Meridiansirkelen i Observatoriet: Nullmeridian og stjernehimmelens koordinatmåler

Et nos petimus astra - også vi søker stjernene- står det på Observatoriets grunnstein fra 1830.

Meridiansirkelen.

Av Bjørn Ragnvald Pettersen

Den unge nasjonen skulle nå sikte mot det nivået kulturlandene i Europa hadde.
Å strekke seg etter stjernene var både et intellektuelt mål og uttrykk for at Norge måtte bygges ved hjelp av dagens kunnskap og teknologi. Vi skulle inn i det internasjonalt gode selskap.

Meridiansirkelen

Til Observatoriet anskaffet Hansteen en meridiansirkel – en stjernekikkert som kunne observere stjernene idet de passerte meridianen. Tidspunktene ble bestemt ved hjelp av det mest nøyaktige pendeluret i Norge, som sto på et eget fundament i meridianrommet. Alt utstyret kom fra utenlandske produsenter og var det beste datiden kunne prestere. Det ble benyttet av norske astronomer i 100 år. Observasjonene dannet grunnlaget for det offisielle norske tidssignalet helt til 1923.

Norges nullmeridian

Nøyaktig innjustering av instrumentet tok flere år. Deretter observerte Hansteen og hans assistenter i over 10 år for å bestemme Observatoriets posisjon med like stor nøyaktighet som det var vanlig i utlandet. Da de var ferdig i 1847 var Norge plassert på globusen. Koordinatene anga beliggenheten i forhold til København, Paris, Greenwich og andre ledende observatorier i Europa. Norge hadde fått sin nullmeridian – et utgangspunkt for all videre oppmåling og kartlegging av landet. Norges geografiske oppmåling benyttet denne nullmeridianen helt til satellittmålinger overtok 150 år senere.

Koordinater og planeter

Christopher Hansteen. Ukjent fotograf.

Men denne stjernekikkerten kunne også bestemme koordinater på himmelen. Da planeten Neptun ble oppdaget i Berlin 23. september 1846 tok det mindre enn en måned før nyheten nådde Oslo og observator Carl Fredrik Fearnley kunne foreta sin første observasjon. I løpet av seks uker bestemte han koordinatene 14 ganger mens Neptun sto bare 16 grader over horisonten i sør, og resultatene ble prompte publisert i Tyskland. Observatorier over hele kloden bidro på denne måten til at banen kunne beregnes og planetens tilhørighet til solsystemet kunne fastslås.

I løpet av de neste 20 årene ble tilsvarende observasjonsprogrammer gjennomført for mange asteroider og kometer. Asteroidenes baner kunne avvike kraftig fra hverandre, men det ble fastslått gang på gang at de lå mellom planetene Mars og Jupiter. Kometene derimot hadde langstrakte baner som brakte dem mot solsystemets ytre grenser med omløpstider på flere tusen år.

Den store stjernekatalogen

I 1870 ble Observatoriet i Oslo deltaker i et internasjonalt samarbeidsprosjekt som gikk ut på å bestemme nøyaktig posisjon for tusenvis av stjerner. Himmelen ble delt inn i sektorer og tildelt de enkelte observatorier i samarbeidet. Observatoriet i Oslo skulle måle alle stjerner mellom deklinasjon 65º og 70º siden det lå så langt mot nord. Meridiansirkelen ble oppgradert teknisk og presist innjustert. Så observerte professor Fearnley og observator Hans Geelmuyden hver eneste klare natt i 8 år. Geelmuyden bearbeidet dataene og satte opp en liste over stjerner der nøyaktigheten måtte bedres. Så observerte de i 2 år til, før den store stjernekatalogen kunne utgis i 1888.

To år senere ble Jens Frederik Schroeter observator. Han sammenlignet posisjonene i Oslo-katalogen med tidligere verk fra andre observatorier, og oppdaget 285 nye stjerner som ikke hadde fast posisjon. De observerte han på nytt med meridiansirkelen for å bestemme hvilken fart og retning de beveget seg med i verdensrommet.

Geelmuyden med sekstant utenfor Observatoriet. Foto: Carl Størmer

Tekniske oppgraderinger

I 1897 startet professor Geelmuyden og observator Schroeter en ny observasjonsserie av alle stjernene i Oslo-katalogen. Meridiansirkelen ble oppgradert teknisk igjen, og så pågikk målingene helt til 1905, med tilleggsobservasjoner i 1906-7. Schroeter bearbeidet dataene og resultatene ble en ny stjernekatalog i 1909. Deretter studerte han egenbevegelsen til alle stjernene i de to katalogene og utga resultatene i 1912.

I hele denne perioden ble det også bestemt himmelkoordinater for kometer og asteroider. Da asteroiden Eros kom nær jorden i 1900 ble den observert hyppig fra flere observatorier i verden, deriblant Oslo, fordi man kunne avlese avstanden mellom jorden og solen mer nøyaktig enn før. Det satte skalaen for hele solsystemet vårt.

Av Bjørn Ragnvald Pettersen
Publisert 25. okt. 2012 18:39 - Sist endret 22. feb. 2016 19:48