Et okkupert universitets moralske dilemma

Mens de kompromissuvillige søkte konfrontasjon med den tyske okkupasjonsmakten, forsøkte begge siders pragmatikere å føre videre driften av universitetet. De lyktes i tre år. Historiker Jorunn Sem Fure har skrevet bok om UiO og krigen.

Studenter i tysk fangenskap i Sennheim. Ukjent fotograf.

Av Anders Nordstoga

Det er ikke tilfeldig at Jorunn Sem Fure valgte den 30. november 2007 som dato for utgivelsen av boken som hun har skrevet om Universitetet i Oslo under krigen.

– 30. november 1943 var uten tvil den mest dramatiske dagen i universitetets historie. Gestapo slo til med en nøye koordinert aksjon over hele Oslo. De tyske soldatene pågrep enhver mannlig student de kom over. Ti-femten professorer gikk også med i dragsuget, forteller forskeren ved Forum for universitetshistorie ved Universitetet i Oslo.

Minst 1200 studenter ble arrestert. Mange ble løslatt etter noen dager, uker eller måneder, men 650 ble deportert til Tyskland. Halvparten havnet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Den andre halvparten fikk gjennomgå forsøk på omskolering i Sennheim. Alle så nær som sytten kom hjem etter krigen.

- Kunne vært annerledes

Massearrestasjonene kom som resultat av en stadig mer tilspisset konflikt mellom universitetet og den tyske okkupasjonsmakten. På begge sider var det dem som ønsket åpen konfrontasjon. Det er de kompromissløse antinazistene som i ettertid er blitt heltene i denne dramatiske delen av norsk universitetshistorie.

– Det kunne ha vært helt annerledes, påpeker Sem Fure. – Hva om 650 unge norske studenter hadde mistet livet i tysk fangenskap?

Hun er ikke den første som har stilt dette spørsmålet. På det okkuperte universitetet fantes også talsmenn for samarbeid med tyskerne – innenfor klart definerte grenser, vel å merke. De fryktet at aktiv motstand ville føre til nytteløse tap av unge menneskeliv. Det var en innviklet prosess som ledet frem til denne pragmatiske linjens nederlag i november 1943.

Fanger i Aulaen

Kort tid etter 9. april 1940 okkuperte tyskerne Universitetsaulaen og andre store forsamlingslokaler. De første dagene ble Aulaen brukt som et oppbevaringssted for arresterte norske offiserer. Blant dem som ble anholdt, var Håkon Søraas, universitetslektor i engelsk.

– Det er funnet et brev fra rektor Didrik Arup Seip ”an die Deutschen Truppen” med spørsmål om Søraas fikk lov å motta eksamensbesvarelser. Dette var jo midt i eksamenstiden, forteller Sem Fure.

Rektorens brev er en betegnende illustrasjon på viljen til å fortsette driften av universitetet. Allerede etter en uke ble undervisningen tatt opp igjen, om enn i svært redusert grad. Halvparten av studentene var reist vekk. De var på flukt eller innkalt til militærtjeneste.

Demonstrasjon

Den første konfrontasjonen mellom universitetet og tyskerne oppsto den 17. mai 1940 da noen ungdommer demonstrerte utenfor et kinolokale hvor tyskerne hadde vist filmavis fra felttoget.

– Tyskerne antok at demonstrantene var studenter, ettersom de bar studentluer, men antakelig var de russ. Terboven kalte da inn rektor Seip og studentlederne til sitt hovedkvarter for å klage på denne udisiplinerte og uverdige oppførselen. Seip svarte at han for det første forsto at de unge var blitt provosert, og at han for det andre ikke trodde det dreide seg om studenter, forteller Sem Fure.

Rektor Didrik Arup Seip. Ukjent fotograf.

”Den seipske ånd”

Dette skulle bli det eneste møtet mellom Didrik Arup Seip og Josef Terboven. Rektoren ble etter hvert internert på Grini og senere sendt til den beryktede fangeleiren Sachsenhausen utenfor Berlin.

– Jeg tror at Terboven allerede da blinket seg ut universitetet og dets rektor som sine fiender. Han var kjent for å være antiintellektuell. Møtet var antakelig også foranledningen til uttrykket ”den seipske ånd”, som Terboven siden er blitt sitert på.

Aulakjellerslaget

Terboven og Quisling hadde sine allierte på universitetet. Mellom to og tre prosent av studentene sympatiserte med Nasjonal Samling (NS). De fantes i alle fagmiljøer og alle sosiale lag.

Den 24. september 1940 fant det såkalte ”Aulakjellerslaget” sted. NS-studenter trådte opp i Aulakjelleren iført Hird-uniformer. De fikk juling og ble kastet ut. NS-studentene hentet da forsterkninger i Slottsparken. Som en kampgruppe stilte de seg raskt opp arm i arm på trappen inn til Universitetsaulaen. Masseslagsmålet som fulgte, ble først stoppet da ridende politi kom til stedet.

NS-professorene

I en tale dagen etter Aulaslaget kunngjorde Terboven at han ville innsette NS-folk til å styre departementene, deriblant Ragnar Schanke som sjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Til tross for dette skjedde det på universitetet ingen umiddelbar regimeendring. En isfront holdt NS-sympatisørene ute av det gode selskap.

