Universitetet ukjente militæravdeling

Historien om universitetets sentralbord handler om teknologisk og sosial endring.

Av Anders Nordstoga

I 1963 fikk den tekniske avdelingen til Universitetet i Oslo 700.000 kroner for å opprette sentralbord på Blindern og i Karl Johans gate. På den tiden var det bare noen få telefoner blant universitetets om lag 3.000 fast ansatte. De nye sentralbordene skulle betjene i alt 1.200 nummer. I løpet av 1963 kom det på plass 800 telefoner. Resten fulgte året etter.

I dag er det i overkant av 15.000 telefoner rundt om på universitetet. Helt frem til 1990 måtte alle som ville ringe en av dem, først innom sentralbordet. Det var hektiske dager for Liv Jorid Sabel og kollegene. Sabel begynte som vikar ved sentralbordet på Karl Johan i 1980. Den gang var de tre damer som satt under trappen ved Festsalen i Urbygningen. Lokalet var rundt ti kvadratmeter stort. To sentralbord sto rett overfor hverandre, og ved siden av var ett for museene.

Bildet kan inneholde: briller, smil, bokhylle, hylle, visjon omsorg.
Liv Jorid Sabel. Foto: Anders Nordstoga.

– Det er synd de ikke tok vare på de bordene. De var dekket av grønn filt og en tavle med tre rekker av små lyspærer med tall. Når noen ringte lyste pærene for å indikere et tresifret nummer. For å sette over samtaler, måtte vi dra opp en bryter for hvert av de tre tallene. Vi hadde vanlige telefonrør med en knapp på røret for å snakke med innringer. Hvis vi måtte spørre en kollega om noe, kunne vi bare slippe den, så hørte de ingenting i andre enden, forteller Sabel.

Vegger av kataloger

Da Sabel fikk fast ansettelse i 1981, begynte hun å pendle mellom Karl Johans gate og Blindern. I kjelleren til administrasjonsbygget satt tolv sentralborddamer. Utstyret der var litt mer moderne, men plassen var like dårlig.

– Vi satt på rekke med kanskje en meter mellom oss. For å finne numrene, måtte vi bla igjennom permer med alfabetiske lister over alle de ansatte. Vi stablet disse bøkene mellom oss for ikke å forstyrre naboene, forteller Sabel.

Sentralbordet var åpent fra åtte om morgenen til seks om kvelden. Frem til 1985 også på lørdager fra åtte til fire. I løpet av et sekstimersskift mottok hver av damene mellom 200 og 250 telefoner.

– Vi jobbet fælt. Veldig mange måtte slutte på grunn av vond nakke og arm. På veggen var en søyle som lyste fra én til ti. Den viste antallet innringere som ventet i kø. Ved lunsjtider fikk vi den kanskje ned på åtte, ellers sto den konstant på ti. Det var et skikkelig stressopplegg, forteller Sabel.

Sentralbordet i Administrasjonsbygningens kjeller, 1972. Ukjent fotograf.

Offisersfruene

Bedre ble ikke arbeidsdagen av at de fleste kollegene var strenge offisersfruer. Teknisk avdeling var dominert av pensjonerte høyerestående offiserer og deres fine fruer. Sabel er ikke helt sikker på hvorfor, men antar at disse jobbene på Blindern passet bra for fremdeles arbeidsføre militærmenn, som gjerne bodde på Majorstuen.

Tonen på sentralbordet var formell.

– Ingen var dus. Vi sa alle De til hverandre. Vi sa De til professorer så vel som til kontordamer. Vi gjorde ingen forskjell på folk, forteller Sabel.

Disiplinen var knallhard.

– Jeg kom fra Trøndelag, og kjente ikke alle instituttene og fakultetene. Ofte måtte jeg spørre de mer erfarne damene. Det likte de fine militærfruene dårlig. En gang da jeg hadde spurt om det samme flere ganger, fikk jeg så mye kjeft at jeg begynte å grine og måtte gå ut. To av mine litt mindre fine kolleger kom etter meg og sa: ”Nei, om det er noen som skal slutte, er det de fruene.” Det er egentlig bare flaks at jeg er her ennå, sier Sabel.

I 1988 gikk den siste militærfruen av med pensjon. En epoke var over for Universitetets sentralbord.

– Da begynte det å løsne litt. Vi kunne si du til hverandre. Etter hvert begynte også professorene å si du til oss når de ringte, så da sa også vi det. Men noen ganger bruker jeg fremdeles De. Her om dagen ringte en eldre mann. Han sa De til meg. Da svarte jeg på samme måte.

– Hender det at du savner den mer formelle tonen folk imellom?

– Både ja og nei. Nå er det liksom ikke noen forskjell på meg og deg og Universitetsdirektøren. Det skal det kanskje heller ikke være, men noen bør man jo vise større respekt. Og når man er vant til å bruke De, kan det føles unaturlig å si du til en direktør.

Plastteltet

Den første store revolusjonen ved sentralbordet kom året etter, i 1989. Da tok de i bruk det første datasystemet: Tess.

– De var noen kjempesvære drog som vi kunne bruke for å søke frem navn og linjenummer. Det var deilig å slippe de bøkene. Nå bruker vi kun tastaturet. Det er så lettvint, sier Sabel.

Den siste boken med alfabetisk oversikt over de ansatte ved UiO ble trykket i 2003. I dag må man søke etter numrene på internett. I tillegg til datamaskinene, ble langbordene erstattet med egne bord til hver av de ansatte – de samme som sentralbordet bruker den dag i dag.

– Mens de bygde om lokalet, satt vi inne i et plasttelt for å skjermes mot støvet. Men det stoppet ikke støyen. Den gangen var det ikke sånn at man kunne sitte hvor som helst å ta imot telefonene. Vi måtte være der sentralbordet var, forteller Sabel.

Endelig innvalg

Den andre store teknologiske revolusjonen skjedde i 1990. Da kom automatisk innvalg. Nå kunne man ringe direkte til dem man ville snakke med på Universitetet.

– Det tok noen år før folk vente seg til dette. Vi ga dem direktenummeret, men et par timer senere ringte de igjen, og svarte ’ja, men det er jo så mye enklere å ringe dere’. Vi har fått høre alt mulig opp gjennom årene. Vi har fått kjeft for å være sure, og fått vite at vi er det søteste man kan tenke seg, forteller Sabel.

Siden 1994 har sentralbordet og dets åtte ansatte holdt til i biologibygget bak Georg Sverdrups hus. Biologibygget var også tidligere tilholdssted for sentralbordet, fra 1963 frem til det ble flyttet til kjelleren i Administrasjonsbygget en gang på slutten av 1960-tallet. Stemmene du hører når du ringer Universitetet i Oslo tilhører en variert gruppe mennesker.

– Én kom rett fra handelsskolen for tjue år siden; to er utdannet frisører; en annen jobbet i bank. Det er to menn. Den ene kom fra studier i medier og kommunikasjon; den andre jobbet på et trygdekontor, forteller Sabel.

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:44 - Sist endret 24. mars 2021 10:50