Vitenskap som byggestein: Universitetsmuseene på Tøyen

De naturhistoriske museene på Tøyen ble den største ekspansjonen universitetet hadde hatt siden sentrumsanlegget stod ferdig på 1850-tallet. Men planene var langt mer ambisiøse!

Et av Sinding-Larsens mange forslag til det planlagte hvalmuseet, som skulle binde sammen Zoologisk og Geologisk museum.

Av Bjørn Vidar Johansen

Høsten 1901 sto det et leserinnlegg på trykk i Morgenbladet. Signaturen ”Almindelig Borger” protesterte på vegne av ”det uvidenskabelige publikum” mot at universitetets naturhistoriske museer skulle ”forvises til Tøien”. Brevskriveren mente at vestkanten var den eneste rette lokaliseringen. ”Saadanne Museer og Samlinger er ikke blot og bart til for Videnskapsmendenes Skyld, disse kunde vel til Nød finde Veien til Tøien, men de er ogsaa til for Publikums Skyld, og Publikum lærer aldrig Veien til Tøien … Tving lige saa godt Solen til at gaa mod Øst,” konkluderte innsenderen. Innlegget startet en opphetet avisdebatt som snart handlet om mer enn konflikt mellom øst og vest. Arkitekturens vesen, folkeopplysning, nasjonal prestisje og forholdet mellom samlinger og vitenskap ble raskt tema. 

Prekær plassmangel

Alle universitetsmuseene holdt opprinnelig til i universitetsanlegget ved Karl Johans gate. I løpet av et par tiår ble lokalene for små. Nordal Wille, professor i botanikk, sammenliknet tilstanden med en voksen mann som fremdeles måtte trekke i barneklær. Situasjonen var prekær – og statskassen slunken.

Utover i 1890-årene arbeidet Wille og geologiprofessor (senere rektor) Waldemar Christofer Brøgger for nybygg til de naturhistoriske samlingene. Vitenskap og kunnskapsutvikling ble av Brøgger løftet frem som byggesteiner for Norges fremtid. Her hadde museene en sentral plass. Nye byggeprosjekter skulle bekrefte universitetets tilstedeværelse og viktige samfunnsrolle. Byggingen av Historisk museum startet opp i 1897, men Wille og Brøgger nektet å la universitetsledelsens og Stortingets prioritering av de kulturhistoriske samlingene stoppe drømmene om en bedre fremtid for naturhistorien. De to arbeidet utrettelig videre.

Botanisk museum ble oppført 1911-1913, men interiøret var ikke fullført før 1915. Foto: Kine Selbekk Ottersen

Finansieringsplan med bismak

En plankomité for museumsprosjektet ble endelig nedsatt i 1899. Brøgger var leder. Wille deltok som samlingsbestyrer. Det ble lansert en finansieringsplan som ville gjøre offentlige midler praktisk talt overflødige: Museene skulle nå bekostes av det såkalte Tøyenfondet, bygd opp fra tomtesalg fra den store eiendommen som universitetet hadde eid siden 1812. I 1902 godkjente Stortinget at fondets kapital, og ikke bare rentene, kunne benyttes til finansiering av nye bygninger. Til gjengjeld ble det slått fast at kapitalen aldri måtte være under 600 000 kroner. Kravet til minimumskapital gjorde at byggeprosjektet hele tiden ville være avhengig av nye tomtesalg. Siden Stortinget ikke ville forskuttere byggeutgifter, måtte universitetet innfinne seg med at utbyggingen måtte skje etappevis.

Vitenskapelig park i arbeiderstrøk

Komiteen gikk inn for å oppføre museene på Tøyen, øst i Kristiania. Her hadde universitetet allerede sin botaniske hage og ubebygd grunn. Tomter på Bygdøy og ved Uranienborg kirke i vest ble vraket. Snart ble folkeopplysningseffekten trukket frem som et argument for lokaliseringen. Nordal Wille viste også til internasjonale forhold. Kristiania kunne nå få et område tilsvarende Jardin des Plantes i Paris, en vitenskapelig museumspark inne i en botanisk hage. Samtidig ville området kunne bli så attraktivt at tomteprisene ville stige. Slik kunne det bli lettere å finansiere fremtidige byggetrinn.

Nøktern arkitekt

Komiteen pekte på at i dårlige tider var det uansvarlig å være annet enn nøkterne. De nye bygningene skulle fylle praktiske funksjoner fremfor å la arkitekturen selv spille hovedrollen. Hentydningen var uten tvil myntet på universitetets eget Historisk museum, som samtidig var under oppføring. De nøkterne formene preget allerede arkitekt Holger Sinding-Larsens arbeider. Kanskje det var derfor universitetet – sikkert på initiativ av Brøgger og Wille – engasjerte ham som bygningsfaglig konsulent for det nye museumsprosjektet. Sinding-Larsen var etter alt å dømme også en drivkraft for valget av Tøyen som byggested.

Planene tar form

Bergartsalen i Geologisk museum, 1. etasje. Museets interiør har beholdt sitt opprinnelige preg. Foto: Kine Selbekk Ottersen

Sommeren 1902 dro de tre på studiereise rundt i Europa. De besøkte mer enn femti museer, inkludert franske, tyske og engelske. I Sindig-Larsens senere journaler og korrespondanse refereres det særlig til Natural History Museum i London samt Pathologisches Museum i Berlin og Naturhistorisches Museum i Hamburg. København var siste stopp på reisen. Under oppholdet der, 2. juli, ble grunnlaget for Tøyen-prosjektet lagt. Tomten var en utvidelse av Botanisk hage mot nord. Anlegget skulle ha en felles administrasjonsbygning som fasade, hvor også laboratorier, auditorier og studiefasiliteter skulle inkorporeres. To frittliggende professorboliger, på 8–10 værelser, skulle legges på hver side. Fløyer for de zoologiske og mineralogiske samlingene skulle prioriteres. Senere skulle eventuelt en fløy til for bergartsgeologi anlegges imellom dem. Botanisk museum skulle ligge for seg selv lenger sør i hagen, nær de allerede eksisterende veksthusene.

Nye skisser

7. juli møttes arbeidskomiteen igjen, denne gangen hjemme i Kristiania. Sinding-Larsen hadde allerede revidert skisser og reguleringsplan for Tøyen-området. Han foreslo nå at det skulle etableres en egen bygning for samlingen av hvalskjeletter. Professorboligene skulle sløyfes. Mineralogi- og geologibygningene ble slått sammen og lagt parallelt med Zoologisk museum bak den nå frittliggende administrasjonsbygningen. I neste byggetrinn skulle de to museene forlenges bakover til dobbelt størrelse. Zoologisk museum skulle oppføres først. Det skulle være modell for det fremtidige mineralogisk-geologiske museet. Hvalmuseet skulle legges mellom dem. Med tiden skulle det utarbeides forskjellige varianter av hvalmuseet, både frittliggende og som en sammenbindende fløy.

Ingen av variantene ble gjennomført, heller ikke administrasjonsbygningen. Museene ble heller aldri forlenget. Mellomkrigstidens trange økonomi satte en effektiv stopper for planene.

Kilder

Bjørn Vidar Johansen: Ekspansjon i Øst: Universitetsmuseene på Tøyen. i Byen og Blindern. Universitetet i Oslo 200 år, utstillingskatalog Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design 2011

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:56 - Sist endret 10. des. 2012 08:48