Universitetet blir til: Frem mot grunnleggelse

Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811. Kampen for et eget norsk universitet startet 150 år tidligere. Men universitetenes historie går tilbake til middelalderen.

Undervisning ved middelalderuniversitet. Kunstner: Laurentius de Voltolina. Andre halvdel av 1300-tallet. Wikimedia Commons

Av Bjørn V. Johansen

Universitetet i Oslo (UiO) har en kort historie sammenlignet med mange andre institusjoner i Europa. Samtidig er snart 200 år en betydelig alder i norsk institusjonssammenheng. Grunnloven og universitetet er omtrent like gamle. Behovet for økt kunnskap, bedre tilgjengelig utdanning og evne til å forsyne eget land med embetsmenn var sentrale årsaker til at Norge fikk sitt eget universitet i 1811.

Middelalderens universiteter

På 1100-tallet ble det etablert skoler i Paris og Bologna som trakk til seg studenter fra store geografiske områder. Disse skolene hadde organisasjon og privilegier gjennom geistlige og private myndigheter. Universitetsbetegnelsen kjenner vi fra Paris tidlig på 1200-tallet, hvor lærere og elever hadde gått sammen i et interessefelleskap – en parallell til tidens handels- og håndverkerlaug. Universitas magistrorumet scolarium kan oversettes nettopp som ”lærernes og studentenes interessefelleskap”. Universitetene var internasjonale, og undervisningen foregikk på latin. Filosofi ble også et felles grunnlag for de tidlige universitetene, i tillegg til studier i teologi, jus og medisin. Etter hvert oppstod fakultetsstrukturen som vi kjenner i dag. Middelalderens universiteter delte ut gradene baccalaureus, magister og doctor – betegnelser som fremdeles lyder kjent innenfor høyere utdanning.

Studiesteder for norske studenter

Norske studenter søkte seg til europeiske universiteter allerede fra 1100-tallet. Fra 1400-tallet ble Rostock det mest populære universitetet for norske studenter. Her fantes det et eget norsk studenthjem. De første nordiske universitetene ble etablert i Uppsala (1477) og i København (1479). Norge hadde på denne tiden ingen selvstendig statsadministrasjon som kunne opprette et universitet i her i landet. Unionen med Danmark gjorde København til det sentrale studiestedet.

Kommunitetsbygning og auditoriebygning ved Københavns universitet. Kobberstikk av ukjent kunstner ca. 1760. Wikimedia Commons

Universitetet i København

Etter reformasjonsåret 1536 ble det forbudt for nordmenn og dansker å søke kunnskap ved utenlandske universitet før de hadde studert i København. Universitetet skulle sørge for lojalitet til kongen. Prestestudiet ble sentralisert, og universitetets viktigste oppgave ble å utdanne kongelige embetsmenn. I 1629 bestemte kongen at teologisk embetseksamen fra København var obligatorisk for alle som skulle ordineres til prestestillinger i Danmark-Norge. I 1736 ble juridisk embetseksamen fra samme universitet gjort obligatorisk for alle som skulle ha dommerembeter. I praksis måtte enhver sivil embetsmann nå ha gjennomgått en embetseksamen ved universitetet.

1661: Et norsk universitet?

Et eget norsk studentersamfunn fantes i København allerede på 1600-tallet. Antallet norske studenter skyldtes ikke minst kravet om den teologiske eksamen. Det holdt ikke lenger å gå i lære ved bispesetene i Norge for å få en prestestilling. Universitetsstudier i København var kostbare, og i 1661 ble det for første gang uttrykt ønske overfor enevoldskongen Frederik III om et eget universitet i Norge. En slik institusjon ville gi både nasjonal prestisje og samfunnsnytte. Frederik III ønsket derimot ikke en slik desentralisering. Kravet om studier ved Københavns universitet ble i stedet styrket i de neste tiårene.

1771: Universitet i Kristiansand

Portrettmaleri av biskop Ernst GunnerusBiskop i Trondheim, Johan Ernst Gunnerus. Oljemaleri av J. Fr. Schweiger, 1760-årene. Wikimedia Commons

På 1700-tallet utgjorde den norske befolkningen 40% av innbyggerantallet i Danmark-Norge. Kun 15% av studentene i København var norske. I 1771 fikk biskopen i Trondheim, Johan Ernst Gunnerus, i oppdrag å forberede en universitetsreform. Gunnerus, som var en sentral skikkelse i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, hadde tidligere vært professor i København. Han benyttet anledningen til å foreslå at et nytt universitet ble lagt til Norge. Om det ble plassert i Kristiansand ville det være naturlig for studenter fra Jylland å reise dit. Gunnerus antydet videre at Det Kongelige skulle flyttes til sørlandsbyen for å sikre koblinger mellom det lille akademiske miljøet i Norge og et universitetstilbud.

Nei til et norsk universitet

Han viste til at Norge lå langt tilbake i utvikling og at kunnskapsnivået burde heves. Studietilbudet han skisserte tydet på en ønsket dreining fra teologi over mot naturvitenskapelige og praktiske formål. Dette var i tråd med opplysningstidens idealer. Planene skapte stor begeistring i Norge, men ble aldri realisert. Den mektige minister Johan F. Struensee i København, som i praksis styrte unionen, sa nei til initiativet før han selv ble avsatt og henrettet. Konservative krefter overtok makten.

Les mer om veien fram mot et eget norsk universitet i artikkelens del 2:
Universitetet blir til. De første hundreårene

Kilder

Teksten er bygget på John Peter Collets bok ”Historien om Universitetet i Oslo” (1999)

Av Bjørn V. Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:57 - Sist endret 6. mars 2013 11:24