Lokaltid og verdensstandard

Loven om norsk normaltid ble vedtatt i 1894. Forskjellige lokaltider rundt i landet skulle erstattes med én nasjonal klokketid. Sammen med politikk, ny kommunikasjon og internasjonale behov spilte Observatoriet en sentral rolle i prosessen.

Kronometer fra Observatoriet, produsert hos den engelske instrumentmakeren Dent. Kronomentre er presisjonsurverk som ble benyttet for presisjonsbestemmelse til sjøs. De ble også brukt til nøyaktig tidsmåling på land. Foto: Arthur Sand. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Av Marie Skoie

Universitetet hadde fått oppført Det astronomiske observatorium i 1833. Formålene hadde vært flere, men sentralt stod behovet for å finne hovedstadens nøyaktige posisjon på verdenskartet. Observasjon av stjernehimmelen var utgangspunktet for å løse slike praktiske oppgaver på landjorda. Timer og minutter er nært forbundet med lengde- og breddegrader.
I Norge fantes det ennå ingen nasjonal normaltid. Arbeidet med kartposisjonene ga et nødvendig grunnlag for arbeidet med å bestemme én felles klokketid for hele landet.

Lokaltid og telegraftid

De lokale tidene hadde variert med en time og 47 minutter fra ytterst i Sognefjorden til Vardø. Parallelt med lokaltidene ble en fellestid benyttet ved telegrafstasjonene. Københavntid ble benyttet som fellestid da den første telegraflinjen ble åpnet i 1855 mellom Kristiania (Oslo) og Drammen. I 1866 gikk man over til Kristianias lokaltid ved alle stasjonene. Tidssignaler ble sendt fra Observatoriet. Signalene var basert på klokker og kronometre, som ble nøye avstemt i forhold til observasjoner og vitenskapelige målinger.

Jernbanetid og almanakk

Etter etableringen av jernbanen brøt også egne jernbanetider med lokaltidene. Togene fulgte for eksempel Kristianiatid fra Østbanen til Trondheim. Tog fra Vestbanen fulgte Drammens tid som var fire minutter etter Kristianiatid. Togene fra Bergen og Stavanger fulgte lokaltiden i disse byene, som begge steder var 22 minutter etter Kristianiatid. Det finnes eksempler på lommeur med to minuttvisere for reisebruk fra denne perioden. Almanakkens opplysninger om tidsforskjellene mellom de største byene var viktig reisefølge. Det var universitetet som stod for den årlige utgivelsen av den norske almanakken. Også den hadde utgangspunkt i virksomheten i Observatoriet, med professor Christopher Hansteen som mangeårig redaktør.

Internasjonalt spørsmål

I USA stilte man klokken 200 ganger fra Washington til San Francisco inntil Standard Railway Time ble innført med fire tidssoner i 1883. Året etter inviterte initiativtakeren, jernbanedirektør Sir Sandford Fleming, til en internasjonal meridiankonferanse. Diskusjonene her dreide seg om et verdensomspennende tidssonesystem som endte i en drakamp mellom England og Frankrike. Det internasjonale nullpunktet havnet til slutt i Greenwich øst for London. I Norge hadde Kristiania hatt sin nullmeridian i Observatoriet, men noen felles nasjonal normaltid fantes ennå ikke.

Observatoriet lå opprinnelig langt utenfor hovedstadens sentrum. I dag ligger det ved Solli plass, gjemt bak det tidligere Universitetsbiblioteket, nå Nasjonalbibliotek. Foto: Kine Selbekk Ottersen/MUV

Motstand i Norge

I 1885 lanserte stortingsrepresentant Otto Blehr ideen om én tid i Norge, av hensyn til de nye kommunikasjonene. Han møtte sterk motstand på Stortinget. Motstanden kom også fra jernbanekomiteen og fra fagkomiteene nedsatt i universitetsmiljøene. Med få unntak var det stor bekymring for at forskjellene mellom lokaltid og normaltid ville bli for store. Representantene mente at folk flest ikke hadde problemer med lokaltidene. Transporten var dessuten dominert av dampskipstrafikken, som for det meste seilte nord- eller sørover.

Fem norske tidssoner?

I følge Stortingsproposisjon nr. 55 1887 uttalte amtmannen i Lister- og Mandal at man der ”i det Længste vil benytte Lokaltiden i de daglige Forretninger, omend en Fællestid skulde blive vedtaget”. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i forsøk på å gjøre overgangen fra lokaltid til normaltid minst mulig. Det mest kompliserte forslaget bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser med 15 minutters tidsforskjell mellom hver sone.

Forslag fra Observatoriet

I 1893 ble spørsmålet om normaltid på nytt foreslått, denne gangen av astronomiprofessor Hans Geelmuyden. Han var blitt observator i Observatoriet i 1867. I 1890 overtok han embetet som professor i astronomi og bestyrer etter professor Fearnley, Hansteens etterfølger. Geelmuyden redigerte også Almanakken for årene 1892-1920. Siden spørsmålet sist var oppe, hadde blant andre Sverige, Danmark og Tyskland standardisert tiden. Norge var nå det eneste landet som tilhørte lengdegraden 15 grader øst som ikke fulgte mellomeuropeisk tid.

Tiden blir normal

En svensk normaltid var innført i 1879. Den falt praktisk talt sammen med den kommende europeiske normaltiden. I september 1893 åpnet mellomrikstelefonforbindelsen mellom de to unionshovedstedene Stockholm og Kristiania. I februar året etter ble en Rikstelefon foreslått etablert i Norge. Bergensbanen og Sørlandsbanen fikk samme vår bevilget penger til videre utbygging, noe som ville binde Øst- og Vestlandet sammen. Turisttrafikken hadde også tiltatt fra 1880-årene. En ny holdning til normaltid skyldtes etableringen av raskere og mer sammenhengende kommunikasjoner, internasjonal påvirkning og at stortingsrepresentantenes mentale kart var utvidet som følge av dette.

Toget kommer! Haugastøl stasjon på Bergensbanen, 1912. Fotograf: Wilse. Fra: Wikimedia Commons.

Gammel og ny tid – side om side

Lengdegraden 15 grader øst for Greenwich gjennomskjærer bare et kort stykke norsk jord. Den går gjennom Langø i Vesterålen, før den litt øst for Bodø fortsetter inn i Sverige og derfra gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Folketyngden i Norge ligger vest for denne. Her skulle man stille klokken frem for å få normaltid. Det er sannsynlig at gammel og ny tid ble brukt side om side til langt ut på 1900-tallet. På Stangedialekt ble det for eksempel skilt mellom lokaltid og sænn tid eller ætter bygda og ætter ba`an.

En dagliglivets selvfølgelighet

Da radioen kom, fikk man etter hvert muligheten til å nå ut til hele landet med ett nasjonalt tidssignal. Virksomheten i Observatoriet ble også snart historie, men sammen med stortingspolitikk, økt kommunikasjon og internasjonale behov ga den grunnlaget for en av vår tids selvfølgeligheter: Felles klokketid i hele landet.

 

Artikkelen er basert på teksten til Ukens kulturminne nr. 1, Kulturminneåret 2009.

Kilder

Skoie, Marie: Da tiden ble normal. Hovedoppgave ved UiO, våren 2002

Emneord: [] Av Marie Skoie
Publisert 25. okt. 2012 18:56 - Sist endret 17. apr. 2015 10:56