Fagforening i 100 år

I 1910 ble dagens medlemsgruppe i organisasjonen PARAT stiftet under navnet Universitetsbetjentenes forening. Den eldste fagforeningen ved UiO står fremdeles overfor viktige utfordringer.

Av Elisabeth Aronsen

Et tjuetalls ansatte møtte på stiftelsesmøtet 16. februar. Den nye fagforeningen skulle ivareta interessene til de underordnede tjenestemennene ved universitetet. De fleste deltakerne hadde sannsynligvis tekniske stillinger. Protokollen fra møtet er dessverre gått tapt.

Klasseskille blant de ansatte

I 1910 hadde Universitetet rundt 1500 studenter og 150 vitenskapelig ansatte. De fleste var embetsmenn – hovedsakelig professorer. I tillegg fantes det vitenskapelige tjenestemenn med titler som dosent, bibliotekar, konservator, observator, prosektor, amanuensis, assistent,
og adjunkt. Det samme året var det totalt 19 driftsteknikere ved universitetet. De var fyrbøtere, varmemestre, vaktmestre og betjenter. Den forskningstekniske staben bestod av seks preparanter
ved museene, to laboranter ved det kjemiske laboratorium samt én tegner, altså 28 personer til sammen. Det fantes også et lite antall kontoransatte. Samtlige av de sistnevnte hadde høyere utdannelse - kanskje med unntak av kontordamen. Det ga et klasseskille mellom de administrative og tekniske tilsatte.

Et mulig medlem fra den første tiden? Ole Thorvald Mathisen var vaktmester ved Fysiologisk institutt fra 1905-20. Fotograf: Ukjent. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Optimisme og ekspansjon

Foreningens aller første år var preget av optimisme. Medlemsgrunnlaget økte raskt. I perioden 1911-1922 ekspanderte universitetet med både nybygg og flere stillinger. Spesialisering og nye fagområder krevde teknikere, særlig i de naturvitenskapelige og medisinske fagene. Vi vet ikke hvordan den nystartede foreningen ble mottatt av professorene som eneveldig styrte universitetet. Her var klasseskillet igjen betydelig større enn mellom de teknisk- og administrativt ansatte. Medlemmene skulle stå opp mot landets mest kunnskapsrike menn.

Nytt navn, nye tider

Foreningen engasjerte seg raskt i lønnsbetingelsene til medlemmene. Samtidig begynte den også å slite med oppslutningen og engasjementet. I 1918 blåste en viktig lønnssak igjen liv i foreningen - med nytt styre, nye vedtekter og nytt navn; Universitetsfunktionærenes forening. Universitetets kollegium likte navnet dårlig. Det kom ikke fram at medlemmene var underordnede funksjonærer. Et kompromiss ble inngått, og navnet Universitetstjenestemennenes forening (UTF) ble vedtatt i 1919.

Forening i dvale

I 1920-årene bidro de økonomiske nedgangstidene og usikkerheten rundt bredere organisasjonstilknytning til at foreningen på nytt gikk inn i dvale. Rekrutteringen var lav. Ledervervet var tydeligvis ikke attraktivt blant medlemmene. Det manglet enkeltmennesker med drivkraft eller anledning til å engasjere seg i arbeidet. Noe måtte skje om foreningen skulle overleve.

Oppvåkning og forhandlingsrett

En assistent ved Kvesturet – universitetets økonomiavdeling – sørget i 1934 for å vekke foreningen opp fra søvnen. Eugenie Behrens ble lei av passivitet og tok initiativet til alternativ fagforeningstilknytning for de universitetsansatte statstjenestemennene. Resultatet ble en motmobilisering som senere overbeviste fru Behrens om at UTF kunne bli en levedyktig forening. UTF søkte også medlemskap i Statstjenesteforbundet (STAFO). Emilie Behrens’ konkurrende alternativ var også tilsluttet dette forbundet. Etter hvert kom hun og hennes sympatisører tilbake til UTF. I 1935 fikk UTF forhandlingsrett ved universitetet. De midlertidig ansattes rettigheter og lønnsrevisjoner ble sentrale kampsaker utover på 30-tallet.

Preparant Lily Monsen (Monsine) ved Paleontologisk museum ble en sentral person i foreningen fra 1937-1957, bl.a. som sekretær. Her er hun (i midten) på jakt etter øglespor på Svalbard sammen med museumskollegaene Arne W. Martinsen og Natascha Heintz. Fotograf: Ukjent. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Endring og vekst

Etter krigen måtte foreningen bygges opp på nytt. I 1950 var foreningen vokst til 70–80 medlemmer. Lønnsbetingelsene for medlemmene ble gjerne uformelt diskutert mellom foreningens formann og de lokale universitetslederne. I 1960-årene ble prosedyrene formalisert i samsvar med lovreguleringer, avtalefestede forhandlinger og tariffoppgjør. Allikevel var det rom for uformelle avtaler, noe daværende formann Amund Helgesen benyttet seg av med stort hell. Boligspørsmål, stillingsstrukturer og arbeidsmiljø ble viktige arbeidsområder utover i 60- og 70-åra. Universitetsloven av 1975 ga de teknisk-administrativt fullverdig status som medlemmer i Kollegiet og fakultetenes styrer og råd. I 1980 hadde UTF 1000 medlemmer. En fjerdedel hadde andre arbeidsgivere enn universitetet.

Interne omorganiseringer

Samme år dannet foreningen Landsforbund for Universitets-, Høgskole- og Forskningspersonell (LUHF) sammen med de andre universitetsforeningene. I 1985 endret UTF navnet til LUHF- OSLO. Medlemmene representerte fremdeles flere institusjoner enn Universitetet i Oslo. I 1993 nådde medlemstallet et klimaks med 1600 registrerte medlemmer. Da var også ansatte ved BI-stiftelsen en del av medlemsgrunnlaget.

Medbestemmelse og desentralisering

Foreningen har holdt til i den gamle vaktmesterleiligheten i Fysikkbygningen på Blindern siden 1979. Foto: Kine Selbekk Ottersen. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Ved UiO hadde medbestemmelse for de ansatte endelig blitt avtalefestet gjennom Hovedavtalen av 1980, men foreningen opplevde universitetsledelsen som motvillig. Deler av lønnsforhandlingene ble snart flyttet til universitetet som et ledd i en større statlig desentraliseringsprosess. Nye styringsformer ble innført, og teknologien endret forutsetningene for mange av de fagorganiserte. Det oppstod nå andre krav til foreningene enn tidligere.

Nye utfordringer

Organisasjonen LUHF ønsket større innflytelse. Selv om ikke alle var enige, kom fusjonen som ble kalt 2fo i stand. Foreningen ble til 2fo avd. UiO. Etter nye fusjoner fem år seinere ble det enda en navneendring: Parat UiO. Siden YS ble dannet i 1977 har dette vært hovedorganisasjonen til foreningen. Parat er i dag en ren universitetsforening med rundt 450 medlemmer. Ved universitetet fortsetter vedlikeholdet av medbestemmelsesretten. Desentralisering gir krevende oppgaver. Mye har skjedd siden stiftelsen av Universitetsbetjentenes forening i 1910, men fagforeningene står fremdeles overfor nye utfordringer ved Universitetet i Oslo.

Av Elisabeth Aronsen
Publisert 25. okt. 2012 18:57 - Sist endret 10. jan. 2013 13:02