Den idealistiske generasjonen

Argumentene mot Kvalitetsreformen har endret seg lite fra dem som motiverte studentopprøret på slutten av 1960-tallet, men de som gjør opprør, er blitt førti år eldre.

Av Anders Nordstoga

Den relative stillheten omkring Kvalitetsreformen får gamle studentopprørere til å spørre seg hva som er galt med dagens universitetsstudenter. Er det nå slik at vi for første gang i norsk universitetshistorie er i ferd med å miste dette samfunnslaget av unge og selvbevisste idealister i konstant opposisjon til det etablerte?

– Tvert imot, sier forsker Fredrik Thue ved Forum for universitetshistorie. Han har studert opprøret i 1968 og ideene som motiverte det. – Jeg vil heller si at det er dagens studenter som historisk sett er normale. Se hvem det er som kritiserer Kvalitetsreformen. Det er stort sett de samme som protesterte på 1960- og 1970-tallet. Det som skjer i dag må ses som en korreksjon av en ekstrem trend, ikke som et brudd på en 200 år gammel tradisjon. Dagens studenter likner på mange måter dem før 1965.

Hva var det så som skjedde på slutten av 1960-tallet? For å forstå hva som motiverte studentopprøret må vi litt lenger tilbake enn Marx og Lenin, mener Thue.

Veggavisene er ikke lenger en del av universitetshverdagen. Ukjent fotograf.

Dannelsesideal under press

I 1810 grunnla den prøyssiske filosofen og statsmannen Wilhelm von Humboldt universitetet i Berlin som i dag bærer hans navn. Gjennom tett kontakt med lærere som samtidig drev forskning, skulle studenten ikke bare oppnå kunnskap og faglig forståelse. Vel så viktig var den mer helhetlige personlige dannelsen. Slik skulle universitetet skape en klasse moralsk bevisste samfunnsborgere. Dette idealet ble mønsterdannende for andre universiteter i Europa, deriblant det som ble grunnlagt et år senere i Christiania. Etter hvert kom mange til å se universitetene som frisoner fra et ellers markedsstyrt samfunn og motvekter til den dominerende økonomiske tankegangen.

Med den raske økningen i antallet studenter fra begynnelsen av 1960-tallet, kom de humboldske idealene under press. Bevilgende myndigheter stilte krav til økt effektivitet og relevans for arbeidslivet. I 1966 og 1967 foreslo en komité ledet av Studentsamskipnadens direktør Kristian Ottosen tiltak for å effektivisere universitetene. Kortere og mer yrkesrettede studietilbud skulle opprettes.

Ønske om effektivisering

Ottosen-komiteens anbefalinger møtte massiv motstand på Universitetet. De som ledet an, var studentene selv. Kontrasten til Kvalitetsreformens mottakelse er slående. Men de som spør hva som er galt med dagens studenter, stiller det gale spørsmålet, mener Thue.

– Deler av opprøret på slutten av 1960-tallet i var et unntak fra den historiske regelen. Ofte ønsker studentene at universitetet skal være mer effektivt og yrkesrettet. Fra 1945 til 1965 ønsket studentene effektivisering. De støttet forsøkene på å redusere studietiden. Det som skjedde rundt 1968, var at studentene redefinerte Humboldts idealer i forsvar mot lukking og å kutte ned studietiden. De protesterte mot at universitetet skulle gjøres til en forlenget arm av det monopolkapitalistiske samfunn, og tolket det gamle universitetsidealet som en motvekt til dette. Jeg vil si at studentene i dag er mer ”normale”. De likner studentgenerasjonen før sekstiåtterne, ikke minst ved deres misnøye med at forskerne er mer interessert i alt annet enn dem. Det var en utbredt følelse av at noe måtte skje. Med økt studenttilstrømning mistet universitetet sine gamle kvaliteter, uten å skaffe seg nye.

Et politisert samfunn

Mer fruktbart synes da spørsmålet om hvorfor sekstiåtterne var så spesielle. Først og fremst var det tidens politiske klima som var spesielt, mener Thue.

