Av Kari Andresen
Som prosjektleder for Teknisk avdeling har sivilarkitekt Ragna Weider satt sitt fingermerke på en rekke av UiO’s bygninger, blant annet Universitetsbygningene i Karl Johans gate med Professorboligen og Gymnastikkbygningen – den siste også kjent som Frokostkjelleren.
Hun har også ledet restaureringen av Det astronomiske observatorium ved Solli plass, et arbeid som har pågått over et spenn på cirka 10 år.
- Det beste resultatet får vi alltid om alle involverte aktører i et byggeprosjekt erkjenner nødvendigheten av å kompromisse. Man får kanskje ikke det optimale ventilasjonsanlegget og samtidig den mest opprinnelige restaureringen av tak og vegger. Det ferdige resultatet kan derimot komme som følge av nettopp kompromissene bli bedre enn summen av enkeltdelene, sier hun.
Blant universitetets eldste bygninger
Hun kjenner hvert eneste lag maling på veggene i Observatoriet på Solli plass. Teglstensbygningen fra 1833 er en av UiOs aller eldste bygninger og ble reist for naturvitenskapelige formål, i første rekke for astronomiske observasjoner. I tillegg huset bygningen Cristopher Hansteen og hans familie. Forskningen som ble bedrevet her kan sies å ha dannet grunnlaget for de matematisk-naturvitenskapelige fagene i Norge.
Siden restaureringsarbeidet startet har det blitt gjennomført både innvendige og utvendige rehabiliteringer. Etter det siste og største løftet i forbindelse med UiOs 200-årsjubileum har nå både bolig- og observatoriedelen fått tilbake sin opprinnelige romstruktur og overflatebehandling med de originale fargene. I tillegg er bygningen oppgradert til dagens krav til arbeidsmiljø.
Under rehabiliteringsarbeidet fant man spor som har gitt mulighet for restaurering og rekonstruksjon av tekniske mekanismer for observasjoner, og som viser hvordan den vitenskapelige fløyen opprinnelig har vært brukt. Også mange av de originale instrumentene er nå på plass.
Realfagsenter for skolebarn
I dag huser bygget et undervisningstiltak for Oslos 7. klassinger som vil lære mer om realfag. I tillegg er to rom i boligdelen innredet som de kanskje fremsto da Hansteen og hans berømte datter, maler, feminist og nynorskforkjemper Aasta Hansteen, bodde der.
-Det å huse tenåringer i Observatoriet har gått over all forventning, sier Weider som innrømmer at hun var en smule bekymret for hvordan ungdommene ville behandle bygget.
- Vi som ivaretar bygningene må bare ta høyde for at elever er i en fase av livet hvor de er nokså egosentriske og mest opptatt av eksamen og hverandre, og ikke så opptatt av omgivelsene. Spesielt gamle og fredete bygninger er svært sårbare for slitasje. Vår oppgave er å ivareta våre verdifulle bygninger, men også å legge til rette for at undervisningssituasjonen skal fungere best mulig, sier hun.
Erfaring fra privat praksis
I 2012 valgte 63 år gamle Weider å gå av med pensjon.
-For å ha noen gode år - og for å drive litt egenpraksis som arkitekt, sier hun. Blant oppdragsgiverne finner vi hennes egne barn som gjerne vil ha ett og annet tegnet, som hun sier.
Før Weider ble ansatt ved UiO i 1998, hadde hun drevet arkitektkontorer i Vesterålen og på Lillehammer siden hun ble ferdigutdannet sivilarkitekt i 1975.
Hun sier hun har opplevd tiden ved universitetet som spennende og lærerik, spesielt innenfor arbeidene med restaurering og rehabilitering.
-Det har også vært interessant å oppdage hvor mye nytte jeg har hatt av min private praksis som utøvende arkitekt, i rollen som som byggherrerepresentant for Teknisk avdeling. Det er tross alt en barsk virkelighet i byggebransjen med mye fokus på tid og penger, og det har vært svært nyttig å kjenne til konsulent- og entreprenørvirksomheten fra innsiden.
Teknisk avdeling har ansvaret for drift og vedlikehold av UiO samlede eiendomsmasse – 460.000 m² fordelt over cirka 100 bygg. Alders- og stilmessig er spredningen stor - fra 1800-tallsbygningene i Oslo sentrum via Blindernmodernismen fra 30-, 50- og 60-tallet til nyere bygninger som Georg Sverdrups hus og Ole Johan Dahls hus.
Bevaringsbegrepet i endring
Weider forteller at det har skjedd mye rundt bevaringsbegrepet siden hun begynte ved UiO. Hun mener universitetets syn på bevaring har endret seg i takt med samfunnet.
-For noen tiår siden opplevde universitetet en voldsom økning i antallet studenter. Når det da ble gjort endringer i bygningene var det som oftest utelukkende med tanke på å gi plass til så mange som mulig. Man tok det rett og slett ikke dette med bevaring så nøye. Det viktigste var å ta unna for presset og legge til rette for drift, forteller Weider som mener en slik mentalitet ikke var spesiell for Universitetet , men gjaldt hele samfunnet.
Som nyutdannet arkitekt var hun selv med på demonstrasjoner mot rivning av Hausmannskvartalene og forretningsbyggene i øverst i Karl Johans gate. Da var de bevaringsvillige i fåtall.
-Nå kan vi ikke gjøre mye med fredete bygninger uten at det er godkjent av Riksantikvaren.
Utfordrer smakssansen
Hun beskriver samarbeidet med Riksantikvaren som svært godt.
-I den første tiden opplevde jeg samarbeidet vårt som utfordrende, noe som kanskje like mye skyldtes mitt eget utgangspunkt, legger hun inn.
I dag har hun inntrykk av at folk av stort sett gleder seg over å se bygg bli brakt tilbake til sitt originale utseende.
-Det hender jo likevel at brukerne av byggene våre klager, for eksempel på fargevalg, sier Weider som mener farger generelt ser ut til å vekke mange følelser.
-Mange brukere glemmer at en restaurering ikke nødvendigvis handler om å gjøre et bygg pent etter dagens smak , men å finne det originale uttrykket. Så får vi heller tåle å få utfordret smakssansen vår litt, sier Weider som likevel innrømmer at hun har sett mange rare originalfarger i årenes løp.
-Generelt gjelder det å jobbe med våre eksisterende bygninger og ivareta deres iboende muligheter for restaurering og utvikling, sier Ragna Weider.