hebraisk for alle. Han ville beholde en bred fagkrets, mens Sverdrup forkynte den nyhumanistiske lære om fordypelse fremfor bredde: non multa, sed multum – ikke mangt, men meget.

Bredde kontra elite

Også når det gjaldt universitetets egen innretning hadde Treschow og Sverdrup ulike idealer. Treschow ville åpne universitetet for en større krets av allmennheten enn den som oppfylte de strenge artiumskravene, og brukte en stor del av sin innledning i den første forelesningskatalogen til å argumentere for dette. Han ønsket adgang både for folk som ikke hadde hatt latin, og for slike som hadde studert for lenge siden og nå ønsket å lære det nye som måtte være kommet til siden den gang – i vår tids terminologi: voksenopplæring og faglig oppdatering. Hans syn var   

Georg Sverdrup. Pastell av Christian Horneman 1813. Stortingsarkivet.

"at Nationers opplysning og Kultur ei bør bedømmes efter de Kundskaber og Færdigheder, som et lidet Antal kan besidde, eller efter Lysets Intensitet hos disse Faa, men efter dets Udbredelse til en mindre eller større Deel. Et Folks Oplysning maa derfor maales efter Mængden af dem, der virkelig nyde dens Velgierninger.”

Sverdrups prosjekt, derimot, var for eliten. Han avviste ”ustuderte” ved universitetet, fikk opprettet et ”filologisk seminar” for lærere der bare de beste i gresk og latin slapp inn, og gikk imot forslag om mer praktisk rettede utdannelser ved universitetet. Ludvig Daae, som selv hadde opplevd ham, skrev i 1855 at han ”omga Filologien med en Nimbus hvori endnu de gamle Prester ser det Sverdrup var Medusahovedet, der holdt Middelmaadigheden borte fra disse Enemærker.”

Sindig opplysningsfilosof kontra ildfull romantiker

Motsetningen mellom de to professorer bunnet i grunnleggende forskjeller både i dannelsessyn og livsholdning. Det kan også sies at deres personlige karakter og temperament i uvanlig grad var sammenfallende med de tankestrømninger som særlig preget deres unge, formative år.

I Treschows studietid, fra slutten av 1760-årene, var det ”polyhistoriske” studier – både natur-fag og humaniora – som var gjengs. Da han så ble konrektor i Trondheim i 1774, ble hans befatning med naturvitenskap og pedagogiske opplysningstanker ytterligere stimulert i det miljøet som var blitt dannet der i Gunnerus’, Suhms og Schønings tid. Deretter ble han rektor i Helsingør i en periode (1780–88) da Rousseaus og ”philantropinistenes” reformpedagogiske ideer gjorde seg sterkt gjeldende. Han deltok i debatten med artikler som gikk inn for mindre latin og gresk, mer morsmål og naturfag, mindre pugg, større lærefrihet o.l. – alt dette i pakt med den typiske tendens i opplysningstiden.

Sverdrup på sin side møtte i sin studietid nyhumanismens tanker i 1790-årenes København og var deretter 1798–99 i selve høyborgen for nyhumanisme og romantikk, Göttingen. I Göttingen ble han også, likesom Wilhelm von Humboldt før ham, kjent med, C. G. Heynes ”filologiske seminar” – i dag ofte sett som selve symbolet på vitenskapeliggjøringen av studiet av de klassiske språk.

At Sverdrups temperament samstemte med disse idéstrømningene er det stor enighet om. Den romantiske bevegelsen ”høvde framifrå godt for den varmen og brennhugen som levde i han,” skriver Halvdan Koht, og Carl Schnitler utdyper synspunktet: Sverdrup hadde en ”dyp og søkende natur” som ”hungret etter rikere aandelige utviklingsmuligheter enn ”den lette Aand og tone som rundt århundreskiftet hersket i Kristiania som i København.” Ludvig Daaes karakteristikker, som jeg gjenga litt av ovenfor, bekrefter at han ble oppfattet som en flammende, nærmest eksplosiv natur. Treschow var vel ikke mindre dyp og søkende, men han var mindre ildfull, mer prøvende og tvilende, og han kunne også ofte skifte standpunkt.

For den som vil lese karaktermotsetninger ut av fysiognomier, eller bedre: Ut av en kunstners fremstilling av dem, finnes det en spennende kilde i Norske Portretter. To malerier, utført som pendantportretter i 1813 av Chr. Horneman, utgjør, som Francis Bull påpeker, et ”vidnesbyrd om motsetningen mellom de to menns sinn og art”. Treschow fremstår som den milde, tenkende filosof, Sverdrup som den ildfulle og dominerende personlighet.

Felles holdning til god vitenskap

Magazin for Naturvidenskaberne 1832

Men om de to ofte tørnet sammen og inntok motsatte standpunkter mht universitetets innretning, hadde de en holdning til vitenskap som gjorde at noen av de fremste blant de unge ved universitetet, folk som Abel, B.M. Keilhau og Chr. Boeck i kretsen rundt Magazin for Naturvidenskaberne, fant seg på bølgelengde med dem begge – mens de mente universitetets naturvitenskapelige professorer var håpløst gammeldagse. Det ser ut som det skyldtes at disse to humanistene hver på sin måte var åpen for deres problemstillinger – Treschow fordi han i sin filosofi bakset med noen av de samme spørsmålene, om naturens krefter, artenes utvikling, ”livskraft” o.l.; Sverdrup fordi han var fascinert både av tidens romantisk inspirerte naturfilosofi og av den utforsking av fedrelandet som den gikk sammen med hos disse unge nasjonalt begeistrede studentene. I tillegg eide trolig både Treschow og Sverdrup evnen til å oppdage vitenskapelig begavelse når de møtte den.

Kilder

  • Andresen, A. F.: Nytte, dannelse, vitenskap? Universitetet og økonomifaget i det nye Norge 1811–1840, Oslo 2005. Særlig kap. XI, 1–3, og kap. IV.
  • Andresen, A. F.: Opplysningsideer, nyhumanisme og Nasjonalisme. Nytt lys på vår første Skoledebatt. Oslo 1994.
  • Bull, Francis (red. og innledn.): Norske Portretter. II. Videnskapsmenn. Oslo 1965.
  • Christophersen, H. O. Niels Treschow: En tenker mellom to tidsaldere. Oslo 1977.
  • Daae, Ludvig: ”Professor Georg Sverdrup”, Morgenbladet, Extranummer 8, 10–12, 14, 41, 44, 46, 1896, og nr. 21, 1897.
  • Dahl, Helge: Klassisisme og realisme. Den høgre skolen i Norge 1809–1869. Oslo 1976.
  • Koht, Halfdan: ”Georg Sverdrup – professoren”; i: Menn i historia. Utvalgte artikler. Oslo 1963.
  • Schnitler, Carl: Slægten fra 1814. Ktristiania 1911.
  • Seip, J.A.: Utsikt over Norges historie. Oslo 1974. (Side 98 for sitatet)
  • Sirevåg, Tønnes: Niels Treschow. Skolemann med reformprogram – det frie Norges første kirkestatsråd.

Foruten til de omtaltes egne skrifter (for Sverdrup for det meste utrykte brev o.l.) og Norsk Biografisk Leksikon (artikler av H.O. Christophersen og Halfdan Koht), henvises her bare til et lite utvalg bøker og artikler, hvorav de fleste har omfattende kilde- og litteraturoversikter.

 

Av Anton Fredrik Andresen
Publisert 25. okt. 2012 18:47 - Sist endret 14. jan. 2013 13:56