– Den allmennpolitiske situasjonen ble overført til universitetet. Rektor og administrasjonen – til og med instituttlederne – ble fremstilt som representanter for monopolkapitalismen. Vi kan snakke om en internasjonal ideologisk epidemiologi. Inspirasjonen kom i stor grad fra utlandet, ikke minst fra Vest-Tyskland, der nymarxismen og positivismekritikken stod særlig sterkt. Den gamle norske radikale bevegelsen hadde stor respekt for vitenskapen. De identifiserte seg positivt med universitetene. Rundt 1965 avløses denne av en mer marxistisk og vitenskapskritisk bevegelse, forent gjennom motstand mot NATO, USA og uviljen mot et Arbeiderparti som ble oppfattet som teknokratisk og autoritært.

Karrierepress?

I en situasjon hvor relevante jobber krever gode karakter, kan det virke som en luksus å ha tid til politisk aktivitet. Kan det tøffe arbeidsmarkedet for filologer og samfunnsvitere ha lagt en demper på studentenes politiske engasjement?

– Ja, det kan ha betydd en god del, tror Thue. – Sekstiåtterne hadde det fryktelig lett på arbeidsmarkedet. Rundt halvparten av studentene ved Det historisk-filosofiske fakultet fikk jobb etter mindre enn to uker. Påfallende mange fikk til og med jobb i Oslo-området. Studentenes støtte til Kvalitetsreformen kan tolkes som et ønske om at det blir en klarere sammenheng mellom utdannelse og jobb, men dette må altså ses på som en revidering en ekstrem trend, ikke som brudd på en gammel tradisjon for opprør.

Studentopprør i to faser

Det norske studentopprøret gjennomgikk to faser, ifølge Thue. Det begynte med politisk og filosofisk fagkritikk, særlig av samfunnsvitenskapene.
– Denne kritikken hadde beskjedent omfang i forhold til andre land. De som var aktive i dette, folk som Rune Slagstad, Dag Skjervheim og Dag Østerberg, har preget vårt bilde av hva studentopprøret dreide seg om. Det begynte ved Filosofisk institutt i januar 1969, etter amerikansk modell, med ”sit-ins” – eller ”teach-ins”, kan man vel kalle dem, altså alternative seminarer og forelesninger. Etter hvert ble slike studentledede seminarer riktignok annonsert i forelesningskatalogen, så det var ikke så veldig opprørsk. På sosiologi, for eksempel, hadde de seminar om kritisk arbeidslivsforskning. Mitt generelle inntrykk er at mange av lærerne forholdt seg ganske velvillig til disse – selv om det fantes hardliners.

Ml-erne tar makten

Den neste fasen skjedde med den marxist-leninistiske mobiliseringen. I 1972 fikk ml-erne makten i Studentersamfundet.

– De ødela Studentersamfundet for alltid, mener Thue. – Fra å være et forum for interessante debatter, ble det et rent ml-reir. De manipulerte møtene. De diskuterte Stalins bart til klokken tre om natten før viktige avstemninger, for å være sikre på at alle ikke-troende forlengst var gått hjem. Kampen mot EF i 1972 var ekstremt viktig i denne fasen. Den skapte allianser på venstresiden, og hele opinionsbildet flyttet seg mot venstre.

– Hvordan var universitetet på denne tiden for studentene som bare ville studere?
– Det varierte mellom instituttene. Universitetet var og er mange delkulturer. Noen miljøer ble så sterkt dominert av ml-ere at det ble vanskelig å studere. På sosiologi, psykologi, filosofi, historie, kriminologi og rettssosiologi var det en veldig sterk radikalisering. På pedagogikk var det ekstremt. Disse fagene var umulig å studere uten å bli konfrontert med de politiske motsetningene.

"Mot faglig tvang - Støtt sosialpedagogikk!" Studentmarkering i 1979 mot nedleggelse av Sosialpedagogikk - et forsøksstudium der studentene hadde utstrakt medbestemmelsesrett. Foto: Steinar Aarstad.

Konservative jurister

Andre fag lot seg ikke så lett politisere, selv om ml-erne fant politisk aspekter ved det aller meste.

