Politiker, professor og bibliotekar i det nye Norge

Georg Sverdrup var en sentral aktør under utformingen av grunnloven og dannelsen av det nye Norge etter 1814. Under studietiden hadde han plukket opp mange moderne tanker, som han skulle formidle under sitt virke som politiker, professor og bibliotekar i Christiania.

Av Ragnhild Sundsbak

Georg Sverdrup (1770-1850) dro fra Trondheim til København, hvor han i 1789 tok artium samme år som den franske revolusjonen. Sverdrup var hele sitt liv nært knyttet til København og universitetsmiljøet der. Under studietiden traff han den karismatiske naturfilosofen og romantikeren Heinrich Steffens, som med sine kontroversielle forelesninger fra 1802 inspirerte en rekke personer, blant annet Adam Oehlenschläger som lot sin romantiske litteratur preges av elementer fra sagatiden og norrøn mytologi. Den danske pastor og filosof N.F.S. Grundtvig skulle etterhvert innta rollen som reformator av den konservative danske kirken.

Georg Sverdrup. Pastell av Christian Horneman, 1813. Stortingsarkivet.

Göttingen - Christiania - København

I 1798 dro Sverdrup til Göttingen, og et av Europas mest moderne universiteter på denne tiden. Han var opptatt av den franske revolusjon, og han lot seg inspirere av nyhumanismen som vokste fram i Tyskland på denne tiden. Terroren etter revolusjonen i 1789 hadde skremt mange liberale motstandere av eneveldet. Istedenfor å forkaste alle tradisjonelle maktstrukturer til fordel for et ukontrollert folkestyre, skulle samfunnet og dets borgere formes gjennom å gi en klassisk utdannelse til de som hadde evner og mulighet til å studere. Dette var verdier som Sverdrup skulle bære med seg resten av livet, og som fikk mye å si for standpunktene han skulle innta i forhold til utforming av det norske skolevesen.

 

I 1799 ble Sverdrup overlærer i historie og geografi ved Christiania Katedralskole. Han huskes som aktiv i byens selskapsliv på denne tiden, og han opptrådte som skuespiller i «Det Dramatiske Selskab». 1803 dro han tilbake til København, til lærerposten i det filologiske fag ved Metropolitanskolen. Straks etter dette fikk han en stilling ved Københavns universitet. Da Danmark-Norge ble dratt inn i Napoleonskrigene med flåteranet i 1807 så det norske handelsborgerskapet med Herman Wedel Jarlsberg i spissen på en union med Sverige som en løsning på situasjonen. Denne oppfatningen delte ikke Sverdrup. Han lengtet tilbake til Norge, og i 1812 ble han tilbudt et professorat i klassiske fag ved Det kongelige Frederiks universitet i Christiania. Snart skulle han også kaste seg inn i det politiske spillet om Norge.

Formidleren

Sverdrup publiserte ikke særlig mye. Han var først og fremst en formidler, noe som også gjenspeiles i hans beskjedne bokproduksjon. I årene før 1814, hadde han gitt ut en bok på latin og to oversikter over gresk og athensk handel og politikk. Han hadde oversatt to bøker om latinsk grammatikk, og en håndbok i de gamle staters historie. Verkene ble flittig brukt i Sverdrups undervisning ved det nye universitetet.

Mer latin i skolevesenet

Sverdrup ønsket å utvikle Norges skoler og utdanningssystem. Fra slutten av 1700 tallet hadde man diskutert ulike løsninger når det gjaldt de høyere skoler. Det verserte ulike meninger om omfanget av de gamle språkene latin, gresk og hebraisk. Tilhengerne regnet disse språkene som grunnlaget for vitenskapelig tenkning. Undervisning i latin i de høyere skoler hadde til hensikt å forberede de unge til videre studier på universitetet. Undervisning i natur- og realfag ble regnet som en mer moderne og nyttig tilnærming til undervisningen.

 

I 1818 leverte Sverdrup et lovforslag om pensum i de gamle språkene som innebar en omfattende heving av nivået i latin, og med gradvis innføring av gresk og hebraisk på de høyere trinnene. Han var tydelig inspirert av nyhumanismens filosofi rundt utviklingen av de høyere skoler, slik den artet seg i Tyskland på samme tid. I Norge stod Sverdrup ganske alene om disse tankene. Lovforslaget ble ikke vedtatt, og tilhengerne av en mer praktisk og nyttig orientering av de høyere skoler vant fram.

Det norske folks representant

Christian Frederik kom til Norge som stattholder i 1813, samme år som Sverdrup holdt sine første forelesninger i Christiania. Sverdrup og Christian Frederik hadde hatt omgang i København, og Sverdrup ble bedt om å komme til Notabelmøtet på Eidsvoll verk for å overbevise prinsen om at innføring av folkesuvereniteten var det eneste rette. På Notabelmøtet tok Sverdrup rollen som det norske folks representant. Vår selvstendighetsberetning sier at Sverdrup nærmest egenhendig erstattet kongemakt med folkesuverenitet, idet han overtalte prinsen med de kjente ordene: «Nu har Prinsen ikke større ret til Norges krone end jeg eller enhver anden nordmand!». Ved nærmere ettersyn ser man at et helt nettverk framtredende personer hadde lagt til rette for denne beskrevne situasjonen. Ordene som falt, var nøye planlagt.