Frustrasjonen bredte seg etter hvert blant dem som hadde statsmakten på sin side, uten selv å få større innflytelse. Ett år gikk med mindre konflikter. Universitetet vant noen seirer og led noen nederlag. Forsøk på å innsette NS-lojale sensorer på juridisk eksamen ble avverget, men universitetet måtte akseptere ansettelsene av tre-fire uønskede professorer.

– NS-professorene fikk ikke den pondusen som de var tiltenkt. De ble frosset ut, og foreleste for tomme saler. Dels var dette fordi de var dårlig kvalifiserte, og ikke ville nådd opp i vanlig konkurranse, sier Sem Fure.

Hoel overtar

Unntaket var geologen og polarforskeren Adolf Hoel. Universitetsdosenten var en respektert vitenskapsmann og en dyktig administrator. Den 11. september 1941 innkalte statsråd Schanke til allmøte i Aulaen, hvor han avsatte rektor Seip og hele Kollegiet. Begrunnelsen var at de hadde ”motarbeidet den nye tid”. Schanke innsatte seg selv som rektor, men lot Hoel ta seg av den daglige driften. Denne relativt moderate NS-mannen skulle gjøre mye for å opprettholde virksomheten ved universitetet frem til november 1943.


– Hva forteller studentene fra undervisningen disse tre årene?
– Mange har fortalt at historieforelesningene kunne være ganske friske. Blant annet var professor Jacob Worm-Müller åpent kritisk til tyskerne. Han måtte tidlig flykte til London. Johan Schreiner holdt forelesninger om tysk historie som antakelig lå ganske fjernt fra nazistenes offisielle versjon. Han ble arrestert et par ganger, men tyskerne grep aldri direkte inn på forelesningene, forteller Sem Fure.

Splittet motstand

For mange var Adolf Hoel den eneste akseptable NS-mannen i rektorstolen. For andre var han den verst tenkelige. De mente at Hoels samarbeidsvilje kunne gå ut over beredskapen mot en snikinnføring av nazistenes politikk.

– Blant universitetets motstandsfolk oppsto det da to motstridende syn og strategier for veien videre. En liten gruppe ledet av psykologiprofessor Harald Schjelderup søkte hele tiden konfrontasjon. De var villige til å risikere stengning for å kunne markere et absolutt standpunkt mot nazismen. Mot denne ”Aksjonslinjen” sto den mer kompromissvillige ”Dekanlinjen”, ledet av professor Georg Monrad Krohn fra Det medisinske fakultet, i tett samarbeid med dekanus på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Halvor Solberg. For dem var det viktigste å holde institusjonen oppe. Det i seg selv ble sett som et vern mot nazismen, sier Sem Fure.

Nye konflikter

Situasjonen tilspisset seg høsten 1943. Tre saker bidro vesentlig til dette. Den første var NS-studentenes forsøk på å tvangsorganisere alle studentene i et såkalt ”samband”, og motkampanjen som fulgte. Den andre var konflikten om adgangskriteriene til medisinstudiet, hvor det under krigen var lange ventelister og kamp om plassene. Kun karakterene bestemte om man kom inn. Dette syntes NS-studentene var urettferdig. Fronttjeneste og partibok burde skaffe dem fortrinn, mente de, og de fikk støtte hos statsråden. Schankes forsøk på å innføre en favoriserende ordning avstedkom voldsomme protester. Hele universitetet ble mobilisert.

– Der gikk grensen for hva de kompromissvillige kunne akseptere, men det oppsto nå en ganske hard konflikt mellom de to motstandslinjene om hvilken form ultimatumet til statsråden skulle ha, og når det skulle stilles, forteller Sem Fure.

Moralsk dilemma

Mens dette pågikk, bestemte Quisling at det var på tide å vise muskler. Oktober 1943 ga han orde om å arrestere seksti studenter og ti professorer. Flere forhandlinger fulgte, inntil noen startet en brann i Universitetsaulaen natt til 28. november. Brannvesenet ble umiddelbart varslet. Selv om brannskadene ikke var store, hadde Terboven fått nok av uroen på universitetet. Han beordret stengning og massearrestasjoner. Alt skjedde i løpet av et par døgn.

Det var et vanskelig og interessant moralsk dilemma som ble satt på spissen i 1943, mener Jorunn Sem Fure.

– Hva slags pris er en kamp for idealer verdt? Om utfallet av massearrestasjonene og deportasjonene var blitt et annet, er det ikke gitt hva som i dag ville ha fremstått som den riktige linjen. Schjelderup og hans tilhengere følte de måtte forsvare et absolutt standpunkt mot nazismen, og var villige til å betale en pris for dette. Spørsmålet er hvem som måtte betale, og hvilken pris. Hva om hundrevis av norske studenter hadde dødd i tysk fangenskap fordi man ville få frem et poeng?

Sensommeren 1945 ble det igjen avviklet ordinære eksamener på Universitetet i Oslo.

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:56 - Sist endret 2. mai 2016 19:44