– Medisinstudiet fungerte nok langt på vei som normalt, selv om radikale ideer spilte en viss rolle også der. Det gjorde også det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet, hvor koblingene mellom fag og politikk er av en annen karakter, men også her fantes sterke drag av miljøvern, alternativ livsstil og dypøkologi, inspirert av blant andre Arne Næss.

– På jus var det store mengder konservative studenter som ikke lot seg affisere så mye. Jeg har også inntrykk av at språkvitenskapene på Det historisk-filosofisk fakultet var forholdsvis uberørte. Statsvitenskap la om studieordningen i en retning som liknet på kvalitetsreformen allerede rundt 1970, med et mer kursbasert hovedfag. Faget var kjent for å tiltrekke få ml-ere. Det var heller ikke mange på instituttet som støttet dem. Professorene Henry Valen, Jens A. Christophersen og Ulf Torgersen syntes ml-erne var latterlige.

Vant økonomene?

Den manglende motstand mot Kvalitetsreformen til tross – Thue vil ikke være med på at det humboldske universitetsidealet nå har tapt mot den økonomiske tankegangen. Han mener dannelsesfagenes voldsomme vekst på 1980-tallet måtte medføre en korreksjon.

– I 1980- og 1990-årene så man tilløp til en renessanse for dannelsesideologien i en slags populærkulturell versjon. Statsråd Gudmund Hernes mente det er bedre at folk studerer enn at de går arbeidsledig, hvilket for så vidt er sant, men politikken med å gi fri tilgang til de billige masseutdanningsfakultetene hadde utilsiktede konsekvenser. Studentene valgte fag helt uavhengig av arbeidsmulighetene. De søkte til religionshistorie og filosofi i enorme mengder.

Thue tror virkningene av denne dannelsesbølgen ligger til grunn for Kvalitetsreformen.

– Blant studenter og politikere bredte det seg en oppfatning av universitetet som en konturløs og utflytende institusjon, hvor studentene oppførte seg som om det ikke fantes et liv etter studiene. De lærte seg en livsform som ikke passet i yrkeslivet. Dette kunne ikke fortsette. Universitetet må sende ut ungdom som fremdeles har tro på egne krefter. Etter mange år på universitet mister de ofte det pågangsmotet som næringslivet etterspør.

– Tiltakende konflikt

Motsetningene på universitetet mellom dannelsesideologien og den økonomiske tankegangen lever videre i form av en konflikt mellom administrasjonen og vitenskapelig ansatte, mener Thue

– Det ser for meg ut som om denne konflikten er tiltakende. Ting tyder på at forskere som rekrutteres inn i administrasjonen sosialiseres inn i et nytt verdensbilde. Noen av dem som administrerer universitetet er så opptatte av strømlinjeforming at det er en fare for at det universitetsaktige forsvinner. I dag diskuteres det om studenter som går over normert tid for masteroppgaven skal nektes karakterer. Det betyr at studenter med spesielle interesser for akademiske studier vil bli vist vekk fra området.

- Må jobbe hardere

Thue ser både farer og muligheter ved Kvalitetsreformens krav om mindre og mer fleksible kurs, hvor studentene i større grad skal være med og forme undervisningen.

– Kurssystemet splitter universitetet, men samtidig skaper reformen nye muligheter. Nå kan jeg lage et nytt kurs og tilpasse det studentenes ønsker og egen faglig utvikling uten å spørre så mange om lov.

Utfordringen for dagens universitet er ikke å perfeksjonere organiseringen av kurssystemet, men å etablere en kultur blant studentene for å få det til å fungere slik det er ment, mener Thue.

– Vi lærere gjør det for lett for oss selv ved bare å skylde på studentene, men det er et problem i denne sammenhengen at norske studenter ikke er vant til å jobbe så hardt som dem ved amerikanske og engelske universiteter. Å endre et formelt system kan gjøres over natten; å skape de nødvendige kulturendringer er en mye tregere prosess.

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:56 - Sist endret 10. jan. 2013 13:00