Maleri av Oscar Arnold Wergeland. Stortingsarkivet

Riksforsamling og personlig krise

De valgte representantene kom den 10. april til Riksforsamlingen. Sverdrup var en viktig bidragsyter i forarbeidene til Grunnloven. Han var medlem av konstitusjonskomiteen. I rollen som riksforsamlingens president var han den første til å undertegne den nye grunnloven.

Men deltakelsen på møtet må ha vært en kraftanstrengelse. Han mistet sin ni år gamle datter Elisabeth den 25. april, mens han var på Eidsvoll. Likefullt var arbeidet på Eidsvoll en mulighet han hadde ventet på hele sitt liv, og han lot ikke anledningen gå fra seg. Han samlet sine krefter og holdt tale til Riksforsamlingen. Etter at unionen med Sverige var et faktum, unnlot Sverdrup å referere sin egen tale i beretningen om Riksforsamlingens forhandlinger.

Personlighetsendring etter 1814

Riksforsamlingen ble avsluttet den 20. mai. Biografisk materiale peker mot at «bitterhet, sarkasme og hovmod» trådte sterkere fram etter dette året, spesielt etter Mossekonvensjonen i august. Var det på grunn av nederlaget som unionen med Sverige representerte, eller var det sorgen og tapet av datteren, sammen med den store anstrengelsen under denne sentrale historiske perioden som gjorde Sverdrup innesluttet? A.F. Andresen skriver at Sverdrup før og etter 1814 var to forskjellige menn.

Ut av politikken

Sverdrup glimret med sitt fravær ved det overordentlige storting i periodene 1814 og 1815-1816. I 1818 ble Sverdrup igjen valgt til Stortinget, denne gangen fungerte han som stortingspresident. Han var Christianias representant på Stortinget, visepresident i Lagtinget og medlem av 17 komiteer, hvorav formann i fire av disse. Det politiske nederlaget som Mossekonvensjonen utgjorde for Sverdrup, sammen med antipatier mot folk som Wedel Jarlsberg, skulle etterhvert få ham til å trekke seg helt unna politikken. Wedel Jarlsberg var leder for unionistpartiet ved Riksforsamlingen på Eidsvoll. Som unionstilhenger og eier av fem jernverk, var han Sverdrups rake motsetning. Sverdrup var mer opptatt av filologien og de intellektuelle verdier enn det materielle. Han holdt fast ved prinsippene, der Wedel Jarlsberg strategisk vendte seg mot Sverige når dette kunne tjene forretningene. I 1824 opphørte Sverdrups politiske virksomhet, og han viet seg til studentene og universitetsbiblioteket. Samme år overtok Wedel Jarlsberg som stortingspresident.

Universitetsbiblioteket tar form

I 1814 var Sverdrup allerede universitetsbibliotekar. Dette var en periode der boksamlingen og bevilgningene langsomt bygget seg opp til å bli et reelt universitetsbibliotek. Han stod sentralt i arbeidet med å få bøkene fram til det nye biblioteket. Sverdrup ivret for å bringe bibliotekets bøker til Christiania, og deretter for å kunne kjøpe inn alt borgerne måtte ha behov for av samtidens litteratur. Dette var viktige bidrag til den norske nasjonsbyggingen og etableringen av en demokratisk tradisjon. Universitetsbibliotekets bøker var fra første dag tilgjengelige for utlån til alle byens borgere. Ved å levere søknad, kunne det åpnes for utlån også for borgere utenfor Christiania. Her ser vi en universitetsbibliotekar som sørger for borgerens anledning til å utvikle seg til opplyste mennesker.

Siste stikk fra Wedel Jarlsberg

I 1816 tok Universitetsbiblioteket plass i Rådmannsgården, og dette var en seier og en milepæl i det langtekkelige arbeidet med å få midler til institusjonen. Men heller ikke i biblioteket var Sverdrups gjerning preget av harmoni. I 1834 ble det reist spørsmål overfor Kirke- og undervisningsdepartementet og Stortinget om hvordan universitetsbibliotekets innkjøpsbudsjett faktisk ble disponert. Initiativet kom fra Grev Wedel Jarlsberg, som var Universitetskansler 1828 til 1845. For Georg Sverdrup var dette nok et nederlag. Det anstrengte forholdet til Wedel Jarlsberg skulle vare helt til 1845 da Georg Sverdrup gikk av for aldersgrensen.

Av Ragnhild Sundsbak
Publisert 25. aug. 2014 11:44